Til venstre: Bilde av Bankskøytemodellen Til høyre: Utdrag av DnV's besiktigelsesbøker.

Fri fantasi, eller en veldokumentert replika?

For oss som jobber innenfor restaureringsyrket er det naturlig å «tenke antikvarisk». Når vi setter i stand et gammelt fartøy som er vernet av Riksantikvaren gjør vi vårt beste for å være tro mot historien. Skal deler av en innredning tilbakeføres leiter vi etter spor i fartøyet, studerer fotografier, forsøker å finne dokumentasjon for å gjenskape en virkelig innredning fra et visst årstall. Når vi nå bygger et nytt fartøy bruker vi den samme innfallsvinkelen, fordi oppdragsgiveren ønsker at vi bygger et fartøy som skal være som tatt ut av et tidsbilde fra 1890-årene.

Utgangspunktet for fartøyet vi bygger er en modell som er laget av fartøybyggeren Anders M. Liaaen, sannsynligvis en gang på 1890-tallet. Av natur er vi skeptiske til å godta at en modell er god nok i alle detaljer. Dette  fordi man gjerne forandrer litt på dimensjonene for at modellen skal se riktig ut. Modellen fra Liaaen er antagelig laget i 1:12, slik at f.eks. et beslag som er 12 mm tykt i full størrelse er 1 mm tykt på modellen. Da skal den som lager modellen være pinlig nøyaktig i alle detaljer dersom man skal kunne måle alt ut ifra modellen. Til vår overraskelse ser det ut til at Liaaen har vært så nøyaktig. Detaljeriktigheten er skremmende god! Allikevel, modellen er dekket, og der ser ikke ut til å være spanter i modellen, og bjelker finnes det kun der det er nødvendig for modellens skyld. Hvordan kan vi da stå fram og si at vi bygger fartøyet slik Liaaen gjorde det?

Det er her vår antikvariske tankegang redder oss. Vi leiter etter dokumentasjon andre steder. Det finnes enkelte fotografier, men ikke som vi kan ta detaljerte mål ut ifra. Derfor hadde vi tidlig i prosessen en tur til Norsk Maritimt Museum i Oslo hvor vi søkte i Det norske Veritas sine besiktigelsesbøker. Ved museet ligger det byggebeskrivelser, samlet i små bøker år for år, over alle trefartøy i Norge som har blitt besiktiget av en besiktigelsesmann.  Bibliotekaren fant fram bøker fra 1890 til 1900, og så var det bare å leite opp til fartøy bygd ved Liaaens verft i Ålesund. Flere fartøy dukket opp, og flere av dem var i samme størrelse som fartøyet vi nå bygger. Dimensjoner på spant, bjelker, antall planker i skroget, garnering, revisé, dekk, bolter osv. står listet opp på det ene fartøyet etter det andre. Ved Liaaens verft går de samme dimensjonene igjen på de fartøyene vi sammenligner skøyta med.  Vi har sluppet å dimensjonere etter skjønn, for hos Liaaen er det et mønster i dimensjoneringene. Samtidig må vi forholde oss til Det norske Veritas sitt regelverk for bygging av nye fartøy. På de aller fleste punkter holder Liaaen seg over kravene, så det har ikke vært noe stort spørsmål omkring dimensjoneringa.

Så er det oss da, har vi båtbyggere erfaring nok til å kunne si hvordan ting blei gjort ved Liaaens verft? Det vil alltid være enkelte særtrekk fra et distrikt til et annet, og gjerne også fra et verft til det neste. Allikevel føler vi oss på rimelig trygg grunn når vi har tatt de valgene vi har gjort så langt. Utover å sette i stand mange fartøy gjennom de siste 30 år; fartøy som er bygd rundt omkring i landet, har vi også intervjuet fartøybyggere og dokumentert byggeteknikker gjennom en årrekke. Dette førte til boka «Kravellbygging i Norge» som vi bruker som en veileder i tradisjonen. Vi mener derfor at vi har et rimelig godt grunnlag for å si at vi ligger innenfor det som kalles replikabygging når det gjelder Bankskøyta. Allikevel; er det noen som sitter på dokumentasjon de vil dele med oss er vi alltid lydhøre og interesserte!

10.desember 2014
Morten Hesthammer