Forskjellige bilder som viser Jørgen i arbeid med skostallen.

Skostallen

Mens jeg kan nyte sommerdagene på Rivieraen må mine kolleger fortsette arbeidet på bankskøyta. Med dagens elektroniske muligheter kan jeg allikevel følge såpass med at jeg har peiling på hva som foregår om bord. Ut ifra bilder forstår jeg at Jørgen er i gang med skostallen blant annet. At denne har fått sitt navn på grunn av fasongen er jeg ikke i tvil om. Skostallen er ikke en plass man setter fra seg skoa når man går om bord, men en hesteskoformet naglebenk som går på sidene og foran stormasta.

Selve hesteskoen er laget av tre planker; to rette på sidene og et krummet emne i forkant. Det krumme emnet er på bankskøyta så krumt at vi har måttet bruke en fururot. Det er ikke alltid skostallen er så krum at det er nødvendig, ofte er den litt kantete i hjørnene og så er det fremste stykket bare svakt avrundet. Da kan man nøye seg med tre rettvokste planker, og det er selvsagt mye enklere enn å grave opp en rot. Liaaen har rett og slett vært litt snobbete når han har rundet skostallen så mye at den virkelig kunne vært spikret oppunder hoven på en gigantisk hest. Hesteskoen er 3’’ (75 millimeter) tykk og står på noen føtter for å komme like høyt opp som naglebenken ute i borde. Det er jo viktig at naglebenken kommer såpass høyt opp over dekk at den er praktisk å bruke når man vil henge fra seg taukveilene fra fallene, som blir nokså store når seilene er satt.

I akterkant av masta forankres hesteskoen til to beitinger som blir en avslutning på skostallen og beina i skoen er spikret til disse. Det er viktig at alt dette står godt og er forsvarlig sammensatt, for når seilene er satt vil draget fra fallene (dvs. tauverket som man heiser seilene opp med) være festet til skostallen. Beitingene går på enkelte fartøy gjennom dekk og er festet til en dekksbjelke, men på bankskøyta står hele greia montert oppå dekket. Vi har laget noen tapper på beitingene slik at disse står solid og etterpå sendt noen lange bolter igjennom beitingsåsen, beitingene og boltet dem fast gjennom dekksbjelken. Det bør holde!

Med skostallen på plass er dekksarrangementet stort sett på plass. Nå venter vi bare på deler til ankerspill og smidde beslag til pumpa og andre beslag som blir spredd litt rundt omkring. Vi er ikke arbeidsløse enda!

26.10.15
Morten Hesthammer

Venstre: Kasper framme på dekket hvor han pusler med den kraftige gjengestanga. Midten: Magdalena holder hardt på måkkerten og driver inn dutlene. Høyre: Lanternekassene tar form, og Ørnulf har ivrig prøvd babord lanterne for å se at kasse og lanterne passer sammen.

Siste dag med gutta

I og med at vi er oppdelt i to lag under arbeidet med Bankskøyta og jeg forsøker å være et bindeledd mellom dem får jeg stadig en siste dag med gjengen. Først ser jeg at «mitt lag» reiser hjem, og et par dager seinere reiser jeg hjem ifra «det andre laget». Nå er det ikke noen tåredryppende farvel og med klump i halsen at dette skjer, men nå tar jeg et lite avbrekk og reiser til Frankrike for 14 dager i varmere strøk. Håper jeg.
Min siste dag med gutta har jeg stort sett tilbrakt på kontoret. Det er mange detaljer som skal på plass nå mot slutten, og alle jobber med noe forskjellig. Derfor er det viktig å ha overblikket og å ligge litt på forkant med planlegginga. Jeg henger med så godt jeg kan, og har den siste tida tilbrakt noen dager på kontoret med å tegne beslag og detaljer. Alle skal ha sitt, og det er om å gjøre å få ting korrekt ved første forsøk. Som handverkersjel føler jeg alltid at jeg sniker meg unna når jeg slipper trebearbeidingsverktøyet og plukker opp annet verktøy som PC , papir og blyant. Jeg vet jo at det er viktig å gjøre den delen av jobben, men følelsen har aldri sluppet taket.

Les mer

Venstre oppe: Johan har skjært ut planken slik at den passer ovenpå rekka. Venstre nede: Georg sjekker at vinkelen er rett. Midten nede: Johan er ferdig med første del av lista og har spendt den fast. Høyre: Georg finhøvler overflaten, og så skal lista tvinges ned på rekka og boltes fast.

Sliterekke og dorryer

At denne bankskøyta har godt med tømmer er jeg etter hvert inneforstått med, så det kommer ikke som noen stor overraskelse at det ovenpå topprekka ligger en slitekant. Ovenpå den 9 cm tykke topprekka er vi nå i gang med å lage en avrundet eikeplanke på 8 cm tykkelse. Eikeplanken fyller hele den flate bredden av rekkeplata og har den misjonen at den skal verne rekka mot slitasje når dorryene ble satt ut eller heist om bord igjen. Den stiver nok også midtpartiet av rekka godt opp, for det må jo ha hendt at dorryene slang inn i rekka når de tok dem om bord i sjøgang der ute på fiskefeltet.

Les mer

Venstre: Så langt var Johan kommet på nedgangskappa da han overlot stafettpinnen til Angelo. Midten: Nedgangskappa er ferdig og klar for noen strøk med linoljemaling. Høyre: Peter inspiserer og kommenterer mens Angelo følger med.

Nedgangskappa

Nå som vi jobber to lag her oppe i Ålesund er det ikke til å unngå at en mann starter på en oppgave som en annen må sluttføre. Det pleier aldri å være tilfredsstillende fordi man gjerne har forskjellig tilnærming til oppgavene, eller man er lite tilfreds med den annens finish osv. Da pleier spørsmål som «hvorfor har han gjort det sånn?» å dukke opp. Heldigvis har jeg ikke hørt noe slikt her under byggingen av bankskøyta, eller det vil si jeg har vel sagt det sjøl en gang eller to. He he. Da slår det gjerne tilbake på at jeg i utgangspunktet ikke har beskrevet oppgaven godt nok vil jeg tro.

Les mer

Vi lager et par støpemaler

Det er mange forskjellige operasjoner som skal til for å bygge denne Bankskøyta, i likhet med det å bygge andre fartøy. Det er ikke alle operasjoner som ligger innenfor eget fagfelt, men som krysser over i andres områder. Her for et par dager siden laget Lars og jeg noen støpemaler av halegatt. Om noen lurer på hva et halegatt er for noe så er det et beslag med et hull hvori man kan føre et tau og da som regel et fortøyningstau eller slepetrosse e.l. Nå kommer ordet gatt i fra nederlandsk/tysk og betyr hull så alle ordene i vårt fartøybyggerspråk med gatt, f.eks. spygatt, skivgatt, hummergatt, bussgatt osv., har det til felles at de er felt rett igjennom treverket. Halegattene vi lager har riktignok et åpent hull slik at man slipper å tre tauet igjennom, men fører det ned i hullet igjennom slissen i toppen av hullet. Halegattet skal nemlig sitte ovenpå topprekka og se til at tauverket ikke gnager seg ned i treverket.

Les mer

Venstre: Kai hugger ut småstein og jord ifra emnet som skal bli et kattkne. Høyre: Her ser vi på modellen at ankeret henger i kattblokka under nokken av kattkneet. Kattblokka er lett gjenkjennelig med sin store krok.

Fra svinet til katten

Det er ikke akkurat noen Noahs ark vi bygger, men vi har mange dyr om bord. I noen dager har Kai og Peter B. holdt på med å forme til svineryggen. Nå er den boltet sammen med topprekka fra stevnen og over 6 meter akterover. På en måte ligner svineryggen mer på en slange der den ligger, men det kunne den jo ikke kalles, for slangenavnet var opptatt. Slanger finner vi igjen både som fortøyningskryssholter boltet på innsiden av rekkestøttene og i noen områder også som en forsterkning i krysser- og kutterhekken. I går nevnte jeg uttrykket «å katte», og nå som mine to kolleger altså er ferdige med svineryggen har de gått i gang med å lage til kattknærne. Nå høres det ut som om katten er delt opp og spredd utover, og det kan være noe i det, for kattkuken er jo en spleis som avslutter enden av et tau. Den er ikke populær om bord!

Les mer

Venstre: En stråkjøl fra en båt som har vært i sjøen i ett år, og hvor treverket ikke var bunnstoffet. Pælemakken har kost seg og spist seg god og feit. Midten: De tre bitene til stråkjølen ligger ved siden av kjølen. Høyre: Kai borer i stråkjølen for å fjerne treverk der kjølboltene står i kjølen.

Beskyttelse av fartøyets ryggrad

For et par dager siden blei stråkjølen, også kalt løsekjøl, slitekjøl m.m, lagt på plass til pomp og prakt. Stråkjølen er på Bankskøyta en 4’’ høy planke, som er like bred som selve kjølen. Oftest er materialen til stråkjølen rester i fra hudingsprosessen. Den dårligste materialen har gjerne ikke blitt brukt, men til dette formålet er det plenty godt nok. Stråkjølen legges under kjølen og festes til denne med haker, spikres direkte eller med beslag. Mellom stråkjøl og kjøl smøres det godt på de to flatene og så legges et lag tjærefilt imellom. Dette gjøres for å beskytte kjølen mot slitasje dersom man kommer ned på bunnen og for å beskytte kjølen mot pælemakk.

Les mer

Oppe: Kai og Peter i full sving med svineryggene. Venstre nede: Kai høvler for å tilpasse svineryggen ned på topprekka. Høyre nede: Peter bruker øks for å fjerne overflødig treverk raskt og effektivt.

Svineryggen

I fartøybyggerfaget har vi navn på de fleste delene om bord, og fantasien har vært stor fra dem som har gitt de forskjellige delene navn. Det er mulig det er en logikk i det meste, men ofte er det også vanskelig å forstå det sånn umiddelbart. Ord for dagen i dag er svinerygg. Om svinet har en sterk rygg kan godt hende, for svineryggen om bord er laget for å tåle litt. På den annen side kan det være pga. fasongen at man har navnsatt det sådan. Til sjøs kan svinerygg også være en serie knoper som går rundt en gjenstand og således ser ut på en spesiell måte. Dette er nok også grunnen til at man i en periode også kalte damenes hårfrisyre for svinerygg da den har noe av samme uttrykket.

Les mer

Venstre: Topprekka og akterstevnen i fin harmoni. Midten: Forut på dekket hvor lufteluka er på plass og beitinger og palstøtte står fint oppstilte med beitingåsen mellom seg. Høyre oppe: Lasteluka har fått lemmer og skalkejernene er felt på plass. Høyre nede: Nærbilde av lufteluke og arrangementet på fordekket.

Detaljer

Detaljer kan være så mangt, og ofte har vi lett for å henge oss opp i dem. Er det ikke sånn at detaljer ofte skaper problemer? At vi derfor bør prøve å se det store bildet, i stedet for å være så opphengt i ting som ofte ikke betyr noe i den store sammenhengen? Det er vel gjerne sånn, men innenfor eget fag er jeg svært glad i detaljer og elsker å få øye på nye detaljer som jeg ikke kjente til fra tidligere. Nå er det sånn at jeg har mine ting jeg er opptatt av og syntes er viktig innenfor det vi jobber med, mens Peter f.eks. er enda mer opptatt av det prosessuelle enn det jeg er. Vi finner rett og slett glede og irritasjon over forskjellige detaljer innenfor det samme temaet.

Les mer

Venstre: Det er en stor jobb å få fram et rotkne, men når det er styrke som er det største kvalitetskriteriet er det verdt innsatsen. Høyre: Også fargen kan si noe om kvaliteten i et emne . Det røde emnet til høyre ble kassert da harpiksen fordamper om treet blir for gammelt.

Materialkvalitet

Når man bygger et trefartøy hvor det brukes relativt store mengder tømmer er det ikke fritt for at vi er nødt til å tenke litt på materialkvalitet. Hva er egentlig kvalitet i så måte? Noen snakker om kvister, noen om sprekker og andre om al eller malme (kjerneved). Er det sprekkfri al uten kvister som er det beste? Tja, det høres i alle fall himmelsk ut. Om vi skulle ha de kriteriene til grunn er jeg redd det ikke ville bli bygd mange fartøy i Norge opp gjennom tidende. Sannheten er nok nærmere den at det kommer helt an på hva materialene skal brukes til. Jeg er ikke engang sikker på at min kollega på småbåtverkstedet, som bygger strandebarmere og hardangerbåter, altså klinkbygde æringer, færinger, sekæringer osv., og jeg sjøl vil være helt enige om hva som er god materialkvalitet. Om noen uker arrangerer vi materialseminar sammen ved Hardanger Fartøyvernsenter, og der møtes både eldre og yngre til dyst.

Les mer

Venstre: Lars tynner roret i akterkant av propellen for at vannstrømmen skal gå godt. Høyre: Lars skaver på med sitt lille verktøy.
Lars tar styringa

Uten styring er det umulig å få ønsket retning. Sunnmøringene har alltid vært flinke til å stake ut kursen og holde seg til den. Derfor er det bare rett og rimelig at det er den eneste sunnmøringen på arbeidslaget, Lars, som lager roret som er selve styringsinstrumentet om bord i Bankskøyta. Stort tømmer har ligget på byggeplassen i noen måneder, og nå har tida vært moden for å skjære, hugge, høvle og forme tømmeret til det fremstår som et ror. Vi som er vant til å seile skøyter som  los og redningsskøyter, er vant med ror som kanskje er opptil 10 cm tykke. Til Bankskøyta er det kjøpt inn tømmer som er 23 cm tykt, eller sidehugd som vi sier når det er emner som er saget ut i tykkelse og er ukantet ellers.

23 cm er sidehugningen på kjøl og akterstevn, og rorstammen som er den delen av roret som er over vann skal være like kraftig. Litt over vannlinja blir rorstammen litt lengere i lengderetning for å folde seg ut til en rorplate. Den delen av rorplata som kommer rett i akterkant av akterstevnen er like tykk som denne, men kantene fases, akterover tynnes rorplata en anelse, men er fortsatt overraskende tykt. 17 cm i tykkelse er rimelig bastant for et såpass lite fartøy spør du meg. Og så er det akterkanten av rorplata som har denne underlige hulkilen. Det er som om tykkelsen av rorplata blir delt inn i 3 deler slik at man får to tykkelser på ca 6 cm adskilt av en like stor kløft. Vil det skape mer eller mindre turbulens? Sjøl tipper jeg på mindre turbulens, og et bedre slipp på vannstrømmen. Jeg har aldri sett noe lignende, så det er spennende.

Lars har hatt hjelp av Angelo med det kraftige tømmeret, som først ble skåret slik at delene ble tilpasset hverandre. Rorstammen som er krum i den øverste delen slik at den følger akterstevnen ble boltet sammen av to stykker og sammen løp de godt ned i rorplata. Det er jo om å gjøre å forbinde alle delene i roret så godt som mulig. Hver for seg er delene i roret kun tømmer, men når de boltes sammen jobber de på lag som det beste arbeidslag. Sammen er vi sterke kan man nesten si, og sammen skal de få styring på Bankskøyta. Bedre teamarbeid kan man vanskelig se for seg.

Modellen vi bygger ut ifra har ikke hatt propell i enden, slik vårt bygg skal få. Det betyr at vi får et fremmed element som får innvirkning på roret. Først og fremst må vi skjære hull til propellen, og for ikke å miste rorflate har vi lagt på litt flate i akterkant av rorplata. For at dette inngrepet skal bli så lite som mulig har vi også foret på akterstevnen rundt propellen slik at roret får en litt annen krumning oppetter. Alt dette for å få propellen til å gjøre så lite «skade» som mulig. Roret står nå flott og stort på plassen ved båten, så neste steg blir å smi rorbeslag og til slut montere aksling og propell. Vi får holde sunnmøringene på saken, så blir det fart i sakene.

01.10.2015
Morten Hesthammer