Beskyttelse av fartøyets ryggrad
For et par dager siden blei stråkjølen, også kalt løsekjøl, slitekjøl m.m, lagt på plass til pomp og prakt. Stråkjølen er på Bankskøyta en 4’’ høy planke, som er like bred som selve kjølen. Oftest er materialen til stråkjølen rester i fra hudingsprosessen. Den dårligste materialen har gjerne ikke blitt brukt, men til dette formålet er det plenty godt nok. Stråkjølen legges under kjølen og festes til denne med haker, spikres direkte eller med beslag. Mellom stråkjøl og kjøl smøres det godt på de to flatene og så legges et lag tjærefilt imellom. Dette gjøres for å beskytte kjølen mot slitasje dersom man kommer ned på bunnen og for å beskytte kjølen mot pælemakk.
Pælemakkens ynglinger svever fritt rundt i sjøen, altså i salt sjøvann, og borer seg inn i treverk som tilfeldigvis kommer deres vei. Der finner de mat og bolig og gnager ganger rundt i treverket. I tidligere tider var dette store problemer og vi har hørte om det på barneskolen da Christoffer Columbus måtte seile Santa Maria opp i en elv for å beholde skipet sitt. Det var angrepet av pælemark og for å få bukt med disse trespisende muslingene gikk han altså fartøyet opp i ferskvann. Der overlever ikke pælemarken veldig lenge. I seinere tider beslo man hele bunnen med kobberplater for å hindre muslingene i å angripe fartøyet, og i våre dager smører vi hele bunnen med bunnstoff. Det liker pælemakken dårlig.
Så hender det som nevnt at man berører bunnen og bunnstoffet blir skrapt av. Oftest er det da stråkjølen som har fått avskrapning og dersom pælemakken angriper går den inn i stråkjølen, men klarer ikke å gnage seg lenger opp i treverket enn til tjærefilten. Den kommer altså ikke inn i selve kjølen. Stråkjølen blir skiftet når det er nødvendig, enten pga. slitasje eller pælemakk. Man bør på et trefartøy altså være påpasselig med at stråkjølen legges skikkelig på og at bunnen er stoffet.
På Bankskøyta blei stråkjølen lagt på etter alle kunstens regler, og da den siste av de tre bitene blei lagt på plass sto et mannskor på kaia og sang. Når de holdt munn spilte et helt orkester, så det tar vi som et godt tegn på at dette er skikkelig gjort. Musikken til arbeidet var nok ikke myntet på oss, men på en turist som var om bord i Hurtigruta og tok turen for ett tusende gang. Jøje meg.
13.10.15
Morten Hesthammer