Lars har kommet seg opp fra dekket og driver rundt breitømmeret.

En tankevekker for meg sjøl

La meg si det med en gang. Jeg er veldig glad for å jobbe som skipstømrer. I ungdommen hadde jeg sett meg ut en annen maritim karriere og tok flere år på skole og seilte til sjøs og utløste styrmannspapirer. Så fikk jeg ferten i båtbyggingsutdannelsen og for 30 år siden skiftet jeg spor. Til sjøs likte jeg i grunnen best perioden som dekksmannskap, for da var man en av gutta og beveget seg rundt på dekk, gikk i lasterommet og ikke minst vi pikket rust. Det siste var ikke noen høydare, men som sagt vi var for det meste ute. Så kom perioden som styrmann og arbeidsplassen blei avgrenset til styrehuset og brovingene. Jeg likte meg best på brovingene, og syntes i grunnen at det blei både ensomt og stillestående å være styrmann. Men det var ikke det som fikk meg til å skifte retning. Det var rett og slett at Leif Høeghs rederi solgte skipet, og ellers var man begynt å kvitte seg med norske sjøfolk. Det så ikke så lyst ut om man skulle fortsette. På fritida bygde jeg en egen båt i denne perioden og da jeg hørte om båtbyggerskolen i Jondal i Hardanger, så søkte jeg dit.

Det er som sagt 30 år siden, og jeg har ikke angret en dag på det. Arbeidet har vært variert og det er et så stort mangfold av løsninger at man alltid kan lære noe nytt. Når det er ting man har gjort flere ganger tidligere har motivasjonen alltid vært å gjøre ting minst like godt, men raskere. Det er nå snart 25 år siden jeg blei ansatt ved Hardanger Fartøyvernsenter og Bankskøyta er vårt første nybygde fartøy. Ellers har det gått i restaureringer og reparasjoner. Det er først nå som jeg skriver denne bloggen at det går opp for meg at jovisst arbeidet er variert, men jammen meg er det noen arbeidsoperasjoner som går igjen i lange perioder og som er det min danske mester kalte for trivielle.

De siste ukene har vi vært i gang med å drive dekket. Først en gang, og nå men en andre tråd. Det er slikt arbeid som er hyggelig en dag eller to, og så går man over i en tilstand hvor hjernen kobler fra og kroppen ikke syntes dette er så mye stas lenger. Det er bare noe vi må igjennom. Jeg tenker da tilbake og husker at jeg har skrevet fler slike blogginnlegg. Sletting av spant med tunge elektriske høvler og verkende muskler dag etter dag. Legging av hudplanker, garneringsplanker og dekk uke etter uke. Har det vært kjedelig? Nå tenker jeg ikke på om det har vært kjedelig å lese om, men om det har vært kjedelig for meg og de andre som gjør jobben. Det har det ikke! Det har vært en glede å se at arbeidsinnsatsen bringer prosjektet videre. Det vanskeligste har i grunnen vært å finne på noe nytt å skrive om når dagene har blitt så like.

Når det er sagt. Du verden som jeg ser fram til at arbeidsdagen i morgen skal være over. Da regner jeg med at vi er ferdige med å drive dekket, og jeg kan fortelle nettopp det.

03.09.2015
Morten Hesthammer