Til venstre: Oversiktsbilde fra spantebjelkene og opp. Til høyre: Georg skjærer ut en garneringsplanke

Daglig har vi besøk av folk som kommer forbi og kikker på hva vi gjør. Noen finner fram kamera og foreviger nybygget, og det er som regel turister som kommer med Hurtigruta. Ikke så rart at de finner fram til byggeplassen, for vi ligger omtrent 30 meter fra baugen av hurtigruteskipene som legger til kai her i Ålesund. Vel, de fleste turistene oppfører seg som turister flest, kikker nysgjerrig på hva vi holder på med, stopper og knipser et bilde og går videre. Man skal jo oppleve Ålesund i løpet av 3 timer, og det er bygningene byen er kjent for så det er bare å komme seg videre. Andre kommer inn på arbeidsplassen, stiller seg opp ved siden av deg og begynner å grave og spørre eller kommer med generelle kommentarer. Da stopper vi opp, tar av hørselvernet, og så er vi litt mer lydhøre. Det er flott at folk er interesserte, så her er ingen sure miner (i alle fall er det ikke ment som sure miner). Jeg kan nesten dra det så langt som å innrømme at det av og til er hyggelig å prate med folk.

Vel, hva prater vi så om. Jo, det første folk, kanskje litt søkt å si folk for det er utelukkende mannfolk, spør om er:
-Er det meninga at spantene skal være så kraftige?.
-ja, sier vi da, det er sånn de var i gamle dager.
– Jammen de sitter jo så tett.
-Ja, sier vi igjen, det blei bygd sånn i gamle dager.
Når det passer seg sånn får folk lov til å gå opp på stillaset og kikke oppi båten også. Ikke sjelden er det mannfolk med spaserstokk, og som har det yrkesaktive livet bak seg som drister seg opp på stillaset.
-Å jøje meg, sier de, for noen dimensjoner det er i plankene. Hvor tykke er de?
– Det skal være to og en halv toms (65 mm) tykke planker hele veien, forteller vi, og garneringa er nesten to og en kvart tomme tykk (55 mm). Og reviséen som vi holder på å tilpasse er seks toms  ganger 11 toms, altså 15,5 cm x 28 cm. For å få det til har vi to stykker ovenpå hverandre.

Og sånn går praten, og noen syntes det lukter godt, og gjerne også at det er kjekt å se et skikkelig håndverk som så mange har vært avhengig av eller utført her i distriktet. Så når folk stopper opp og vurderer hva vi driver med, så er en del av intensjonen til Stiftelsen Kjell Holm oppfylt. Vår jobb er selvsagt først å fremst å bygge fartøyet, men grunnen til at fartøyet blir bygd så godt som midt i Ålesund sentrum er at publikum skal ha muligheten til å følge med på byggingen av et trefartøy. Og det er ikke et hvilket som helst trefartøy, men et bankfiskefartøy av samme type som seilte ut på de store bankene ute i havet og gjorde Ålesund til fiskerihovedstad i Norge. Det er nesten så man blir litt salig bare ved tanken.
Og så går mannfolka igjen, vi setter hørselvernet på hodet og fortsetter arbeidet.

Den siste tida har våre to lærlinger Josefine og Georg laget og montert garneringsplanker, mens vi andre lager bit for bit av reviséen. I dag smurte vi godt med tretjære på spant og de akterste revisébitene og monterte dem midlertidig. De skal forhåpentligvis aldri av igjen. Nede under spantebjelkene er det lavere og lavere for garneringsgjengen, og for oss som bruker spantebjelkene som stillas er høyden krøkkete lav å jobbe i. Vi går enten på kne eller med bøyd rygg, og det er ikke arbeidsstillinger en fysioterapeut anbefaler. Spantebjelkene er noen midlertidige bjelker som går fra den ene siden av spantet til den andre, og som gjerne er plassert litt nedenfor dekk i borde. Sånn bare for å avklare begrepet. Vi jobber nå mot at de skikkelige bjelkene skal på plass slik at vi kan fjerne spantebjelkene. Da forestiller vi oss at vi får bedre arbeidsstillinger. Av erfaring vet vi at det gjør vi neppe, men vi lever i alle fall med den forestillingen at vi en dag kan strekke ut beina og rette ryggen. Det blir gjerne ikke før det er vi som går med stokk og kommer for å se hva folk driver med.

9. desember 2014
Morten Hesthammer