Morten følger arbeidet

Seppes siste dans med jomfruene

Jeg må bare innrømme det. Det er ved Fartøyvernsenteret i Norheimsund de mest spennende arbeidene på bankskøyta utføres for øyeblikket. I alle fall i mine øyne. I Ålesund går dagene og hver mann holder på med den samme jobben vi holdt på med i går. Lars og Ragnvald lager innredning i lugarene, Alfred smører fribordet med linolje, og stillasen får også en dusj og blir glatt og fuktig. I perioder har han også hjulpet meg med å klinke boltene til rorbeslagene. I dag blei vi ferdige med den jobben, så jeg vandrer videre gjennom lista over arbeidsoppgaver. For å få størst mulig forandring har jeg gått fra roret akter til baugrullen helt forut. Det er en kraftig stålrull som en elev ved yrkesskolen i Ålesund har dreid og laget foring til. Johan har gjort det meste trearbeidet tidligere, så nå skal jeg fullføre jobben.

I Norheimsund har Seppe smed fyr i essa, og han har nå boltet jomfruene fast til røstjern og kause. Kausen er av støpegods og er en solid sak på 17 centimeters lengde. Den er et lite løft i seg sjøl. En kjenning av meg som seiler rundt i en katamaran hadde som motto «Keep it light». Det er ikke tilfelle om bord i dette fiskefartøyet. Her er alt kraftig og bastant, men allikevel harmonisk vil jeg si. I fjor var jeg på seminar ved Mellemverftet i Kristiansund, og oppe på et loft i et av sjøhusene hadde Nordmøre museum mengder med uassorterte støpemaler. I denne haugen fant jeg en støpemal til nevnte kause, og den har altså vært modell for de 10 kausene som skal pryde riggen på bankskøyta. Det er litt moro syntes jeg.

Jomfruene, som har vært utførlig nevnt i tidligere innlegg, har ligget i et linoljebad i en hel uke. På grunn av de kraftige smidde beslagene som omslutter dem har jomfruene vært helt neddykket, og forhåpentligvis har de drukket seg fulle. Det har i alle fall vært tanken at olja skal trenge godt inn i treverket slik at de er motstandsdyktige mot råte. Seppe er dermed ferdig med sin jobb på røstjern og jomfruer, og har gått videre til neste jobb.

Neste jobb er noen kraftige lange stenger som blir varmet opp til de gløder i gult og rødt. Det er stativet til lanternebrettene han har gått i gang med. Selv om det er minus 10 grader utenfor renner det svette av Seppe når han herjer på som verst. Ute i kulda holder Kasper på å gjøre gods og salinger ferdige på stormasta. Før masta sendes opp til Ålesund skal helst alt være klart sånn er det bare er å reise den opp på båten. Dette arbeidet vil jeg fortelle litt mer om i et seinere innlegg. Følg med!

21.01.16
Morten Hesthammer

Roret

I dag hadde jeg tenkt å skrive om innredning og vise et par bilder derifra, men så er det bare det at det er så vanskelig å få et godt bilde fra et rom med mobilkamera. Joda, jeg har glemt laderen til kameraet mitt i Hardanger, og må derfor bruke mobilkameraet. Nå har jeg fått ny mobil, så kameraet er ganske bra syntes jeg sjøl, men noe fisheye funksjon har det ikke. Et bilde av skøyta med roret hengende i akterenden fikk jeg tatt, så da får jeg skrive noen linjer om det i stedet.

Les mer

Eselhodet

Mens jeg nå er tilbake i Ålesund fortsetter Seppe med å smi beslag, mens Kasper for tida lager eselhode. Begge disse to holder til på hjemmebanen til Hardanger Fartøyvernsenter i Norheimsund. Eselhodet er et beslag som står fast på stormasta og som også har et eget hull til toppstanga slik at denne kan heises og settes fast og finne støtte i hullet. Normalt er det beslaget helt øverst på stormasta som kalles for eselhodet, mens det et par meter lengre ned er lagt dragere langskips og tverrskips og kalles for saling. På bankskøyta er det ikke slik i salingen, men nok et eselhode, og det er dette Kasper er i ferd med å lage. Dette eselhodet, det er mulig det heter noe helt annet siden det sitter i salingen, er laget av et stort stykke tre og vi bruker eik. I dette trestykket er det to hull, ett som sitter trangt på stormasta, og som sagt et hull til toppstanga. Ifølge Store norske leksikon antar man at det er på grunn av de to hullene at det ligner et eselhode og derav fått sitt navn. Leserne får jo se om de syntes det ligner et eselhode.

Les mer

Jomfruas hemmelighet

Nå har jeg fiklet med jomfruer i en hel uke i strekk og jeg har lagt merke til enkelte særtrekk ved en gammel jomfru. Vi har nemlig fått to gamle jomfruer i hende fra Ørnulf som har klart å holde på disse i mange år. Det som er ekstra moro er at jomfruene kommer fra Liaaens verft, som jo er opphavet til modellen fartøyet bygges etter. De to gamle jomfruene er av pokkenholt og margen i emnene går rett igjennom flasken om man kan si det sånn. Den går altså i samme retning som hullene i den ferdige jomfrua. De jomfruene vi har fått dreid, etter modell av de gamle, er av ask. Her har Veteranrig fulgt tradisjonen og lagt årringene vannrett igjennom emnet, og det er flott!

Les mer

Heite jomfruer

Arbeidet med å smi jomfruene i hymnens lenker fortsetter. I går gikk jo prøvesmiinga kjempebra, så med stor optimisme og godt humør gikk vi i gang i stor stil. Jeg skjølpet ut sporet rundt jomfruene og Seppe åpnet beslagene sånn at jomfruene skulle kunne smette inn i dem. Så stod vi der i smia. Beslaget blei varmet godt opp i det området hvor beslaget var åpnet tidligere, godt og varmt blei stålet. Straks det blei tatt ut av flammene børstet Seppe bort glødeskallene, jeg tredde jomfrua på og så blei hele greia låst fast for at vi kunne bøye beslaget rundt jomfrua. Straks den tørre jomfrua kom i kontakt med det glødende stålet tok det fyr i a’. Det var ikke overraskende og vi fortsatte å arbeide så raskt som vi kunne for å unngå at jomfrua blei forkulla. Seppe hadde tak i enden av beslaget med en forlengerarm og bøyde det kraftige beslaget inn mot treverket mens jeg slo forsiktig etter for å være sikker på at det lå helt inntil treverket. Straks beslaget var på plass blei jomfrua tatt løs, børstet og hivd i en pøs med rå linolje. Tatt opp igjen like etterpå og flammen sto rundt beslaget. Ny neddykking og olja kokte rundt beslag og jomfru der de blei liggende i olja. Så kunne vi ta det hele opp og sjekke resultatet. Rimelig bra, men den ene armen på beslaget var nå lengre enn den andre. De hadde vært like lange og skal være like lange. Skitt også. Hva har skjedd?

Les mer

Noen dager hvor vi bearbeider jomfruene

Så er vi godt i gang med et nytt arbeidsår, og noen av oss fortsetter med å ferdigstille bankskøyta. For tida er Lars i gang med å lage innredning forut, mens vi som hører til i Hardanger er på hjemmebane her. Fire mann har avsluttet sitt engasjement på prosjektet, så det er med redusert mannskap, men med like stor iver vi fortsetter. I disse dager har jeg vært i gang med å lage spor rundt omkretsen av jomfruene, sånn at smeden vår, Seppe, kan legge jernbåndet omkring dem. Det er ikke noe lite bånd han legger på dem, men et rundtjern med en diameter på 25 mm i godset. Vi hadde en prøve i ettermiddag, og det blei fint! For dem som lurer på hva en jomfru er så kan jeg opplyse om at det er en trekloss med huller i. På engelsk heter det deadeye, og på norsk kalles det også for doshode, og med sine tre huller til taljerepene ligner et doshode på et dødshode eller en hodeskalle. Hvornår jomfru har kommet inn vet jeg ikke, og da Douglas spurte en eldre kar i Kristiansund hvorfor det heter jomfru så svarte karen at det er fordi det kun er jomfruer som klarer å få en så stor påle (masta) til å stå oppreist. Da forstår dere sikkert at jomfruene har noe med masta å gjøre, og to jomfruer i par er med til å stramme opp vantene som støtter masta sideveis. Man kan si det er forløperen til strekkfisken.

Nå fortalte jeg at beslaget som ligger rundt jomfrua har en diameter i godset på 25 mm. Halvparten av dette godset skjølpes inn i jomfruas treverk, og den jobben er min. Med fres, stemjern og rasp lager jeg dette sporet, og mange spør hvorfor laget man ikke dette sporet idet man dreide ut jomfrua. Det ville vært en naturlig ting å gjøre dersom sporet skulle gått rundt hele jomfrua, men her skal det stå igjen et lite stykke som ikke skal freses vekk. Dette stykke kommer i åpningen av beslagets to armer og skal hindre jomfrua i å dreie inne i beslaget når vi skal rigge opp. Da trer vi nemlig et tau, taljerep, i hullene i jomfruene som står i par. En jomfru er festet til skutesida ved hjelp av røstjern og en sitter i enden av vantet som går opp til godset av masta. Dvs et godt stykke opp på masta. Jomfruene sitter da med en avstand av ca 1 meter fra hverandre, og ved hjelp av tauet som går fra jomfrua oppe ned til jomfrua nede, opp igjen osv. Så kan vi stramme opp taljerepet til vantet står stramt. Det er i hovedsak hva jomfruene er brukt til. De kan også brukes som en skiveløs blokk eller veiviser for tau, og en slik bruk har vi forut på klyverbommen. Her sitter det en jomfru som er fast i nokken, dvs ytre ende, av klyverbommen og hvor tauverk ovenfra går igjennom jomfrua og leder tauet gjennom denne og videre inn til dekk.

Nå kommer både Seppe og jeg til å holde på med jomfruene en stund framover, så jeg avslutter her i første omgang og så får jeg håpe jeg ikke har forvirret dere altfor mye.

05.01.2016
Morten Hesthammer