Venstre: En støpemal og de ferdige halegattene. Midten: Lars har halegattet sitt på plass og markerer hvor boltene skal komme. Høyre: Slik vil altså halegattet ta seg ut.

Mye er klart nå før jul.

Sånn helt på slutten av året, jeg hadde siste arbeidsdag i dag, faller flere og flere biter på plass i puslespillet Bankskøyta. Først ankom et par store paller med tauverk fra repslagerne ved Hardanger Fartøyvernsenter, og en halv times tid etterpå kom Per Weddegjerde fra Sunnmøre Museum og fortalte at han hadde med seg en liten palle med noe tungt. Det ringte ingen bjeller da han fortalte om denne halve pallen, men straks jeg så de innpakkede delene skjønte jeg hva det var. Støpemalene og de ferdig støpte halegattene. Lars og jeg som høvlet og smidde til disse tremalene har vært spente på om de var korrekt laget. Dvs, om støperne ville klare å få dem ut av sanda. Det mente vi skulle gå, for malene var todelte og vinklene laget slik at det burde være kurant å få det malen ut av sanda igjen slik at avtrykket til sammen formet et halegatt. Man blir jo tilfreds når man roter seg bort i et annet fag, og får det til. Derfor var vi veldig fornøyde da vi så resultatet, og småstolte bar vi de mange kilo tunge halegattene om bord for å se dem på plass. Ikke nødvendigvis smekkert og elegant, men etter vårt skjønn akkurat som på modellen.
Ørnulf dukket også opp som avtalt, og litt etter skjema kom også en kar fra et kranfirma. Han var ikke så opptatt av Bankskøyta, men mer hvordan de skulle løfte den på sjøen. Med to 240 tonns mobilkraner mente han dette ville gå som en lek, og det kan jeg lekende lett forestille meg. Det er nesten så det begynner å krible litt når vi nå snakker om å få sjøsatt skøyta som vi har holdt på med nå i 1 ½ år. Sjøsettingen nærmer seg, og vi snakker da om i løpet av mars måned. Det er neimen ikke så langt fram. Ikke for det, i løpet av noen dager nå så er i grunnen selve fartøyet klart til sjøsetting. I hele dag har gjengen sprøytet guffe (det hjemmelagede kittet) inn i natene, så tett skal den være. I løpet av den tida Kasper og jeg er hjemme i Hardanger, dvs. ca én måned, skal frivillige smøre skøyta med linolje, tjære og terpentin og etter den tid skal vi montere diverse beslag etc. Fra I.P.Huuse har vi blitt lovet å få ståldelene til ankerspillet før vi er tilbake, og de som skal sveise opp tanker var på en siste sjekk i dag. Det begynner virkelig å flaske seg. Ferien er her.
God jul.
17.12.15
Morten Hesthammer

Venstre oppe: Alfred primer over natene etter hvert som de er fuget. Høyre oppe: Jørgen sprøyter inn fugemassen i natene. Venstre nede: Fugemassen blir varmet opp før den blir ladet i kammeret i pistolen. Da er det håp om at den glir lett ut av tuten. Høyre nede: Georg lader pistolen. Legg merke til varmepistolen som er tapet fast til fugepistolen.

Fuge i D-moll

Det er noe sakralt over Bachs fuge i D-moll, og like sakralt kan jeg ikke påstå at det er å fuge natene på Bankskøyta. Litt mollstemt er det dog, for her så jeg for meg at det ville gå radig unna med å sprøyte det hjemmelagede undervanns sparkelet inn i natene, og så har det blitt så kjølig at det nesten er sørgelig å se hvor seint massen kommer ut av fugepistolen. Ikke for det; det går framover!

Sparkelet, som blei laget i går av zinkhvitt, kritt, hvetemel og kaldasfalt, har nå stått natta over i tempererte forhold og det ser ut til at konsistensen er den samme som da vi gikk hjem i går kveld. Altså suger ikke tørrstoffet til seg enda mer fuktighet slik at det blir reine betongen å jobbe med. Angelo og Georg blandet derfor mer sparkelmasse, mens Jørgen fylte opp fugepistolen med en brødpose full av sparkel. Det sa ikke akkurat pang da han trykte på pistolgrepet, men en tynn stråle med sparkelmasse tøyt ut av tuten. Tuten blei skjært opp litt slik at diameteren på åpningen blei noe større, og så gikk Jørgen i gang med å sprøyte massen inn til drevet og fylle opp natene. Alfred kom til og dro over og fjernet ekstra sparkelmasse, og natene ser veldig fine ut. Og jøss så deilig å slippe å grise rundt med kokende bek. Dette er rimelig reinslig, og natene blir fylt helt opp slik at skroget blir slett og fint. Ifølge vandrelæreren i kravellbygging i perioden 1902 – 1910 Johannes Selsvik er sparkelmassen vanntett slik at drevet ikke råtner opp slik det vil gjøre når det blir vått. Kan det bedre bli? Med unntak at fugepistolen kunne gått litt fortere selvsagt.

Inne i båten er Johan i gang med å sette inn noe skott i skipperlugaren. Her har det vært tvil om plassen. Er det virkelig plass til skap og benk og køyer, samt en liten vedfyrt ovn i dette lille rommet? Etter litt fram og tilbake har vi falt ned på at ja, det er det. Det er jo ekstra kjekt, for da følger vi modellen så godt det lar seg gjøre i skipperlugaren.

Forut i mannskapslugaren er Lars i gang med å sette opp skap, benker og køyer, og her er størrelsen på lugaren slik at vi må ha en køye mindre enn hva modellen viser. Dette fordi køyebredden er for liten på det som skulle vært en underkøye. Da blir det 6 køyer i lugaren, og det er jo heller ikke så verst.

I morgen fortsetter nok dagen på samme vis som i dag. Det er bare å fuge på for å bli ferdig før jul. For å få litt mer fart i pistolen har Jørgen og Georg nå tapet fast en varmepistol som blåser varmluft inn på selve kammeret for fugemassen, og yes; vi har kommet fra d-moll til d-minor!

16.12.2015
Morten Hesthammer

Øverst: Bankskøyta slik den tar seg ut med undervannsskroget malt. Venstre: Gaffelklørne med enkelte beslag montert. Midten: Ror og beslag slik det ser ut i dagslys. Høyre: Georg og Angelo blander sammen undervanns kittet.

Puttel

Som nevnt i går holder vi på med mye småputtel for tida. Det betyr gjerne at vi går på hver vår kant og gjør helt forskjellige oppgaver hele gjengen. Josefine har holdt på med å kle klørne til gaflene med skinn, og det ser riktig så flott ut. Kasper har stått på siden av henne inne i verkstedet og høvlet til toppseilsrå til mesanmasta, og de andre har stort sett fortsatt med det arbeidet de holdt på med i går. Sjøl startet jeg dagen ute i mørket, og har der hugd litt i roret. Rorbeslagene felles noe inn i rorplata, og da lyset dukket opp omkring kl 09.00 oppdaget jeg at det var innfelling av rorbeslag jeg er i gang med.

Les mer

Oppe: Jørgen henger over lukekarmen og klinker fast skalkejernene. Venstre: Angelo har skjært hull i dekket for å felle på plass dekksprimer. Midten: Alfred har tatt med seg deler inn i varmen hvor han kan male delene i ro og fred. Høyre: Josefine kler klaumakken med skinn.

For noen dager siden laget Kasper og jeg en liste over arbeidsoppgaver vi kan gjøre før vi reiser hjem til fredagen. Flere ganger i løpet av dagen kommer en av de andre til oss og trenger en ny arbeidsoppgave. Lista krymper, og jeg krysser fingre og tær i håp om at zinkhvitt og kritt skal dukke opp slik at vi kan sparkle natene med hjemmelaget kitt før vi reiser. Så skjedde det! Leverandøren har ringt og sagt at varene har kommet til Vigra, og kan leveres i morgen. Det er kjekt, for da har vi plutselig nok arbeidsoppgaver til å holde ut hele uka med alle mann.

Les mer

Venstre: Høvlinga er overstått og Georg primer natene med kokt linolje. Midten: Det er slutten på dagen og Josefine har funnet den minste høvelen på bruket. Ble den vanlige høvelen for tung etter hvert? Høyre: Tøffe trioen er klare for helg!

Den siste slettinga?

Skroget er ferdig drevet! Jeg har nevnt det tidligere; det er mange tunge tak i løpet av byggeprosessen av et slikt skrog. Å drive er rimelig tungt, i alla fall den første uka. Så begynner man å bli vant til det, men da er jo jobben så godt som over. For å ha et godt liv med driving er det viktig at man står godt, dvs. i passe høyde og passe avstand fra skroget. Dessuten at det ikke er hinder i veien for drivekølla. Bare slike enkle ting viser seg vanskelig å få til i praksis, og jobben blir tyngre enn nødvendig. Nå er den fasen over, og det har nok mange gledet seg til. Påfølgende jobb er minst like hard, og det er den som har blitt utført på lørdag 12 desember.

Les mer

1112

Ankerklyss

Hva i all verden skal jeg skrive om på bloggen etter denne dagen, tenkte jeg da jeg satte meg ned foran PC’en etter middag. Dagen har jo gått med til driving i dag som i går som dagen før det osv. For å få litt inspirasjon henta jeg ut bildene fra minnekortet; det viser seg at denne lille brikka har bedre minne enn meg sjøl. Det er jo nesten ikke til å holde ut. En liten brikke på 1 mm tykkelse, 23 x 30 mm i firkant skal huske bedre enn min egen hjerne! Det kan i alle fall ikke prate tenkte jeg, men jammen kom det ikke både lyd og levende film ut av PC’en da brikka viste sitt fra dagen i dag. Hmmm..  Vel, inspirasjon fikk jeg da i alle fall. På brikka fantes ikke et eneste bilde av driving fra fredag 11 desember, derimot viste det noen bilder og en mengde småsnutter av tre karer fra firmaet Nordvest diesel. Disse karene har laget ankerklyssene til Bankskøyta. Selvfølgelig er det det jeg må skrive om!

Les mer

Venstre: Lars har fanget drevet og klasker det inn i natet. Midten: Det blåser godt rundt Jørgen og drevet ligger horisontalt i stedet for loddrett; som er normalen. Høyre: Lars har surret drevet rundt håndleddet for å bevare kontrollen.

Driv

De første dagene i uka har mine kolleger drevet på for å tette bankskøyta. Hammerslag på hammerslag for å drive tråden med lindrev inn i natene. Sjøl har jeg ligget hjemme i køya, uten at det har vært noen stas heller. Febertokter og kuldegysninger har avløst hverandre, og inne i mitt hode har det kjentes ut som om noen hamrer og slår på innsida. I dag drista jeg meg ut av reiret, og på utstøe bein sto jeg sammen med de andre på stillaset og slo ifra meg. I noen timer. Så var det bare å vakle tilbake til hybelen og finne på noe hvor jeg kunne sitte ned og jobbe fra Pc’en. Får prøve igjen i morgen.
Å drive på en plass som Prestebrygga når det blåser stiv kuling er en prøvelse. Av og til blåser man litt ut av balanse, men det går for så vidt greit. Verre er det at vinden tar tak i drevet og legger det flatt etter skutesida, og om det er litt rossete så sliter det drevet rett av og sender tråden av gårde bortover plattingen. For å holde kontrollen på tråden liker jeg å vikle den rundt håndleddet, og styre tråden nedover med en finger samtidig som jeg tar tak med settjernet, før det inn i natet og smekker til. Ser at enkelte andre også benytter seg av denne velbrukte metoden, mens andre igjen lar drevet leve sitt eget liv for så å fange det med settjernet for hvert slag.
Det må være en nokså utsatt plass vindmessig vi står på med bankskøyta. Jeg sto i lære på en av Danmarks mest forblåste plasser, og jeg kan aldri huske at vi hadde tilsvarende problem med drevet. Skulle man drevet et reparasjonsverft hvor driving var en del av geskjeften ville jeg nok ha funnet meg en lunere plass enn Prestebrygga. For dette ene prosjektet skal vi nok holde ut, men det er ikke til å unngå at selve drivinga tar noe lengere tid enn normalt av nevnte årsak. Vi er nå alle mann i drivinga, og håper å bli ferdige med denne jobben før vi tar juleferie om en uke. Så det er bare å belage seg på slag på slag, og noen kamper om å få drevet velberget inn i natene.
10.12.15
Morten Hesthammer