Lars lukter på en furubit, og gjenkjenner signaturduften til Bankskøyta

Luktesansen

Jeg leste Dagbladets magasin i helga, og der stod det en god artikkel om duftmanipulasjon. Det er noe som er på moten ved hoteller, banker, kjøpesentre osv. og går ut på at det med jevne mellomrom sprayes en parfymetåke ut i lokalet. Da skal vi føle velvære og således ønske å være der lengre og ha lyst til å kjøpe produktene deres. Når vi nå står så tilgjengelig som vi gjør på Prestebrygga i Ålesund, kommer det ustanselig folk forbi og ofte sier de at det lukter så godt. Ifølge dem som selger all denne parfymen til diverse firma er det om å gjøre å finne den rette signaturduften. Vi har helt klart funnet vår signaturduft, som er en blanding av furu, terpentin og tretjære, og vi får positive tilbakemeldinger. Det store salget av trebåter kan vi dog ikke skryte av. Som hobbyforsker innenfor manipulasjon av våre sanser kan jeg slå fast at vi ikke lar oss lure til å kjøpe noe på grunn av signaturduftene. Var det noen som nevnte kanelboller??

I skipstømrerfaget er luktesansen viktig, og kan i enkelte tilfeller sidestilles med annet verktøy. Når vi skal bedømme om et trestykke er friskt eller råtebefengt snuser vi riktig godt på emnet for å få et sanselig inntrykk av trevirket. Av og til kan det være vanskelig å se om en trebit er furu eller oregon pine, mahogny eller teak osv. Om vi skjærer av en liten bit og lukter på sagmugget eller på det ferske snittet burde vi klare å snuse oss fram til de mest brukte treslagene innenfor norsk fartøy- og båtbygging. Furu med sin terpentinlukt, eik med en syrlig lukt, oregon pine med sin søte og svært karakteristiske lukt osv.

Ved Hardanger Fartøyvernsenter driver vi først og fremst med gamle trefartøy, og den lukta vi ofte kjenner på er råtelukt idet vi trer ned i et gammelt fartøy. Ofte ligger eimen som et klamt teppe inne i båten, og ikke sjelden uten at eieren merker det minste. Eller det gjør han/hun nok, men som enkelte sier: «det er jo liksom sånn det skal lukte i et gammelt trefartøy.»   Vel, vel, dem om det.

For å være ærlig er mine beste minner ispedd spesielle dufter. Ingen av dem har med båt å gjøre, ehh eller i alle fall ikke trebåt. Det minnet som har med båt, eller skip, å gjøre var fra den gangen jeg seilte til sjøs på 1980-tallet. Vi seilte fra Statene til Sør Afrika og lenge lenge før vi så land kjente vi lukta av land. Mitt minne fra den gang er at jeg gikk på brovingen i mørket og kjente en søtlig lukt av bål. Jeg så nesten for meg at folk satt samlet rundt et bål i bygda og at bålet var bygd opp av kamfertre for så markant var lukta. Nå vet jeg jo at kamfertreet i så fall ville måtte være importert fra Østen, så det var helt sikkert ikke det de brant. Godt lukta det i alle fall. Forhåpentligvis får noen av de besøkende den samme minnerike opplevelse når de besøker Ålesund og Bankskøyta. Da blir det signaturduften fra Ålesund! Bare kom og lukt.

17.09.2015
Morten Hesthammer