Venstre: Jakob og Douglas følger med på hva som skjer med planken inn mot stevnen etter hvert som den bøyes på plass. Oppe/midten: Lars lager klart kjølplanken. Mot akterstevnen blir den svært bred og smalere midt på, for å få noen planker som er så beine som mulig videre oppover. Oppe/høyre: Plankeløpet inn mot akterstevnen. Nede/høyre: Med haker og kiler jages planken på plass.

Utfordringer

Når man legger hudplanker er det en del utfordringer, og i grunnen mange ting som kan gå galt. På Bankskøyta er den største utfordringen å få lagt hudplankene pent på plass i akterskipet. Her er det mye fasong i innløpet inn mot stevnen samtidig som plankene får mye vridning. Vridningen kommer av at spantene forandrer vinkel i plankeløpet og dette fører videre til at plankene får fasong som en krum banan og slike planker vokser ikke på trær. Derfor må vi ty til andre metoder for å få løpet lagt slik at plankene blir beinest (rettest) mulig.

Etter å ha slettet spantene har vi derfor hatt et langt tynt brett som er noenlunde beint. Dette brettet har vi så lagt utenpå spantene noen plankebredder lengre ned og sett hvordan denne løper opp mot akterenden. Så har vi justert litt og fått et løp vi syntes ser flott ut. Tre hele planker skal nå løpe opp under de plankene som ligger «normalt» uten at de kommer inn på akterstevnen. Den første, dvs fire plankebredder ned, har vi nå fått svøyd på plass i akterskipet.

Når vi har så kraftige planker som skal bøyes og vrides på plass er det store krefter i sving. Planken stritter imot og ønsker å være slik den er vokst opp, mens vi tvinger den inn mot spantene og vrir og slår den på plass. Det høres nesten ut som om vi torturerer plankene, og det er ikke langt unna sannheten. For at planken skal bli mest mulig samarbeidsvillig legger vi den i et kammer som vi fyller med damp. Da blir planken mørere, men ikke uten motstandskraft allikevel. De to plankene vi har fått på plass i dag ligger pent hele veien, med unntak av helt akter mot stevnen, her er det ikke lett for noen «små» spiker å holde planken inne i overkant. Vridningen gjør at det øverste hjørnet vil vippe ut litt, og når den gjør det åpner også natet seg i overkant. Har man lagt flid i arbeidet og vært nøyaktig for å få et fint nat dersom planker ligger fint på plass kan man bli litt skuffet når planken ikke er villig til å komme helt på plass.

Ved huding er det ekstra viktig at alt er klart og på plass; og da spesielt dersom man har steamet planken. Da skal ting skje raskt slik at planken ikke blir kald før den sitter på plass. Med kraftige skruer som går innenfra og ut kan vi dra planken inn, og så må vi justere litt her og der i høyden. Da bruker vi haker og kiler og jager planken på plass.

En utfordring med tanke på det som er skrevet over er at vi alltid spikrer fast den ene enden før vi bøyer planken på plass. Da spikrer vi fast den enden som er mot stevnen, eller den med mest vri og bøy. Når den så er spikret fast er det størst sjans for at den holder seg inne, og samtidig betyr det at vi kun har ett forsøk. Planken må passe med det samme, for det er ingen mulighet til å ta planken av og på igjen. Man må være skjerpet, og det er vi!

20.05.15
Morten Hesthammer