En bolt er en bolt ….
At et trefartøy er godt sammenbundet med treverk som passer i hverandre og med forskjellige festemidler er en kjent sak. Så når vi sier at vi bolter bjelkelaget til bjelkeveger, eller bolter karmene til dekkshuset til bjelkelaget, ja så er det ikke sikkert vi snakker om den samme type bolt. Med type mener jeg ikke om bolten er Ø 22 mm (Ø er diameter) eller om den er Ø 12, men om det er en klinkebolt, mutterbolt, spissbolt osv. Fantasien har vært stor for å lage bolter som passer til de forskjellige situasjoner, operasjoner.
For øyeblikket er vi i gang med å bolte vinkelknær til bjelkelaget, og til å midlertidig feste bjelkene til reviséene. Med midlertidig i denne sammenheng mener jeg ikke en bolt som skal tas bort igjen når hovedbolten skal på plass, men en hjelpebolt som holder bjelken på plass fram til hovedbolten blir drevet på plass. Begge disse boltene blir stående til evig tid. Hjelpebolten i dette tilfelle er ofte en Ø12 bolt som blir spisset i den ene enden, mens en klinkering (klinkeskive) blir holdt på plass ved å klinke boltens andre side til et lite hode. Så drives bolten ned i et forboret hull på 10 mm. Da blir bjelken liggende solid på plass fram til hovedbolten kommer på et stadie hvor vaterbordet skal boltes. Da lager vi også en drivbolt (spissbolt), men ofte da med et smidd hode. Disse boltene er tykkere og mye lengre. I vårt tilfelle vil en slik bolt være ca 60 cm lang, og når den er drevet ned i et trangt hull sitter den godt fast.
Ved enkelte tilfeller er fartøybyggeren redd for at en rundt drivbolt ikke sitter godt nok i hullet, og da lages noen hakk i siden på bolten slik at den får mange mothakere. Slike har blitt laget både på spiker og bolter.
Ingen av de nevnte boltene er til å slå ut igjen sånn uten videre. Det er mutterbolten sin store fordel. Om bolten ikke er sammenrustet kan man skru av en mutter og drive bolten ut igjen selv etter mange år. På bankskøyta har vi brukt mutterbolter i kjølboltene. Dvs at vi har gjenget det nederste stykket slik at vi kan skru på en mutter under kjølen. Kjølboltene er så lange, ever 1 meter, at det ikke er nødvendig å smi noe hode på bolten før den drives på plass. Etter hvert som man slår på bolten for å få den ned igjennom treverket utvider slagflaten seg til et stort og godt hode før bolten er helt på plass. Ja faktisk utvider bolten seg så mye at vi ikke bruker en trang klinkering, men en skive med hakket større hull slik at ringen ikke blir sittende fast langt nede på stammen. Mutterbolter har de siste 100 åra, og spesielt ifra 1930 og utover blitt mye brukt til forskjellige formål. Det som en del gjør i dag er at de bruker gjengestenger, altså bolter som er gjenget hele veien, og da grøsser jeg og tenker amatør. Jeg liker ikke gjengestenger som festemiddel generelt sett. Man har problemer med å holde tett rundt dem, og overflaten i boltene er brutt opp slik at de får en stor overflate som kan angripes av rust og tæringer.
Før man begynte å bruke mutterbolter var det også enkelte steder hvor det var en fordel å kunne løsne bolten og ta den ut igjen. Det er spesielt på beslag, ved deler til ankerspill osv. at det har vært aktuelt. Da ha man gjerne laget bolten noe lengre enn igjennom emnene og så laget en avlang slisse i bolten. I slissen har man så drevet ned lange smale jernkiler og således fått strammet opp det som skal henge sammen. Ved å slå kilene ut igjen er bolten løs og delene fri. Enkel i bruk, noe mer komplisert å lage.
Som dere forstår, en bolt er ikke bare en bolt. Det ville jo vært for enkelt.
08.01.2015
Morten Hesthammer