Nerder som oss ser ikke bare dekket med et ankerspill, men palstøtte, beitinger kjerringa, beitingsås, knær osv. Her er en masse detaljer, og hver detalj har et navn.

Hva prater vi om?

Å ha et felles språk er viktig for å kunne kommunisere med hverandre. En hver faggruppe har sine spesialuttrykk, og nå i vår tid henger ikke jeg helt med når andre prater om Edb og Data eller PC og mobiltelefon og alle apper du kan laste ned og gjøre ditt og datt med. Jeg henger ikke med, og plages ikke av det.

I dag var hele båtbyggerstaben på Sunnmøre Museum for å se på modellen av bankskøyta som vi bygger etter, og fotografen Tor var med for å filme hva vi kunne få ut av modellen. Kasper og jeg tok mål av både det ene og det andre som vi har behov i bygginga, og jeg tviler på at Tor hang helt med i hva vi snakket om. Vi snakker jo faktisk et mer eller mindre utdødd språk, ja faktisk et språk som man skal tilbake et par generasjoner for at det blei brukt aktivt. Det er et språk brukt av skipstømmermenn i en tid hvor man bygde seilfartøy, og ordene er langt ifra selvforklarende. Her er et lite eksempel:
– Kasper hva er bredden og høyden på svineryggen?
– 20,5 cm bred og 19 cm høy forut og 18 cm bred og 2 cm høy i akterkant, svarer Kasper.
– Og sidehoggingen på slangene?
– 15,5 cm , svarer Kasper igjen etter å ha målt på modellen.
Tor fulgte med uten å kommentere, og vi målte del etter del. Eselhode, skostall, beitinger, palstøtte, legg, tå og kværk på knær osv. Hvor kommer alle disse ordene fra, og er det nødvendig å bruke dem i dag?

Mange av ordene har nok kommet sjøveien bokstavelig talt. Mange skipstømmermenn som jobbet i Norge i eldre tider kom gjerne fra Holland og Danmark, og i perioder har mange nordmenn jobbet i utlandet. Ord og uttrykk blei blandet inn i språket vårt, og mange ganger blander man rundt i de forskjellige faguttrykkene. Et livholt i Danmark er den ytterste planken i dekket, mens et livholt i Norge er et felt med planker som ligger på innsiden av spantene. Rekkestøttene som sitter tett inntil stevnen kalles judasøre i enkelte distrikt, breitømmer i et annet og klysstømmer andre steder. Det er ikke alltid lett å følge med selv om man er en innvidd! Hvorfor ting kalles for kjølsvin, kalfatre, vaterbord osv. er et studie verdt, og sikkert et spennende studie også.

Om vi behøver å bruke disse avlegse ordene i dag vil jeg svare ja til. Eller behøver og behøver, vi klarer nok å forstå hverandre selv om vi så bare skal si at vi skal lage den og den pinnen, klamandusen, klodonsen o.l. Det krever bare at vi sier noen flere ord. F.eks. at eselhodet er beslaget som sitter øverst på undermasta, og ser ut som et 8-tall. Det hullet som ikke sitter på undermasta er til for at toppstanga skal kunne skli opp og ned i beslaget. Det går an, men du verden så mye kjedeligere! Jeg lar meg fascinere av språket!

26.11.14
Morten Hesthammer