I’m in heaven
I løpet av en vanlig arbeidsdag er det utrolig hvor lite sosial man faktisk er. I løpet av de 10 timene vi arbeider i sammen om dagen går hver mann mer eller mindre i sin egen verden. Kun når vi skal ha matpauser klarer vi å samle oss, og det holder hardt noen ganger det også fordi en eller flere av oss har vanskelig for å bryte ut av egen sfære. Ofte blir en eller flere stående igjen i arbeidet etter at de andre går ned til mat. Da har gjerne de andre ropt og forsøkt å komme i kontakt med vedkommende uten respons. I dag skjedde det med meg, og da jeg kom 10 minutter for seint til pausen sa jeg litt småsurt: -Jaså, her sitter dere og spiser. Dere kunne jo ha sagt ifra til meg også. Da får jeg høre at de har prøvd å få kontakt, men det gikk ikke.
Javel, ja. I løpet av dagen kikker jeg av og til rundt meg, uten at jeg av den grunn vil påberope meg å være veldig oppmerksom. Det hender til og med at jeg letter opp hørselvernet og slipper inn lydene rundt meg også. Der på styrbord side akter sitter Peter Brennvik og hakker løs med stemjern og en klubbe som ser ut til at stammer fra Fred Flinstone sin tid. Han hugger ut tapphuller i topprekka, slik at tappen i rekkestøtta får ordentlig tak i rekka og styrer denne så den ligger stødig. Med en topprekke som er 9 cm tykk og 23 cm bred må ting passe godt i sammen, for det er ikke så godt å bøye disse plankene noe særlig. Når alle trebitene er tilpasset og felt ned på tappene blir de boltet sammen og festet til rekkestøttene. Hvordan vil jeg komme tilbake til om noen dager. Bare et par meter unna Peter er Angelo i gang med den samme prosedyren. Det blir noen ganger av og på med rekkeplata, merke opp og stusse vekk treverk, for rekke og rekkestøtter skal passe godt sammen, og rekka skal også ligge godt an mot stevnen.
Under oss, altså under dekk finner vi vår gode hjelper Alfred i gang med å årette trenaglene. Å årette vil si å låse trenaglen med en vanlig trekile. Merkelig ord dette, årette. Ifølge ordboka skal det komme av å gjøre rett i den betydning av trenaglen ferdigstilles ved hjelp av denne kilen. Litt tung å svelge den forklaringen, men trenaglene er i alle fall slått inn utenfra skroget da hudplankene blei festet. Naglene er så lange at de stikker litt inn i båten, og her inne ser det ut som et vrengt pinnsvin. Ca 2 500 trenagler stikker inn gjennom garneringa, og nå holder Alfred på å årette. Med et stemjern hugger han naglen av fra to sider slik at den blir hugd helt over og får et V-spor. Naglenstumpen er nå bare noen centimeter over garneringa, den innvendige kledningen. I dette V-sporet driver han deretter ned en trekile slik at naglen sprenges ut mot veden i garneringa og blir således låst fast til denne. Noen av de gamle fartøybyggerne som var drevne med øksa hogde naglen av med øks slik at det ble en fint og smalt V-spor og emnet som ble hugd av ble kilen. Derfor kunne de bare snu øksa og drive kilen ned i seg sjøl, altså trenaglen. Når jeg går ned i det som skal bli maskinrom ser jeg Alfred som ligger oppetter garneringa og nynner med på et radioprogram han hører i sine hørselsvern. Jeg kommer så godt som helt bort til ham og hører nå at han nynner «I’m in heaven, and my heart beat so that I can hardly speak…..». Noen Sinatra er han ikke, men jammen er det godt han trives her inne sammen med tranaglene. Han har bare 2 450 stykker igjen…
18.09.2015
Morten Hesthammer