Master høye som hus

Bankskøyta vil bli lett synlig når den er på plass i Ålesund havn en gang i 2016/-17. Med en lengde på stormasta, fra kjølsvin til topp, på 35 meter, vil den vise godt igjen ved Fiskerimuseet, som blir hjemmebasen når skøyta er i drift. Les mer

Til venstre: Bjelker har blitt slisket opp på dekk, og alle er klare til å sette i gang. Til høyre: Et par spor til tappene fra revisèen er hogd ut i bjelkens underkant.

Avveksling

Da garneringsplankene ligger i en stabel som vi ikke ønsker å pakke ut nå før jul fikk våre to lærlinger, Georg og Josefine, lov til å komme opp over spantebjelkene sammen med oss andre. Ivrige som to glade hundevalper kom de opp fra kjelleren og kunne strekke ut kroppen. Nå er det tid for å felle bjelker. De lengste bjelkene er på omkring 6 meter og har en vekt på omkring 100 kg. Det er ikke bare å gå opp trappa med den under armer. Vi har rigget oss til med en vinsj, sånn at vi kan sliske den opp trappa og bikke den over kanten på øverste bordgang. Det høres gjerne ut som om vi har mange bordganger på, men den øverste bordgangen er så langt den eneste.

Les mer

Til venstre: Prosjektleder Ørnulf Opdahl som stolt viser fram en fururot han har gravd fram. Lars har gravd opp 24 til i forrige uke. Til høyre: Bjelkene kan felles ned i revisèen på forskjellige måter. Vi har valgt den metoden som her kalles for Vevik.

Klare for bjelkelaget

Så er dagen kommet. Nå gjør vi oss klare for å legge bjelkelaget. Det er 17 helbjelker som skal legges som underlag for dekk, dekkshus og luker. I tillegg kommer baugband, kraveller, stikkbjelker og vinkelknær. Igjen en mengde detaljer og ting vi må passe på.

Bjelkene blei skjært ut for en god stund siden, og har ligget og tørket, og sikkert vridd seg i løpet av tørkeprosessen. På det bredeste er fartøyet 6 meter, og noe tilsvarende er også den lengste bjelken. Alle bjelkene skal felles ned i reviséen, slik at den blir låst i posisjon. Ved lukebjelker og mastebjelker skal bjelkene låses fast med vinkelknær. Dvs. rotknær som er ca 4’’ tykke og hvor tåa (rota) går omkring 60 centimeter ut på bjelken, mens leggen (stammen) skal ligge an mot spantene over til neste bjelke. Så boltes kneet til skrog og bjelke. Lars var på skogen i forrige uke, og sammen med en skogeier gravde han opp 24 fururøtter i diverse størrelser. En del røtter har vi også liggende på byggeplassen.
Bjelkene er som sagt skjært ut, og på det tykkeste er de 17,5 cm og 20 centimeter. De er skjært ut i en kurve, med samme kurve som en hengebro, noe vi kaller for bjelkebukt. Bjelkebukten har vi lagt til 3% av bredden. Med 6 meters bredde får vi 18 cm bjelkebukt midtskips. Så er bjelkene håndhøvlet på de synlige flatene, og i morgen kan vi begynne å felle dem på plass. Bjelkene blir felt ned etter springet. Dvs at de er laget i firkant med 90 graders vinkler, og at overkant bjelke følger overkant målargong (den øverste hudplanken). En annen metode ville vært å felle bjelkene i lodd. Da måtte vi ha laget bjelkene som parallellogram i snitt. Det er en mer tidskrevende og materialkrevende måte å gjøre det på, og er ikke veldig mye brukt her til lands.

Når bjelkene er ferdig felt skal de staffes på hjørnene nede før de er klare til å festes. Som nevnt i et tidligere innlegg skal bjelkene festes samtidig med vaterbordet, men fram til disse boltene blir bjelkene festet midlertidig med en mindre bolt. Dette fordi det fortsatt tar noe tid før vaterbordet blir lagt, og det er viktig at bjelkene ikke fortsetter å leve sitt eget liv fram til da. De må nemlig jobbe i lag framover.

Vel, vi er klare til å begynne og ser fram til å få noen få bjelker på plass før vi tar juleferie.

16. desember 2014
Morten Hesthammer

Øverst: Bolten har fått et snitt fra hver side på riktig lengde. Til venstre: Slik sitter boltehodene når bolten er ferdig drevet på plass i revisèen. Midten: Nærbilde av snittene hvor bolten skal knekkes av. Til høyre: Bolten er drevet på plass, og snittene ses ca. klinkeringens tykkelse utenfor hullet i spantet.

Bolting

Jammen meg kom vi i gang med å bolte fast reviséen i dag. Hodet på boltene har smeden vår, Seppe, smidd for en god stund siden. Etter smiing har boltene vært en tur igjennom et bad med flytende varm sink. Denne prosessen kalt varmforsinking krever at stålet er reint og tørt før de bades. Det er altså ikke helt som oss som gjerne bader for å bli reine. For å få stålet reint blir det lagt i saltsyre, og deretter tørket. Sinken som legger seg utenpå stålet, og skal bidra til å hindre stålet i å ruste, i alle fall på en stund.

Reviséen boltes med 16 mm bolter til spantene, derfor borer vi med 14 mm igjennom begge deler. Inne på reviséen skal hodet forsenkes så det ligger jevnt eller litt under overflaten på treverket, og utvendig skal en klinkering (klinkeskive) ligge noe under overflaten. I Reviséen skjølpes en forsenkning slik at hodet sitter pent i hullet, mens på spantene kan vi være noe mindre nøye. Hudplankene vil jo allikevel dekke over bolten og skjølpehullet.
Når dette er gjort måler vi hullets lengde fra innvendig i forsenkningene, og så legger vi til ca 5 mm for en klinkering. Før vi slår i bolten kapper vi den på nøyaktig denne lengden, eller vi lager to dype snitt på hver side på riktig lengde. I og med at boltediameteren er større enn hullet må bolten spisses. På den bolten som er kappet på nøyaktig lengde må vi aldri fjerne gods, altså spisse bolten på en smergelskive eller lignende. Da klarer vi nemlig ikke å klinke et hode på bolten slik at klinkeringen sitter fast. I stedet spisser vi bolten ved å legge den på ambolten og slå skrått ned på tuppen slik at bolten får en fas. Da har vi ikke tatt vekk gods og kan klinke stålet ut til et hode. Til de boltene vi har satt inn så langt har vi hatt såpass med overmål at vi har laget de to nevnte snittene, og spisset tuppen av boltestålet som er til overs.
Når boltene så har vært klargjort som beskrevet er det bare å drive dem på plass med en måkkert eller slegge. Furu er relativt mykt, så vi passer på å ikke drive dem for hardt inn i treverket. Bolten som har passe lengde kan få en klinkering og klinkes, mens den bolten med snitt bøyes fram og tilbake et par ganger til den knekker av. Da har vi et veldig godt utgangspunkt for at ringen skal sitte etter noen slag med klinkehammeren. Bolten sitter nå så stramt i hullet at vi kan klinke ringen på uten at en mann står med mothold på innsiden. Det hender selvsagt at bolten slås litt tilbake under klinking, og da må vi ha mothold. Det krever en ekstra mann til jobben, noe man alltid har forsøkt å unngå. Det er derfor viktig at klinkehammeren er relativt lett.

I dag fikk vi satt fast den øverste delen av reviséen, og i morgen (tirsdag) vil vi gjøre vårt beste for å bolte på plass den nederste delen. Det blir en gledens dag.

15. desember 2014
Morten Hesthammer

Kasper og Morten hogger og hogger for å bli ferdige med reviséene

Det nærmer seg neste steg

Det norske folk ser ut til å elske slow TV, og i samfunnet vårt er det plenty av tema og jobber som passer godt inn i konseptet. Et av disse konseptene er fartøybygging. På Bankskøyteprosjektet kunne NRK ha mesket seg i et helt år før resultatet er klart. De siste ukene har vi som jobber på Bankskøyta kunnet glede oss over hver en pinne som har blitt formet og lagt på plass, men for utenforstående må de mange hundre timene vi har lagt ned i skjæring, teljing (øksing) og høvling forekomme som det reine spill av tid. Kan det bedre bli for slow TV? Les mer

Mange hundre meter tau

På byggeplassen er vi fortsatt i gang med å legge inn garnering og bearbeide emner til reviséer,, og det er jo grenser for hvor mye jeg kan utbrodere det temaet. Derfor vil jeg rette blikket på et annet fag som er sterkt inne i prosessen med å få Bankskøyta under seil. Ved Hardanger Fartøyvernsenter er vi så heldige at vi har to herlige jenter som er utdannet reipslagere. Beklager, der var jeg visst politisk ukorrekt, men jeg sier altså jenter om alle som er på min egen alder eller yngre. Såpass må de tåle. Reipslagerne har oppdraget med å slå tau til Bankskøyta, og store deler av dette har de allerede gjort.
Det er ikke så mye jeg vet om tau, men jeg innbiller meg at jeg har fått litt med meg når jeg har fått blikket vekk fra jentene og over på det de produserer. Tauet de har laget til Bankskøyta er laget av hamp, hvorav noe er tjæret og noe er utjæret. Hampeplanten, Cannabis Sativa, er en av verdens raskest voksende planter, og fibrene brukes bladt annet til tau. I Europa og Norge har man dyrket og brukt hamp siden lenge før Kristus sin tid. I Norge er det pr i dag forbud mot bruk og dyrking av hamp, selv om dette er en hamp som man ikke bruker til å røyke for rusens skyld. Våre reipslagere fikk hentet hjem et stort parti førsteklasses hampegarn fra Kina da de slo tau til vikingeskipet «Harald Hårfagre». Det er siste rest av dette partiet som nå brukes til Bankskøyta.

Les mer

 
Til venstre: Bilde av Bankskøytemodellen Til høyre: Utdrag av DnV's besiktigelsesbøker.

Fri fantasi, eller en veldokumentert replika?

For oss som jobber innenfor restaureringsyrket er det naturlig å «tenke antikvarisk». Når vi setter i stand et gammelt fartøy som er vernet av Riksantikvaren gjør vi vårt beste for å være tro mot historien. Skal deler av en innredning tilbakeføres leiter vi etter spor i fartøyet, studerer fotografier, forsøker å finne dokumentasjon for å gjenskape en virkelig innredning fra et visst årstall. Når vi nå bygger et nytt fartøy bruker vi den samme innfallsvinkelen, fordi oppdragsgiveren ønsker at vi bygger et fartøy som skal være som tatt ut av et tidsbilde fra 1890-årene.

Les mer

Til venstre: Oversiktsbilde fra spantebjelkene og opp. Til høyre: Georg skjærer ut en garneringsplanke

Daglig har vi besøk av folk som kommer forbi og kikker på hva vi gjør. Noen finner fram kamera og foreviger nybygget, og det er som regel turister som kommer med Hurtigruta. Ikke så rart at de finner fram til byggeplassen, for vi ligger omtrent 30 meter fra baugen av hurtigruteskipene som legger til kai her i Ålesund. Vel, de fleste turistene oppfører seg som turister flest, kikker nysgjerrig på hva vi holder på med, stopper og knipser et bilde og går videre. Man skal jo oppleve Ålesund i løpet av 3 timer, og det er bygningene byen er kjent for så det er bare å komme seg videre. Andre kommer inn på arbeidsplassen, stiller seg opp ved siden av deg og begynner å grave og spørre eller kommer med generelle kommentarer. Da stopper vi opp, tar av hørselvernet, og så er vi litt mer lydhøre. Det er flott at folk er interesserte, så her er ingen sure miner (i alle fall er det ikke ment som sure miner). Jeg kan nesten dra det så langt som å innrømme at det av og til er hyggelig å prate med folk.

Les mer

Her ser vi hvordan et bygd spant til Bankskøyta er lagt i to lag, og at det er ganske materialkrevende.
To fartøy, to byggemetoder

Det er ikke så ofte det blir bygd nye trefartøyer i Norge, eller for den saks skyld i nord Europa. Derfor er det ganske usedvanlig at man kan skilte med to nybygg samtidig i Møre og Romsdal. Vi holder på med Bankskøyta i Ålesund, og Rune Torgeirson & Co har full fart på sitt imponerende skonnertprosjekt i Kristiansund. Skøyta i Ålesund er 60 fot, mens skonnerten er på hele 120 fot. To gode og flotte prosjekter, som begge tar utgangspunkt i fartøy fra perioden 1890 – 1910. Nå er det ikke bare størrelsen som skiller disse to prosjektene. Skonnerten bygges etter dagens muligheter og krav, mens skøyta bygges som et museumsfartøy med datidens byggemetode og dimensjoner.

Les mer

Jørgen høvler ryggen på et krumt emne. Slike emner har vi alltid bruk for!

Et lite sukk fra en skipstømrer

Det er rart med det. V i kan ha så forskjellig perspektiv på ting. Ved bygging av et fartøy er det behov for materialer med fasong. Trærne må være bøyde kan man si. Nå skal vi kjøpe inn materialer til vaterbord og topprekke. Det er to lengder med brede planker som skal følge fartøyets fasong ytterst i dekket fra stevn til stevn. Når vi spør en sagbruker eller skogeier om de har krumvokste trær svarer de alltid ja, for det har de helt sikkert.
-Vi trenger planker som kan holde 35 cm på 5 meter, sier vi, og som har en pilhøyde på 25 cm. Pilhøyden er avviket fra en rett linje innersvingen på planken har.
-Ikke noe problem, svarer 9 av 10 sagbrukere/skogeiere. Det har vi masse av.
Så begynner de å se hva de virkelig har, og så sannelig. Ikke en pinne finner de som er i nærheten av den pilhøyden vi spør etter.
-Vi har noen store brede planker, sier de, hvor dere får skjært ut den planken dere behøver.
-Takk, men nei takk. Emnene må være grodd i fasong.

Les mer

Nerder som oss ser ikke bare dekket med et ankerspill, men palstøtte, beitinger kjerringa, beitingsås, knær osv. Her er en masse detaljer, og hver detalj har et navn.

Hva prater vi om?

Å ha et felles språk er viktig for å kunne kommunisere med hverandre. En hver faggruppe har sine spesialuttrykk, og nå i vår tid henger ikke jeg helt med når andre prater om Edb og Data eller PC og mobiltelefon og alle apper du kan laste ned og gjøre ditt og datt med. Jeg henger ikke med, og plages ikke av det.

Les mer

Venstre: A.M. Liaaen overrekker verktøy. Høyre: Øksa i bruk ved Liaaens verft

Gaven

I forrige uke fikk vi en gild gave fra en av fartøybygger A.M. Liaaens etterkommere. Også etterkommeren heter A. M. Liaaen, og har vært en entusiastisk verktøysamler i flere tiår. På arbeidsplassen ankom høvelbenk og en skipstømmermannskiste tidligere på dagen, og vi klarte å holde fingrene unna helt til Liaaen selv kom kl.13.00. En håndfull personer var til stede da Liaaen overrakte gaven, og fortalte at hans ønske var at verktøyet skulle brukes i prosessen med å gjenskape bankskøyta. Når fartøyet er ferdig skal verktøyet tilfalle Sunnmøre Museum. At vi som fartøybyggere skal få bruke det gamle verktøyet syntes vi er spennende, men det var tydelig at museets representant så helt andre muligheter. Nemlig å ta med seg i alle fall deler av verktøyet til museet og la det utstille sammen med modellen av skøyta nå med det samme. Sånn er det når vi har forskjellig innfallsvinkel til gjenstander.

Den gjenstanden vi skipstømrere er ivres mest etter å prøve er en gammel tømmermannsbile (øks) som skal stamme fra Liaaens verft, og som sannsynligvis har vært i bruk ved bygging av flere bankskøyter.  Straks seremonien var over greip Kasper bilen og hogde noen tak med den. Han virket meget fornøyd der han hogde vekk lange sponer på det som skal bli mesanmast. Kommer vi til å bruke bilen tenker du kanskje, og ja det gjør vi nok. I mange tilfeller er det raskere å hogge vekk treverk enn å bruke elektriske maskiner, og alle har vi biler i våre vanlige verktøykister.

At vi har biler og økser i våre verktøykister betyr naturligvis ikke at vi bruker dem ofte, eller er dyktige på å bruke dem. Derfor passer dette så godt sammen med at vi ved Hardanger fartøyvernsenter har arrangert et verktøyseminar  i de dagene som har gått siden gaven kom, og fokus for seminaret i år har vært bruk og stell av økser! Vi er motiverte og klare, så får vi håpe at Liaaens bile blir flittig brukt på fartøyet framover. Det vil være stilig!

10.11.14
Morten Hesthammer

Anders M. Liaaen til minne:

Bare noen få dager etter at Anders M. Liaaen hadde besøkt byggeplassen til bankskøyta, kom beskjeden om at han var gått bort.  Skipstømmermannskista som han overrakte bankskøyta, er et gledelig og betydningsfullt bidrag til autentisiteten til prosjektet.  Ander M. Liaaens kunnskapsrike innføring i betydningen og bruken av verktøyet som lå i kista, skapte ei stor stund for alle som var til stede på Prestebrygga den dagen.

Anders M. Liaaen understreket viktigheten av at verktøyet ble brukt til i praksis å formidle handlingsbåren kunnskap til nye generasjoner fartøybyggere.  Hans årelange interesse for trebearbeidingsverktøy har ført med seg en gave og et verdifullt løft til bankskøyteprosjektet.  Gaven vil for alltid knytte hans navn til bankskøyteprosjektet, sammen med navnet til hans bestefar Anders M. Liaaen som var den som bygget modellen som i høyeste grad har gjort prosjektet mulig.

Anders M. Liaaen ble bisatt fra en fullsatt Ålesund kirke 14. november 2014.

Ålesund, 26. november 2014
Ørnulf Opdahl,
prosjektleder

Til venstre ser vi reviséen som tilpasses spantene. Jørgen i bakgrunnen har merket løpet videre fram mot stevnen.

Revisé

Det høres nesten fransk ut når vi forteller besøkende hva vi holder på å lage. I så fall er det et av de få franske ordene jeg kan. Det de ser oss forme er noen kraftige bokser som gjerne er vridde som propeller, og krumme som bukkehorn. Dimensjonsmessig duger de ikke til noen av delene, for de er 15,5 cm brede og 15 cm høye. Når de er ferdig laget skal de boltes fast innvendig i fartøyet slik at dekksbjelkene kan hvile på dem. Altså er det en bjelkeveger, men siden de er hogd i fasong og er så kraftige kalles de altså for revisé. Herlig ord.

Les mer

Garneringa

Josefine, som er en av våre lærlinger, er godt inni prosessen med å lage garnering til skøyta. Dette er det første fartøyet hun er med på å lage garneringsplanker til, og det mestrer hun godt. Til de plankene som har ekstra mye fasong lager hun en skant, eller mal som vi også kaller det, slik at hun kan skjære ut plankene i den riktige fasongen. Dette gjelder spesielt mot endene av fartøyet, hvor plankene må få en kurve nedover når de skjæres ut. For en som ikke er vant til å forme planker til båt eller fartøy kan det være vanskelig å forstå at planker som på båten fortsetter en kurve oppover slår helt motsatt når planken ligger flatt. Det har med vinkelen spantene står i i forhold til hverandre, og det har Josefine ingen problemer med å forstå. De plankene som ikke har en stor «krymde», altså kurve, streker hun opp på øyemål slik de gamle gjorde det. I alle fall blei det gjort sånn i Hardanger/Sunnhordland. Da er det ikke sikkert at fasongen passer helt nøyaktig, men det gjør ingenting, for når man setter plankene på må man allikevel presse litt her og vri litt der. Plankene blir gjerne stående litt i spenn, og det gjør sitt til at fartøyet blir stivt og godt.

Les mer

Bildet viser Liaaens verft omkring 1890 hvor to fartøy er under bygging. Begge har dekk og garnering, mens kun de øverste hudplankene er lagt på.

Hvilken rekkefølge jobber vi etter

Det kommer stadig folk forbi for å se hva vi holder på med nede på Prestebrygga i Ålesund. Det er jo flott, for det er en av grunnene til at bygginga skjer i Ålesund. Et spørsmål som ofte blir stilt oss er når vi skal begynne å hude opp. Noen spør ikke, men tar det som en selvfølge at vi skal begynne å legge planker på utsiden av skroget nå som spantene står godt på kjølen. Det er selvsagt et arbeid som viser igjen, og som kan være moro å få med seg for dem som følger med. Planker som blir tatt ut av steamkassa, og som er så varme at de ryker lenge etter at de blir tatt ut derifra. Svaret til alle har vært at vi ikke kommer til å hude opp før til våren, og da blir mange forundret. Kan vi virkelig gjøre videre arbeid på fartøyet uten at huden er på? Ja, det har vi i alle fall tenkt oss.

Les mer

Det blir lagt en god og feit tjære på spantene før hud og garnering legges på plass. Her er Georg i aksjon.

Impregnering

Før vi nå legger hudplanker og garnering mot spantene smører vi spantene inn med milebrent tretjære. Dette gjør vi for å få impregnert treverket slik at det blir mer motstandsdyktig mot råtesopp. En typisk råteplass er mellom hudplanker og spant.

Les mer

Lars har tatt finbrillene på og oppdaget at det var råte i dette emnet. Da var det bare å starte fra begynnelsen av igjen.

Ikke bygd på én dag

Vi vet alle at Rom ikke er bygd på en dag, og det er en trøst når vi holder på med et håndverk som er såpass omfattende som å bygge en skøyte på 60 fot. Vi skal være ferdige med skroget i august 2015, slik at det kan sjøsettes og rigges opp deretter. Det er jo ikke så aller verst, men hvor lang tid tok det for gamlegutta å bygge et fartøy?
Vi finner fram DnV’s bygningsbeskrivelse foretatt av en besiktigelsesmann. Når vi ser på et par fartøy som er bygd ved Liaaens verft i 1890 & 1891, så er det bare å ta av seg hatten. Kutteren «Trio», som er 60 fot lang i kjølen, blei påbegynt i mai 1891 og ferdigstilt i august 1891. Om vi tar med begge månedene er det fire måneder. Fartøyet «Harald», som var 54 fot lang i kjølen blei bygd fra juli 1890 til januar 1891 ved samme verft. Nå var de gjerne flere mann på verftet enn det vi er ved bygginga, men allikevel. Det er imponerende raskt. Jeg får sitere båtbygger Kristian Djupevåg, som kommer med en slags forklaring på hvordan de kunne jobbe så raskt den gangen; «…så slapp de jo alt heft med elektriske maskiner og ledninger og den slags. Alt sånt går jo i stykker og må repareres og deler byttes etc». Jaja, vi har ingen grunn til å henge med nebbet altså, vi har jo rikelig med maskiner som kan gå i stykker…

Les mer

I forgrunnen ses Johan som holder på med motorfundamentet, videre framover holder Josefine og Jørgen på med å feste første garneringsplanke, mens Kasper oppe i skutesida streker opp hvor livholtet skal komme.

En begivenhetsrik dag

Overskriften i dag er lovende og positiv, og det skal jeg forsøke å være også. Det er en dyktig gjeng jeg får lov til å jobbe sammen med på bankskøyta, og i tillegg til å være dyktige er de ganske hyggelige også! Som jeg nevnte i gårsdagens skriverier jobber vi på mange områder samtidig for øyeblikket, noe dagens fotografi illustrerer.

Les mer

Målargongen må ned et lite hakk, og Lars holder en kloss mot planken slik at Josefine kan gi den en dask med slegga.

Spredd, men samlet

Første del av dagen startet på samme måte som gårsdagen sluttet, i knestående. I løpet av formiddagen fikk vi slettet ferdig fra kjølsvinet og oppetter skutesidene et stykke. Om stemningen er god eller dårlig er ikke alltid så godt å si når man holder på med et stykke arbeide hvor man sånn sett blir gående i sin egen verden. Det som er sikkert er at vi nok alle er godt fornøyde med å kunne reise oss opp igjen. I alle fall kan vi det i perioder. Laget på 5, som slettet spant, har nå blitt spredd ut på flere forskjellig oppgaver.

Les mer

Ned på kne

Så er alle mann på plass på bankskøyta igjen. I sist uke var vi ”hardinger” hjemme på avspasering, mens den lokale båtbygger Lars fortsatte arbeidet på Prestebrygga. Lars har i den perioden formet og finhøvlet mesanmasta. Alle emnene til rundholtene som er laget så langt er skaffet til veie lokalt. Det er jo kjekt at det blir brukt mest mulig lokalt virke, og en del av trevirket som har blitt brukt til spantetømmer er førsteklasses. Det er dessverre ikke tilfelle med alle rundholtene da trærne nok har fått en litt for fri oppvekst. Med det mener jeg at trærne ikke har stått tett nok, og derfor har enkelte trær flottet seg med mange store, kraftige greiner. Det ser fint ut i skogen, men like begeistret er vi ikke for å ha de store kvistene i en rundholt som både skal tåle seilpresset og slingring/stamping. Til stormast ble det vurdert dit hen at vi kjøper et nytt emne, og da drar vi lenger inn i skauen. Faktisk langt inn i landet der trærne er rake som en loddsnor og står tett som en skog. Enn så lenge lar vi rundholtene tørke forsiktig ut samtidig som vi tilfører rå linolje.

Les mer

6-klassinger «mønstrer på»

Nærmere 100 6-klassinger fra fire ulike skoler i Ålesunds hadde en spennende dag med bankskøyta nylig. De fikk både prøve seg som båtbyggere, være med på byvandring og få se og høre historien knyttet til den spesielle perioden i lokal skipshistorie.

Les mer

Sjefen for byggeprosjektet, Morten Hesthammer fra Hardanger Fartøyvernsenter, sørget for barking av trestammene som skal bli master på bankskøyta, litt tidligere i høst. Her ser vi han i sving med det arbeidet.

Master høye som hus

Bankskøyta vil bli lett synlig når den er på plass i Ålesund havn en gang i 2016/-17. Med en lengde på stormasta, fra kjølsvin til topp, på 25 meter, vil den vise godt igjen ved Fiskerimuseet, som blir hjemmebasen når skøyta er i drift.
-I forhold til høyde over dekk kan du regne med 25 meter. Resten går fra dekket og ned til kjølsvinet, altså i det indre av skøyta, sier Douglas Wilmot en av de som arbeider med prosjektet.
-Tør jeg spørre; hvilket «-svin» er det du snakker om?

Les mer

Den akterste planken i øverste omfaret er nettopp bøyd på plass, så nå er hudinga i gang.
Så kom planken på

En milepæl for oss skipstømrere blei passert i dag da vi har bøyd på plass den første planken i huden. Huden er som man vil forstå plankene som spantene skal kles opp med. På bankskøyta er plankene   2 ½ tomme tykke, 63 mm. Det er relativt tykt, men slett ikke uvanlig. En enkel tommelfingerregel sier at huden skal være 1 mm tykk for hver fot fartøyet er langt. Bankskøyta er 60 fot lang. Vi hadde et forsøk med å bøye på plass en planke på samme sted for et par dager siden, men da fliset planken ut så kraftig rundt en kvist at vi måtte kassere planken og begynne på nytt.

Les mer

Rundholt og sprekker

I dag har tre mann begynt å lage rundholter til riggen. Det er jo tidlig å tenke på riggen når vi så vidt har fått spantet opp kan man si, og forklaringen er enkel. Vi har dårlig med lagerplass i nærheten av fartøyet, og det har ført til at emnene til rundholter, dvs. master, bommer og gafler, har blitt liggende ute under åpen himmel. Det er ingen god måte å lagre materialer på, da det er stor fare for at jeitveden, eller yteveden som det også kalles, blir misfarget og blå. Det ønsker vi å unngå, og tilvirker i stedet rundholtene. Vi er allikevel i en fase hvor vi må vente til alle deler i breitømmeret er på plass før vi virkelig kan begynne å legge på hudplanker, bjelkeveger etc. Da kan rundholtene tørke stille og rolig i løpet av vinteren, samtidig som vi kan smøre dem med olje.

Les mer

Lista som viser springlinjen er stiftet fast øvest på spantene. Johan har felt svalejernene som forbinder kjøl og akterstevn inn i treverket, og driver her en bolt på plass. Kasper risser springet i overkant av lista. Gammelmetoden

Det er når man står der uten dagens hjelpemidler at det er godt noen vet noe om hvordan generasjonene før oss fikk ting gjort. I overgangen mellom kjøl og akterstevn er det felt inn et beslag på hver side som binder delene sammen. Beslagene er plassert rett overfor hverandre og to bolter går gjennom beslagene og kjølen, og to andre bolter gjennom beslagene og akterstevnen. Boltene går trangt igjennom beslagene, og da er det godt å spisse bolten før man driver den igjennom. Vår eminente båtbygger Johan hadde alt på plass da han ville kappe og klinke boltene. I og med vi har så mye høvelspon og relativt tørt treverk på alle kanter er instruksen at man ikke får bruke vinkelsliper, men må bruke bajonettsag, dvs. en elektrisk sag som kan kappe bolter. Blader til denne saga har vi bestilt, men de har ikke dukket opp ennå, og hva gjør man så når man skal kappe 16 mm tykke bolter? Bas Kasper er godt oppdatert på gamle metoder og liker også å praktisere håndverk med gamle teknikker. Her var en fantastisk mulighet til å kappe bolter slik det blei praktisert til langt etter den andre verdenskrig. Ikke noe heft med skjøteledninger og elektriske maskiner. En hammer og meisel samt litt muskelkraft er alt som skal til. Johan laget et kraftig hakk på hver side av bolten, bikket den fram og tilbake, og se så; bolten knakk slik man hadde håpet på uten noe større anstrengelser.  Så var det bare for Johan å klinke et hode på boltene, og dermed var den jobben utført.

Fredag, 31. oktober 2014
Morten Hesthammer

Spring!

På Prestebrygga skrider arbeidet framover sakte men sikkert. Det er jo enkelte prosesser som tar en del tid, og uten at man ser noe stort framsteg fra dag til dag. Ett nytt tømmer i klysstømmeret, eller at man har brukt en hel dag med å bolte sammen ting som allerede er laget vises ikke for en tilskuer, men for oss er det viktige steg framover. Dagens nyhet er at vi har slått opp springet fra akterstevnen og så langt fram vi har mulighet til å gå før klysstømmeret er komplett. De som er innvidde i terminologien, samt dem som leste gårsdagens innlegg vet selvsagt hva klysstømmeret er.
Ut ifra modellen fartøyet bygges etter er springet fastlagt, og tegnet inn på et stort papirark. Med springet menes kurven i dekk i borde, når man ser fartøyet fra siden. På papiret er båten tegnet inn sett fra siden, og springet vises som en fin kurve som har sitt dypeste punkt midt mellom skjæringspunktene for dekk og for- og akterstevn. Vi la derfor en rettholt, dvs en linjal, mellom de to punktene på papiret og målte ned til springlinjen på enkelte seksjoner. Da kunne vi se at springet, altså kurven, hadde sitt dypeste punkt mellom disse linjene midtskips og at avstanden fra rettholtet og ned til springet var 68 mm. Nå er tegningen i skala 1:10, så på selve båten blir det 68 cm. Vi har overført denne kurven fra et flatt papir til en båt som er rund i formene, og det er ikke like enkelt å få pent. Metoden vi har brukt er å strekke en snor, som er strammet godt opp, mellom de nevnte skjæringspunkter. Da har vi linjen rettholtet viste på papiret. Midtskips på båten la vi en stor rettholt tverrskips på spantetoppene slik at denne lå i vater. Når vi så målte 57 cm fra snora og ned til underkant av rettholtet visste vi at vi skulle sette av et merke på midtskipsspantet 11 cm under rettholtet. Det samme gjorde vi flere steder på fartøyet og fikk en del merker på spantene ved disse måleseksjonene.
En lang kraftig trelist ble så spikret til spantene slik at overkant list lå til merkene. Så var det å gå et godt stykke vekk fra fartøyet, klatre opp i høyde tilsvarende fartøyet i dekk og sikte. Er det en fin kurve? Skal lista litt opp der, eller ned der? En liten justering og vi var fornøyde. Det er viktig å få et fint spring, så vi får håpe vi har truffet godt.
Som nevnt er springet 68 cm dypt, og det er litt flatere enn en tommelfingerregel enkelte fartøybyggere brukte i vårt hjemdistrikt Hardanger. Regelen sier at fartøyet skal ha et spring som er 1 tomme pr alen (to fot) fartøyet er langt. Med sine 60 fot i lengde vil det si at springet skal være 30 tommer, tilsvarende 77 cm. Nå er en tommelfingerregel kun ment som et veiledende utgangspunkt, så dette må vi si er rimelig greit. Vi syntes i alle fall det ser pent ut, og det er jo også noe.

Torsdag, 30. oktober 2014
Morten Hesthammer

Her sjekker Georg, Kasper og Morten om spantene er slette og fine. De bruker slettestokk, som helst legges over kant, men på krumme partier på flasken slik at det er mulig å bøye slettestokken inn til spantene. Johan sletter spant med elektrisk høvel.

Høvelspon og hylende høvler

I dag har vi vært fem mann som har slettet spant, mens to har fortsatt med å lage judasører, eller breitømmer/klysstømmer som nok er to mer passende uttrykk på samme sak. Klysstømmeret er flere spanter/rekkestøtter som står tett inntil stevnen og således blir en tømmerpakke på ca. 75 cm bredde, én slik pakke på hver side av stevnen. Igjennom denne tømmerpakken blir det seinere boret ut et hull hvori ankerkjetting kan løpe. Det kan jeg fortelle mer om når den tid kommer.  Nå er vi i oppbyggingsfasen og tømmeret skal først formes slik at de følger fasongen fra topprekke til kjøl, noe som gjør at hvert tømmer blir formet snodd som en propell. Hele pakken boltes sammen og til stevnen. Da er det om å gjøre å holde tunga beint i munnen og unngå å sette bolter der vi skal ha ankerklyssene. Det er utrolig ergerlig å skulle bore opp et hull på ca. 18 cm i diameter for å oppdage at det står bolter og spiker inne i treverket. Det håper vi å unngå. Har vi vært så «uheldige» å sette bolt i dette området skal jeg i alle fall ikke skrive om det på bloggen! Hehe

Les mer

Vi er inne i sluttfasen med å tømre ferdig, dvs. at vi legger inn spantetømmer i framskipet og akterskipet. Det er tre til fire personer som holder på med dette, mens tre andre lager rekkestøtter. Rekkestøttene blir plassert mellom hvert annet spanterom, dvs. at vi har to spant for hver rekkestøtte. Når fartøyet er ferdig skal rekkehøyden være ca. 60 cm over dekk, og da er normalen å la rekkestøtta gå like langt ned under dekk. Det følger vi på bankskøyta.

Les mer

Smeden Seppe Lehembre smir beslag.

Nå har det vært nokså stille på Presthuskaia en ukes tid. Båtbygger Lars Leine har vært eneste mann på jobb der, og han har jobbet med å få steamkassa på plass. Det er i den vi skal føre inn varm damp for å varme opp planker slik at de blir myke og bøyelige. Det vil være nyttig når vi i nær framtid skal begynne å bøye planker både utvendig på spantene og innvendig.

Vi som kommer fra Hardanger Fartøyvernsenter har hatt en ukes avspasering, men det betyr ikke at prosjektet står stille fra vår side heller. Smeden vår, Seppe Lehembre, har fyrt opp essa og er i gang med å smi diverse beslag. Det skal en mengde smidde beslag til på et seilfartøy slik som bankskøyta. Alle beslagene i riggen skal smis, og sveises sammen med varme. Altså uten å bruke elektroder eller strøm for å sveise bitene sammen. For å få best mulig resultat ved en essesveis er det viktig at stålet er karbonfattig. Vanlig konstruksjonsstål varierer i karboninnhold og kvalitet, så det vil Seppe helst ikke smi med, fordi resultatet blir varierende. Han har derfor bestilt noe han kaller Armco jern til alt som skal essesveises.
Som vi kan se ut av fotografiet har Seppe allikevel fyrt opp i smia, og det er for å lage beslag som ikke behøver å sveises, kun eltes og knas til den rette formen. I løpet av uka har han blant annet smidd skalkejern til lastelukene. Det er vinkler som skal felles litt inn i siden på lukekarmene. Vinklene stikker ut slik at man har plass til en presenning, som ligger over luka og holder denne tett, så en list som så bli kilt fast i beslaget med trekiler. Enkelt, men det fungerer helt fint.
Vel, framover vil jeg prøve å fortelle litt fra arbeidet etter hvert som det skrider fram.

27. oktober 2014

Morten Hesthammer

Til dommedags eftermiddag

Så. Nå står den til dommedags eftermiddag, sier Kasper K. Hansen på sitt klare, danske tungemål, og setter i den siste, skruen som holder nok en rekkestøtte på bankskøyta på plass.
I to uker nå har en gjeng dyktige håndverkere fra Hardanger Fartøyvernsenter holdt vår lokale båtbygger, Lars Leine, med selskap på byggeplassen på Prestebrygga. Garnering, dvs innvendig «hud» og montering av rekkestøtter, har vært det sentrale i denne perioden. Nå er det en ukes opphold for «hardingene» før de fortsetter arbeidet i Ålesund.

Fem mann er i fullt arbeid med å få på plass kortspantene på bankskøyta. Fra venstre: Jørgen Myhr, Kasper K. Hansen, Lars Leine, Johan Kaarud og Georg Nilsen.
Fem mann er i fullt arbeid med å få på plass kortspantene på bankskøyta. Fra venstre: Jørgen Myhr, Kasper K. Hansen, Lars Leine, Johan Kaarud og Georg Nilsen.

Siste spant på plass

Med forsterka arbeidsstyrke fra Hardanger Fartøyvernsenter er de siste spantene i ferd med å komme på plass på bankskøyta. Det er kortspantene i baug og akter, som nå er satt sammen. Dermed er hele «skjelettet» komplett. Les mer

Jørgen Myhr er blitt ivrig båtentusiast etter at han begynte som sivilarbeider på Hardanger Fartøyvernsenter.

Gøy med ny «gammel» båt

-Kjempespennende å få arbeide med noe som er helt nytt, ikke bare renovere gamle skuter, sier yngstemann fra Hardanger Fartøyvernsenter, Jørgen Myhr, 25. Han er nettopp kommet til Ålesund for å være med i byggearbeidet på bankskøyta. Les mer

Terje Olsen

«Et lite under»

-Det som skjer nede på Prestebrygga er mest som et lite under!

Terje Olsen, båtentusiast av de sjeldne, er ute på sin daglige runde for å inspisere bygginga av bankskøyta. Siden arbeidet tok til i vår har han tatt flere hundre bilder, og slik skaffet seg en personlig ”minnebok” om det historiske som skjer bare knapt hundre meter utenfor kontordøra hans i det ærverdige huset til Aalesund Skipperforening. Les mer

”Velkommen om bord i det som skal bli sjølve bankskøyta,” sier en smilende båtbygger Lars Leine, godt plasser på spanterekka.

Velkommen om bord!

-Velkommen om bord, møtte skipsbygger Lars Leine meg med, da jeg besøkte byggeplassen for bankskøyta denne uka. Det underlige «puslespillet» som skal bli den rene eventyrskøyta i vår tid, bruksfartøy for over 100 år siden, begynner å ligne en båt. På tampen av sommerferien kom brorparten av spantene på plass, og i dag lar det seg gjøre å «ta turen om bord».
-I alt 17 av 30 doble spant er på plass, og jeg må bare la meg imponere over den jobben som allerede er gjort, sier Lars, og fortsetter:
-Det er furu hentet på Ellingsøya og Sula, røtter håndskåret på saga på Stafset. Spør ikke meg hvordan de har fått det til. For det er snakk om solide dimensjoner, dimensjoner fra 17 til 20 cm i tykkelse og bredde. Når du så setter sammen to og to, skjønner du at denne skuta blir en kraftplugg.
-Hvor mange slike dobbeltspant skal på plass før hele «skjelettet» er ferdig?
-I alt 30 spant. De resterende er under arbeid på Hardanger Fartøyvernsenter, og ventes hit i neste uke. Så over neste helg er det vel verd å ta turen ned på Prestebrygga i Ålesund, for da vil vi kunne vise frem hele «gull-rekka», smiler Lars Leine.

Båtbygger Lars Marius Leine fra Ålesund og slippmester Douglas Wilmot fra Mellomværftet i Kristiansund kan kunsten å bygge båt. Og de vet de må være pinlig nøyaktig. (Foto: Stina Aadland Jensen)

Båtbygginga i gang

«Vi er i gang»

Det er den klare beskjeden fra båtbygger Lars Marius Leine, en av de to som skal være med og bygge ei historisk skute på Prestebrygga i Ålesund.
Arbeidet startet like over påske, og så langt er kjølen og de første spantene på plass.
-Foreløpig må du nok bruke fantasien for å danne deg et inntrykk av hvilken flott skute dette skal bli. Det vil si, ser du på det instruktive orienteringsskiltet grafikeren Bjørn Sandvik har laget og hengt opp ved inngangene til arbeidsplassen, vil du kunne danne deg et godt inntrykk av hvordan bankskøyta skal se ut, opplyser Lars, og legger til:
-Men det går ikke lenge nå så tar ”skjelettet” form.
-Skjelett?
-Ja, det kan minne litt om et skjellet når kjøl og spant settes sammen. Med kjølen som ryggrad og spantene som ”ribbebein”.
-Hvem er dere som bygger?
-Jeg arbeider sammen med Douglas Wilmot, amerikaner som har bodd og arbeidet ved Mellomverftet/Nordmøre Museum i Kristiansund i en årrekke. Han var faktisk min læremester da jeg tok praksis som båtbygger nettopp ved Mellomverftet, opplyser Lars, som for øvrig er vokst opp i Ålesund.
-Er vi nysgjerrige velkommen til å se på arbeidet?
-Det er litt av det spesielle her. Arbeidet med bankskøyta er lagt til denne åpne byggeplassen på østsida av Prestebrygga nettopp fordi alle som vil, kan følge med. De er hjertelig velkommen når det måtte passe. Det er kun når arbeidet er av en slik art at det kan være fare for at noen kan skade seg, at vi må stenge området. Ellers setter vi pris på besøk, understreker Lars.

Slippmester Douglas Wilmot driver finarbeid med grovtømmer. (Foto: Bjørn Sandvik - Stina Aadland Jensen)

Treverk og treverk er to forskjellige ting…

For å finne de rette emnene har båtbyggerne vært overalt. I Borgundgavlen i Ålesund fant de flere storvokste trær som kunne brukes som byggemateriale til deler av skroget, og i Eikremskogen på Sula kommune fant de gammel furu som kunne formes til baugmateriale og spant.
Det meste av tømmeret er siden fraktet til Hardanger Fartøyvernsenter for å bearbeides der. Når jobben i Hardanger er gjort, går en ny transport tilbake til Ålesund der båtbyggerne tar materialet i bruk.

Det begynner å ligne …

Fra å være bare en kjempestokk som ligger på betongen er det som vokser fram på Prestebrygga i Ålesund begynt å likne på et skip.
Akkurat nå er det ferietid for båtbyggerne, men like før de dro monterte de opp noen av spantene.
Og vips ble den «traurige» stokken til skjelettet av et kommende skip.
I august er båtbyggerne tilbake, og arbeidet med spantene vil fotsette.

Mange av cruiseturistene som passerer forbi byggeplassen, undrer seg over hva dette skal bli. Men kom igjen neste år, så skal dere få se!

webkamera på byggeplassen