Venstre: Ett vannrett bord framme og akter er satt opp i vater, og ved å trekke en rett linje mellom dem får vi satt av en grei vannlinje på skroget. Høyre: Kasper sikter etter vannlinja, og jeg kontrollerer hvordan den loddrette armen står i forhold til stevn og dekksarrangement. Det ser heldigvis skapelig ut. Hvor kommer vannlinja?

I og med at vi skal håndhøvle fribordet etter at skroget er ferdig drevet er det nødvendig å markere hvor den kommer. Ut ifra tegningen, som baserer seg på modellen, tok Kasper et mål forut og satte det av på stevnen, og gjorde tilsvarende akterut. Ut fra disse merkene ble det stiftet fast et tynt bord, som var høvlet linjerett på overkant, slik at dette bordet gikk tverrskips ut i vater. Så blei en snor trukket stramt mellom disse to bordene, og lista blei ført inn til skroget slik at man fikk en del punkter fra midtskips og fram og deretter fra midtskips og akterover. Så blei et bredt teipbånd ført inn til skroget slik at overkanten av båndet traff alle punktene. Dermed fikk vi en markering for vannlinja som var godt synlig fra andre sida av sundet.

Det er med en viss spenning vi gikk over til motsatt side av sundet for å se hvordan det blei seende ut. Ville stevnen stå noenlunde i lodd på vannlinja? Hva med beitinger, palstøtte osv.? Kasper dro meg med over sammen med en stor fast vinkel. Den støttet han så mot et fast punkt og siktet overkanten av vinkelen etter vannlinja, og så kunne jeg se på den loddrette armen og se om de loddrette tingene vil bli stående OK når skøyta kommer på sjøen. Så vidt vi kan bedømme ut ifra siktingen vil det se godt ut. Helt sikker er vi ikke før skøyta er sjøsatt og ballasten og riggen er på plass. Fram mot den tid jobber vi ut ifra at alt er bra så langt.

Min dag har ellers vært å lage tegninger til smedene, planlegge videre arbeide osv. Planen var å hjelpe de andre med å drive skroget, men en vond hand tilsier at det ikke er så smart. Det kjennes ut som om jeg har slått på handa med en klapphammer om og om igjen, noe jeg husker godt i fra min læretid som skipstømrer. Nå slo jeg ikke på handa med vilje men heller av trøtthet. Å drive time etter time dag etter dag når man er utrent er et tungt arbeide, og ut på dagen var det enkelt å bomme på drivjernet og slå kølla i handa i stedet. Det har nok de fleste skipstømrere vært borti, og det gjør ondt. I går gjorde jeg ikke det, men jeg falt på isen på vei til jobb og tok meg selvsagt for med handa. Utover dagen blei den verre og verre og i dag er den skikkelig hoven og ond. Å holde i et drivjern føles faktisk ikke mulig i dag.  Jeg får trøste meg med at jeg har vært med å drive mange skrog tidligere, og at planlegging er en viktig del av arbeidet. Driv på gutta, det er snart jul!

24.11.15
Morten Hesthammer