Materialkvalitet
Når man bygger et trefartøy hvor det brukes relativt store mengder tømmer er det ikke fritt for at vi er nødt til å tenke litt på materialkvalitet. Hva er egentlig kvalitet i så måte? Noen snakker om kvister, noen om sprekker og andre om al eller malme (kjerneved). Er det sprekkfri al uten kvister som er det beste? Tja, det høres i alle fall himmelsk ut. Om vi skulle ha de kriteriene til grunn er jeg redd det ikke ville bli bygd mange fartøy i Norge opp gjennom tidende. Sannheten er nok nærmere den at det kommer helt an på hva materialene skal brukes til. Jeg er ikke engang sikker på at min kollega på småbåtverkstedet, som bygger strandebarmere og hardangerbåter, altså klinkbygde æringer, færinger, sekæringer osv., og jeg sjøl vil være helt enige om hva som er god materialkvalitet. Om noen uker arrangerer vi materialseminar sammen ved Hardanger Fartøyvernsenter, og der møtes både eldre og yngre til dyst.
I en del styrkedeler i fartøyet er kvalitet i delene først og fremst at emnene er krumvokst. Det gjelder spesielt spant, stevner og knær. Når det gjelder disse er det om å gjøre å følge veksten, årringene, og ikke skjære over spon som danskene sier. Så opptatt er vi av å følge fasongen i treet at vi gjerne skjærer bort store deler av alen for å få et rotkne som er sterkest mulig, og således ender opp med et ferdig produkt som er mer eller mindre jeite (yteved). Det er selvsagt en liten overdrivelse, men tett på sannheten. Ikke bare er knærne og spantene fulle av jeite, i tillegg har de vankant og andre mangler. Allikevel er det beste kvalitet! Det er sterkt! Går vi bakover i tid vil vi gjerne stusse over materialvalget forfedrene våre gjorde. De kunne gjerne bruke svartor, bjørk og andre mindre råtebestandige treslag i styrkedeler nettopp fordi de har hatt den ønskede fasongen.
De seinere år har jeg vært med til å legge noen tusen meter med dekk, og hva folk oppfatter som topp kvalitet i dekksmaterialene er høyst forskjellig. Når jeg ser et furudekk som er lagt på et fartøy, altså ikke en liten lystbåt, og hvor det ikke er en enste kvist i sikte, vel, da blir jeg skeptisk. Er det al i materialen, eller er det lagt størst vekt på å få et dekk som er kvistfritt? I så fall finnes det minst kvister jo lenger ut i stammen man kommer, dvs langt ut i jeita. Om så er tilfelle mener jeg det er dårlig materialkvalitet for et dekk. Nei, takke seg til kvistene planker inne i kjerneveden. Det er mer motstandsdyktig material!
Vi som bygger fartøy er i grunnen ganske opptatt av kjerneved, og ønsker mest mulig av den hvor vær og vind prøver å bryte ned trematerialene. Fine feite materialer tåler mye før den råtner, men den er stiv og tung å bøye. Derfor ser vi gjerne etter mykere planker dersom vi skal bøye og vrenge mye på en planke, som for eksempel det øverste bordet i en Bankskøyte. Her nytter det ikke å komme med en planke som er rein kjerneved, for det vil knekke som en fyrstikk ved så mye vridning og bøying. Vi unngår derfor vårt høyeste ønske om kjerneved og legger på en myk jeitplanke. Det er ingen vits i å stille med material som er av ypperste klasse der den ikke duger pga. påkjenningene den utsettes for! Det er også en kvalitet.
Jeg pleier å si at det finnes ikke gode og dårlige materialer; bare gode og dårlige materialutvelgere. Det meste kan brukes, det spørs bare til hva. I verste tilfelle egner det seg gjerne til ved.
06.10.2015
Morten Hesthammer