Oppe: Bankskøyta ved Molja, her ute blåser det kjølig for tida. Venstre: Vantene til mesanen satt midlertidig med bord fra jomfru til jomfru. Dagfinn kommer i full fart over rekka. Hva nå? Midten: Helt fremme aktenom stevnen finner vi Sarah. Høyre: Det første bendsel er på plass på staget.

Klargjøring for setting av stag og vant

På formiddagen i dag var jeg aleine på verkstedet hvor jeg forsatte arbeidet med å klargjøre og lage blokker. Det nærmer seg nå at vi har alle de 83 blokkene til riggen klare, men det skal en mengde stropper på dem. Så helt klart er det altså ikke. I og med at jeg står under tak står jeg i skyggen og ser ut hvor sola flomlysbelegger hele Ålesund. Det er ikke helt fritt for at jeg misunner Kasper og Sarah som er på dekket av Bankskøyta på motsatt kant av byen.

Les mer

Venstre: Alfred maler innsiden av skansekledningen hvit. Høyre: I kjølvannet av Alfred blir tilværelsen noe mer fargerik.

Farge på tilværelsen

Da jeg kom på jobb i morges var det fortsatt så mørkt som det kan bli i en by som Ålesund. Bankskøyta som alltid ligger badet i lys fra diodelyskastere var ikke så vanskelig å få øye på da jeg nærmet meg, og jeg oppdaget straks at noe var forandret. Svineryggen lå nå som to store lystige øyenbryn oppe på topprekka, mens resten av skroget var slik det var da jeg reiste hjem for 1 ½ uke siden. Jeg var ikke helt sikker på om det var lyset som spilte meg et puss, eller om de virkelig var blitt malt hvite. Det var det siste som var tilfelle. Alfred er nå i gang med å male med hvitt de tingene over dekk som ifølge modellen skal være hvite.  Sånn ved første øyekast kan det virke litt tilfeldig, og også litt merkelig, hva som har fått maling og ikke bare olje og tjære.

Beitinger, palstøtte, skostall, svinerygg, kattknær, skansekledning osv. er hvitmalt på modellen, så i utgangspunktet skal vi gjøre det samme. For en stund siden kom Ørnulf med en teori på hvorfor akkurat disse tingene er hvitmalte, og jeg syntes teorien virker så sannsynlig at jeg vil fortelle det videre. Kanskje er det noen der ute som vet hvorfor de blir hvitmalt ut av andre grunner enn snobberi, og da må dere ta kontakt! Skriv da til morten.hesthammer@fartoyvern.no.

–          Jeg trur det er fordi hvitmalingen lyser litt opp i mørket slik at disse tingene blir synlige i mørket, sa Ørnulf.

Og det er jo ikke tvil om at det er greit å få en viss formening om hvor viktige og livsviktige ting står hen på dekket. I tidligere tider måtte jo alt foregå i naturens eget lys ute på feltet, og natta kunne være mørk! Tenke seg til å famle rundt i mørket i kuling og regn. Da er det godt å ha noen ting som skiller seg litt ut.

Nå skal jeg ikke drømme meg ut på fiskefeltet alt for mye, men bare konstatere at Alfred nå påfører hvit linoljemaling. Vi har da kjøpt en maling som er produsert i Sverige og er av god kvalitet. I motsetning til dagens malingstyper skal den påføres i svært tynne strøk, ellers vil den snerke seg og vi får et dårlig resultat. Enn så lenge syntes Alfred at dette er topp, og det kan jeg forstå. Det er en tilfredsstillende jobb å male første strøket. Man får ting til å utheve seg og forandringen er enorm. Det blir nok verre når tredje strøket skal på, for da har man holdt på å male lenge og forandringen er heller liten i forhold til strøket før. Men, Alfred er ikke lett å vippe av pinnen. Han holder stø kurs mot en lysere tilværelse.

03.02.2016

Morten Hesthammer

Høyre: Ørene og baugrullen på plass om bord. Venstre: Bildet viser det samme på modellen.

Baugrullen

For en stund siden var Johan i gang med å tilpasse et par ører på skansekledninga tett opp til baugen. Det er to eikeklosser som er fint formet og stikker framover som to ører. I dag, lørdag, har jeg vært aleine på jobb her i Ålesund og jeg tenkte å avslutte arbeidet. Grunnen til at Johan ikke avsluttet det før han gikk over i nytt arbeide var at baugrullen som er plassert mellom ørene ikke var ferdig. Det ene øret var boltet til breitømmeret, mens det andre lå inne i verkstedet. Det så ferdig ut, så jeg tok det med om bord og holdt det på plass der Johan hadde falset ut i skansekledninga, og det var veldig fint tilpasset.

Før jeg kunne gå videre måtte jeg kappe vekk skansekledninga mellom ørene slik at jeg kunne bore opp for senterbolten til rullen. Under skansekledninga er det en glipe på 2 cm, så jeg fant fram saga mi og klippet bort et stort område slik at den blei ca 2 cm i det ytterste stykket. Da fikk jeg begynt å sage bort skansekledninga der rullen skulle stå. Ikke uventet kom det et smell da bordet blei saget over, og skansekledninga hoppet ut fra breitømmeret. Det er nemlig så mye bøy på bordet at det gjerne vil ut ifra om det ikke får løpe helt fram til stevnen hvor det er skrudd skikkelig fast. Bord nummer to blei saget halvveis vekk, så jeg fikk skrutvinger ut gjennom åpningen for å holde Johans øre på plass. Nå som skansekledninga var hoppet framover med det avsagde bordet passet det jo selvsagt ikke, og øre og bord måtte presses tilbake på plass med makt. En kraftig planke blei lagt fra side til side inne bak breitømmeret slik at skrutvingene fikk godt tak i både planke og øre. Breitømmeret er nemlig så skrått at skrutvinga bare ville skli om jeg brukte den til å spenne fra på. To tvinger måtte til for å få alt tilbake, og igjen lå øret og skansekledningsbordet fint på plass. Tverrskips boret jeg opp hullet for rullens senterbolt, og så måtte alt fjernes igjen. Boltehullet nærmest stevnen går i breitømmeret av furu, og rundt dette feltes det nå inn en skive. Den er spikret fast og skal hindre bolten i å gnage seg ned i den relativt myke furua nå det er press på rullen. Rullen blei jo brukt som et halegatt for ankertrossa ute på fiskefeltet, og kunne nok få ganske store påkjenninger.

Med skiva på plass som en foring for bolten, smurte jeg et hjemmelaget kitt på anleggsflaten og spente alt på plass med tvinger. Kittet tøyt ut både her og der etter hvert som det blei stort drag fra tvingene. Når alt var på plass igjen blei det boret opp for 16 mm bolter, og disse blei snørt til med muttere. Det er ikke mange bolter vi har brukt med muttere, men enkelte bolter er det ekstra viktig at drar treverket godt sammen. I farta kommer jeg bare på kjølboltene, ellers har vi klinket de andre boltene om bord.

For å få rullen på plass, blei det firkantede hullet utvidet litt her og der, og til slutt fikk jeg bolten inn i både treverk og den tunge stålrullen. Nå sitter den på plass, og skal bare ut igjen for at Alfred skal komme til å smøre treverket rundt med linolje, terpentin og tretjære. Om rullen kommer til å bli brukt og få kjenne på draget fra en banktrosse er vel heller usikkert, men om så skulle skje så er den i alle fall sterk og god!

23.01.16
Morten Hesthammer

Venstre: Med et hjemmelaget verktøy skrapes enkelte små nater opp i størrelse. Midten: En mal blir brukt for å merke opp rekkestøttas innerkant. Støtta får litt mage for å unngå at den ser innhol ut. Høyre: Lars skjærer bort en overflødig del av en rekkestøtte.

Jammen meg ventet vi forgjeves!

Sånn kan det gå selv om ting er timet og tilrettelagt. I går fortalte jeg at vi omrokerte litt på arbeidet med driving av dekket fordi vi ventet på drev som skulle komme med hurtigruta i dag morges kl. 09.00. Det gjorde det sannsynligvis også, men så vidt vi kan forstå ble det ikke losset, men tatt med på turen inn til Geirangerfjorden. Dermed forsvant alt det gode håpet, og vi stod nå altså uten drev fra kl.11.00 av. Ny omrokering, for vi kunne jo ikke bare kutte ut og gå på stranda heller. Selv om været tilsa at det var det vi burde gjøre.

Les mer

Venstre: Styrbord side er tett med unntak av nest nederste bordgang. Høyre nede: Peter har en avslappet sittestil når han driver. Høyre oppe: Lars har en fremadlent, agressiv stil som skapt for fart når han driver dekket.

Mens vi venter ….

Av og til er det sånn at man er avhengige av andre eller at man rett og slett er litt seint ute med å få tilsendt nødvendige varer. Begge deler er riktig i vårt tilfelle, og tidlig i morges skiftet vi taktikk når det gjelder driving av dekket. Vi hadde med oss en stor søppelsekk full av bomullsdrev, og jeg trudde i utgangspunktet at det skulle være nok til å drive en tråd i hele dekket. Der tok jeg grundig feil må jeg bare innrømme, for etter én dag og på langt nær ferdig minket bomullsbeholdningen voldsomt. Hadde vi drevet på ville beholdningen vært tom i løpet av ettermiddagen, så i stedet har vi gått i gang med å drive skandekket, dvs. vaterbordet, fyllstykkene mellom rekkestøttene og ut mot øverste bordgang. Dette er et så kronglete arbeid at antall meter ferdig drevet nat sank drastisk. Normalt regner vi med at det går dobbelt så lang tid å drive i dette området som det går på dekket generelt.

Les mer

Per Olav driver inn nok en trenagle.

Trenagler er toppen

Nå som vi har vært i gang med å legge hudplanker på bankskøyta har det vært behov for mange trenagler til å feste plankene med. Sånn cirka 2 500 trenagler har blitt laget og drevet på plass når vi blir ferdige med hudingen. Nå er det ikke sånn at vi bare kan bestille nagler hos en leverandør, men vi må produsere dem sjøl. Prisen på en trenagle blir derfor mange ganger dyrere enn om vi bare hadde brukt 6’’ skipsspiker til 14,-kr/stk. Ikke bare ville vi ha spart mye pr festemiddel, men etterarbeidet blir også mye mindre.
Når vi bruker skipsspiker forsenker vi i hudplanken, borer så opp med 8 mm bor, surrer noe drev under hodet på spikeren og slår den på plass. Så propper vi hullet, «and call  it a day» som amerikanerne sier.

Ved bruk av trenagler må vi passe på avskjæret og se til om det er noe som egner seg til nagler. De skal være rettvokste, kvistfrie og av al (kjerneved). Hver nagle blir laget på 45 cm lengde. Det blir 1,1 km med utsøkte materialer til trenagler. Disse bitene må skjæres ut av avskjæret, høvles/skjæres i firkant, så kone dem og til slutt høvles de åttekantede. Våre trenagler er 32 mm tykke i den ene enden og 28 mm i den andre. Når hudplanken sitter på plass borer vi et hull på Ø 30 mm, ett i hvert tømmer (altså to i hvert spant). Naglen drives inn med stor måkert, en slags slegge, og skal kiles innvendig på garneringa og døytles på huden. Jovisst, det er dyrere enn å spikre. Men hvorfor da bruke så mye ressurser på trenagler?
En trenagle vil holde fartøyets levetid. Uten å ruste og forsvinne hen. I eik ruster spikeren fortere enn i furu pga. eikas garvesyre. Utrolig nok sluttet danskene å bruke trenagler, mens de norske fartøybyggerne holdt stand. Trenaglen var til å stole på; en spiker blei ikke regnet for noe.

Så for å følge tradisjonen lager vi trenagler og slår dem på plass. Det er et godt festemiddel, og hva skulle vi ellers bruke avskjæret til? Ved?

08.07.15
Morten Hesthammer

Det gjenstår ikke så mange planker i skroget nå.

Det går unna

Da jeg reiste hjem for å avspasere ved siste periode var vi i midten av juni. Ved månedskiftet til juli kom jeg tilbake hit til Ålesund og i den tida jeg var hjemme hadde A-laget hudet videre. Fra å være et halvnakent skrog hvor spantene var synlige til godt over skjørtekanten var kanten nå trukket godt nedenfor knærne. De hadde dreisen på det disse unge på A-laget. Juli har kommet med en blanding av ungdommelig pågangsmot og oss som har kommet over i siste fase av arbeidslivet. Ville vi klare å henge med, eller er det bare i kjeften vi fortsatt gjør det?

Josefine og Johan, to fra A-laget, var fortsatt med inn i juli og de har produsert planker og vært til hinder for at B-lags gutta faller inn i pensjonist modus. Thomas og Per-Olav har stablet planker på båten, boret og slått mens Georg, den yngste av oss alle, har drevet i nagler som om han var en proff. Etter en uke inn i juli kan vi bare konstatere at skroget begynner å nærme seg ferdig hudet. Det er også artig å se hvor mye hver planke dekker til nå mot slutten. Når vi har fire omfar, ett omfar er en planke i hele båtens lengde på begge sider, er ett omfar 25 prosent igjen. Og da begynner det å lukke seg fort igjen.

Det nærmer seg nå tall ship race, om 10 dager, og da vil vi være bordet opp slik at det står igjen ett omfar på midten. Planen er at vi skal la ett omfar stå igjen når vi går på ferie den 17. juli. Da har eierne 14 dager på seg hvor de kan sprøyte spant, hud og garnering med linolje og terpentin. Vi får håpe de får sauset treverket godt inn, og at det er sugd inn i treverket når vi kommer tilbake. Da får vi se om vi lukker igjen for denne gang.

04.07.15
Morten Hesthammer

Venstre: Jakob og Douglas følger med på hva som skjer med planken inn mot stevnen etter hvert som den bøyes på plass. Oppe/midten: Lars lager klart kjølplanken. Mot akterstevnen blir den svært bred og smalere midt på, for å få noen planker som er så beine som mulig videre oppover. Oppe/høyre: Plankeløpet inn mot akterstevnen. Nede/høyre: Med haker og kiler jages planken på plass.

Utfordringer

Når man legger hudplanker er det en del utfordringer, og i grunnen mange ting som kan gå galt. På Bankskøyta er den største utfordringen å få lagt hudplankene pent på plass i akterskipet. Her er det mye fasong i innløpet inn mot stevnen samtidig som plankene får mye vridning. Vridningen kommer av at spantene forandrer vinkel i plankeløpet og dette fører videre til at plankene får fasong som en krum banan og slike planker vokser ikke på trær. Derfor må vi ty til andre metoder for å få løpet lagt slik at plankene blir beinest (rettest) mulig.

Les mer