Venstre: Peter Madsen er konsentrert når han kapper av det første bordet i skansekledninga. Midten: Peter former fyllingsbordet. Høyre: En prinsippskisse av skansekledninga.

Bakom skansen

De siste dagene har undertegnede og Peter Madsen vært i gang med å lage skansekledning til skøyta. Skansekledninga er bord som ligger på utsiden av rekkestøttene mellom skuteside og topprekka. De som er litt inne i den militære sjargongen vet at skansen er et forsvarsverk, og da noe man kan beskytte seg bakom. Og riktig nok, ordet blei tatt i bruk om bord fordi de militære fartøyene begynte å lage skansekledning som man kunne være beskyttet bakom. Man kriget med litt lettere skyts den gang, så noen planker, køyklær o.l. gjorde en rimelig bra jobb mot fiendens piler og småstein. Når skansekledningen først var kommet om bord fant man fort ut at den faktisk gjorde nytten også om bord på sivile fartøy, og da som beskyttelse mot sjø og vind.

Les mer

Venstre: Peter Brennvik jobber med en lask i rekka. Høyre: Angelo lager mal/skant til den siste biten av topprekka.

Rekka

I noen dager nå har det vært gang i arbeidet med å legge topprekke. Det høres jo enkelt ut når man sier at man legger den; akkurat som om det er et prefabrikkert klikkegolv. Fullt så enkelt er det ikke, og man kunne nok ha klart å legge adskillige kvadratmeter klikkegolv for hver lengdemeter med topprekke vi legger ned.

Les mer

Venstre: Alfred in heaven. Han koser seg inne i båten med å årette trenagler. Midten: Angelo stusser av litt treverk for å få topprekka helt ned i rekkestøtta. Høyre: Peter Brennvik lager tapphull i topprekka.

I’m in heaven

I løpet av en vanlig arbeidsdag er det utrolig hvor lite sosial man faktisk er. I løpet av de 10 timene vi arbeider i sammen om dagen går hver mann mer eller mindre i sin egen verden. Kun når vi skal ha matpauser klarer vi å samle oss, og det holder hardt noen ganger det også fordi en eller flere av oss har vanskelig for å bryte ut av egen sfære. Ofte blir en eller flere stående igjen i arbeidet etter at de andre går ned til mat. Da har gjerne de andre ropt og forsøkt å komme i kontakt med vedkommende uten respons. I dag skjedde det med meg, og da jeg kom 10 minutter for seint til pausen sa jeg litt småsurt: -Jaså, her sitter dere og spiser. Dere kunne jo ha sagt ifra til meg også. Da får jeg høre at de har prøvd å få kontakt, men det gikk ikke.

Les mer

Lars lukter på en furubit, og gjenkjenner signaturduften til Bankskøyta

Luktesansen

Jeg leste Dagbladets magasin i helga, og der stod det en god artikkel om duftmanipulasjon. Det er noe som er på moten ved hoteller, banker, kjøpesentre osv. og går ut på at det med jevne mellomrom sprayes en parfymetåke ut i lokalet. Da skal vi føle velvære og således ønske å være der lengre og ha lyst til å kjøpe produktene deres. Når vi nå står så tilgjengelig som vi gjør på Prestebrygga i Ålesund, kommer det ustanselig folk forbi og ofte sier de at det lukter så godt. Ifølge dem som selger all denne parfymen til diverse firma er det om å gjøre å finne den rette signaturduften. Vi har helt klart funnet vår signaturduft, som er en blanding av furu, terpentin og tretjære, og vi får positive tilbakemeldinger. Det store salget av trebåter kan vi dog ikke skryte av. Som hobbyforsker innenfor manipulasjon av våre sanser kan jeg slå fast at vi ikke lar oss lure til å kjøpe noe på grunn av signaturduftene. Var det noen som nevnte kanelboller??

Les mer

Venstre: Ørnulf og Kasper koser seg, men så fuger de heller ikke dekket. Midten: De tre frivillige fugerne i arbeid på dekket. Høyre: Kai Linde i aksjon.

Gris og sterk parfyme

Så har det skjedd igjen. Man holder på et arbeid man syntes er langtekkelig og på grensa til det kjedelige og gleder seg til å komme i gang med neste steg. Så er det bare det at neste steg er enda verre. Endelig er drivinga av dekket ferdig og i dag gikk tre mann i gang med å fuge natene med Sikaflex 290 DC. Først en omgang med en primer som er så luktesterk og farlig at den mest hardbarka sniffer ville fått problemer med å snufse inn. Vi hadde i grunnen tenkt å begynne denne jobben på lørdag og fortsette på søndag, men heldigvis hadde vi ikke de korrekte filter til å stoppe isocyanatene og hva det nå ellers er i denne primeren. Heldigvis fordi vi da kunne ha søndagen fri. Og heldigvis har det kommet noen kolleger hit i løpet av helga, som vi kunne sette til denne jobben. Mer galant er jeg heller ikke må jeg innrømme.

Les mer

Lars har kommet seg opp fra dekket og driver rundt breitømmeret.

En tankevekker for meg sjøl

La meg si det med en gang. Jeg er veldig glad for å jobbe som skipstømrer. I ungdommen hadde jeg sett meg ut en annen maritim karriere og tok flere år på skole og seilte til sjøs og utløste styrmannspapirer. Så fikk jeg ferten i båtbyggingsutdannelsen og for 30 år siden skiftet jeg spor. Til sjøs likte jeg i grunnen best perioden som dekksmannskap, for da var man en av gutta og beveget seg rundt på dekk, gikk i lasterommet og ikke minst vi pikket rust. Det siste var ikke noen høydare, men som sagt vi var for det meste ute. Så kom perioden som styrmann og arbeidsplassen blei avgrenset til styrehuset og brovingene. Jeg likte meg best på brovingene, og syntes i grunnen at det blei både ensomt og stillestående å være styrmann. Men det var ikke det som fikk meg til å skifte retning. Det var rett og slett at Leif Høeghs rederi solgte skipet, og ellers var man begynt å kvitte seg med norske sjøfolk. Det så ikke så lyst ut om man skulle fortsette. På fritida bygde jeg en egen båt i denne perioden og da jeg hørte om båtbyggerskolen i Jondal i Hardanger, så søkte jeg dit.

Les mer

Venstre: Peter på høyre flanke slår og slår dagen lang. Høyre: Lars kommer seilende nedover på sin bak

Gleden

Jernet dunkes inn i sprekken
Sakte glir jeg ned mot hekken
Slag på i samme sprekk
Jeg tenker alt på neste trekk.

Med spredte bein og ryggen rak
Seiler Lars ned på sin bak
Armen heves og kølla slår
Bomullen ned i natet går.

Peter kommer fra høyre flanke
Med klikk og klakk og ja og danke
Meter for meter med sett og rabatt
Han gleder seg til det blir natt

Et par dager til så er det over
Jeg tenker på driving selv når jeg sover
Når jeg våkner er jeg fortsatt trøtt
Åhh, må jeg stå opp? Er jeg nødt?

Hele uka har vi slått
Dekket blir nå riktig godt
Natene blir jevne og like brede
Å bli ferdig å drive skal bli en glede!

02.09.2015
Morten Hesthammer

Venstre: En detalj fra Bankskøyta. En rull som går igjennom breitømmeret, som var i bruk når de lå til ankers ved kanten av fiskebankene. Midten: Toppstangas stag er festet til en bolt i kneet i forkant av palstøtta. Høyre: Detalj i toppen av stevnen.
Ccc

I dag fikk vi noen timers avbrekk i drivinga av dekket, og det var for så vidt deilig. Nå er ikke jeg typen som syntes det er stas å flytte stillaser. Jeg liker best når det er framdrift i det vi får på båten, men det er jo ingen vei utenom å sette opp stillaser, koste og rydde og sånne ting. I dag gikk stillasbyggingen så fint at jeg trivdes med det. Ved hudinga av skroget har vi måttet flytte stillaset nedover et par ganger, og i den prosessen har vi også måttet kappe av stålstenderne for å kunne presse planker inn på spantene. Nå straffer det seg for nå skal vi helt til topps, og de kappede stenderne er derfor ikke uventet for korte. Da kaller vi på Dagfinn, og så får vi se om han kan skaffe noen flere høye stendere. Grunnen til at vi kjører stillaset til topps er at vi om ikke lenge skal begynne å lage skansekledning.

I løpet av formiddagen som gikk med til å flytte stillaset dukket bomullstråden opp fra Claessons i Sverige, så da kunne vi fortsette drivinga. Trådene er såpass tynne, 4 garn i tråden, at vi driver to tråder ned i natet samtidig. For at de skal holde sammen på skapelig vis snurrer vi dem sammen som når man slår et tau. Vi strekker ut de to trådene i hele dekkets lengde, binder dem sammen i den løse ende og monterer dem til en batteriboremaskin. Så kjører vi en del runder slik at de to trådene snurres om hverandre. Gjør vi ikke det er det vanskelig å få dem ned i natet samtidig, for de er som to hvalper som hopper hit og dit og har lyst til å se på forskjellige ting.

Klokke 3 kom Ørnulf opp trappa i full fart. Vi hadde en avtale om det, for jeg ville ha ham med ut til museet for å se på noen detaljer på modellen av Bankskøyta. Artig å gå igjennom detaljer med en som har mer peiling enn en sjøl! Staget til toppstanga som jeg syntes lå litt laissez- faire og slapt henslengt over svineryggen på sin vei fra klyverbommens nokk til festepunktet inne på palstøttas kne, ja der hadde Ørnulf pinadø en logisk forklaring. Det er fordi man kan slakke ut staget, dra bukta inn på dekk, eller i alle fall inn mot dekk, slik at man kan berge den flying jiben som sitter på staget. Om det vil fungere er jeg litt i tvil om nå når jeg sitter og skriver om denne logiske forklaringen, men det er et forsøk verdt. Skeptisk er jeg fordi staget går igjennom en veiviser (jomfru) ute på klyverbommens nokk, og jeg trur vinkelen er så krapp at det blir for mye friksjon i det hel til at det blir vellykket. Jeg kan ta helt feil. Det har jeg nemlig erfart før. Sammen med Ørnulf gikk jeg igjennom den ene detaljen etter den andre, og jeg klarer nesten ikke å vente til vi skal lage delene i full størrelse. Dette er kjekt!

01.09.2015
Morten Hesthammer