Venstre: Ett vannrett bord framme og akter er satt opp i vater, og ved å trekke en rett linje mellom dem får vi satt av en grei vannlinje på skroget. Høyre: Kasper sikter etter vannlinja, og jeg kontrollerer hvordan den loddrette armen står i forhold til stevn og dekksarrangement. Det ser heldigvis skapelig ut.
Hvor kommer vannlinja?

I og med at vi skal håndhøvle fribordet etter at skroget er ferdig drevet er det nødvendig å markere hvor den kommer. Ut ifra tegningen, som baserer seg på modellen, tok Kasper et mål forut og satte det av på stevnen, og gjorde tilsvarende akterut. Ut fra disse merkene ble det stiftet fast et tynt bord, som var høvlet linjerett på overkant, slik at dette bordet gikk tverrskips ut i vater. Så blei en snor trukket stramt mellom disse to bordene, og lista blei ført inn til skroget slik at man fikk en del punkter fra midtskips og fram og deretter fra midtskips og akterover. Så blei et bredt teipbånd ført inn til skroget slik at overkanten av båndet traff alle punktene. Dermed fikk vi en markering for vannlinja som var godt synlig fra andre sida av sundet.

Det er med en viss spenning vi gikk over til motsatt side av sundet for å se hvordan det blei seende ut. Ville stevnen stå noenlunde i lodd på vannlinja? Hva med beitinger, palstøtte osv.? Kasper dro meg med over sammen med en stor fast vinkel. Den støttet han så mot et fast punkt og siktet overkanten av vinkelen etter vannlinja, og så kunne jeg se på den loddrette armen og se om de loddrette tingene vil bli stående OK når skøyta kommer på sjøen. Så vidt vi kan bedømme ut ifra siktingen vil det se godt ut. Helt sikker er vi ikke før skøyta er sjøsatt og ballasten og riggen er på plass. Fram mot den tid jobber vi ut ifra at alt er bra så langt.

Min dag har ellers vært å lage tegninger til smedene, planlegge videre arbeide osv. Planen var å hjelpe de andre med å drive skroget, men en vond hand tilsier at det ikke er så smart. Det kjennes ut som om jeg har slått på handa med en klapphammer om og om igjen, noe jeg husker godt i fra min læretid som skipstømrer. Nå slo jeg ikke på handa med vilje men heller av trøtthet. Å drive time etter time dag etter dag når man er utrent er et tungt arbeide, og ut på dagen var det enkelt å bomme på drivjernet og slå kølla i handa i stedet. Det har nok de fleste skipstømrere vært borti, og det gjør ondt. I går gjorde jeg ikke det, men jeg falt på isen på vei til jobb og tok meg selvsagt for med handa. Utover dagen blei den verre og verre og i dag er den skikkelig hoven og ond. Å holde i et drivjern føles faktisk ikke mulig i dag.  Jeg får trøste meg med at jeg har vært med å drive mange skrog tidligere, og at planlegging er en viktig del av arbeidet. Driv på gutta, det er snart jul!

24.11.15
Morten Hesthammer

Bildene viser bankskøyta slik den tar seg ut i dag. Folkene driver nede ved kjøl og de nederste plankene.

Skroget drives, eller kalfatres som det også kalles

I fartøyvernets tjeneste har jeg vært borte fra Ålesund og bankskøyta noen dager, og da jeg kom tilbake i dag har mine dyktige kolleger drevet skroget med den første tråden. To tråder med drev skal inn i sprekkene (natene) mellom plankene, så jeg får heller være med å slå inn noen meter jeg også. Siden hudplankene er 2 ½’’ (63 mm) tykke skal skroget drives med to tråder. Tommelfingerregelen sier en tråd pr tomme tykkelse plank. Når vi kommer så langt at vi er ferdige er vi nok fornøyde med å være ferdige alle mann. Som da vi dreiv dekket blir det mange slag som skal slås, og det er nesten rart at treverket i Klapphammeren (drivkølla) tåler så mange slag mot et lite hode på drivjernet uten å flises helt opp. Det er da heller ikke mange av våre hjemlige treslag som tåler en slik behandling. Hodet på klapphammeren er dreid ut av azobé, også kalt red ironwood, og det er som man kan tenke seg hardt og tåler slag veldig godt. Treslaget vokser i vestlige Afrika. De eldre klapphamrene hadde gjerne et hode av det som blei kalt «hestekjøtt» på norsk og bullettwood på engelsk. Hvorfor man kaller det for hestekjøtt på norsk vet jeg ikke sikkert, men sannsynligvis er det på grunn av den mørke rødbrune fargen. For å finne slike materialer var våre forfedre i Central Amerika og kjøpte Balata Rouge, som materialen også heter på fint. Har man en kølle med et slikt hode, ja så holder den nok livet ut. Jeg har aldri hatt annet enn det nest beste da hestekjøtt ikke lenger er handelsvare på våre kanter, og jeg har allerede slitt ut 3 køller av azobé. Jeg har hatt perioder med mye driving!

Før mørket begynte å sige på oss ved tretida gikk jeg en runde omkring havna og tok noen bilder av skøyta. Stillasene er nå litt mer glisne enn på lenge, så man får et bedre inntrykk av skroget akkurat i disse dager. Aktenfor skroget har vi hengt opp vindnetting for ellers driver regnet inn på oss, og det er ikke noe særlig nå som vi er avhengig av å holde skrog og drev tørt. Nettet står som et segl i vinden, og de som står akterut og driver blir godt utluftet i løpet av dagen.

Vi regner nå med å bli ferdig e med å drive skroget før vi tar juleferie, og ligger således foran skjema. Dessverre har vi måttet gjøre en liten omrokkering på arbeidsoppgavene fordi vi ikke har fått diverse deler som skal monteres om bord. Vi får håpe julenissen kommer med dem til jul. da blir vi glade.

23.11.15
Morten Hesthammer

Venstre: Morten sletter garnering i lasterommet. Midten: Georg avslutter dørken, og i bakgrunn kan vi se Kasper med pumpestokken gjennom dekket. Høyre: Johan lager eikeklossene som skal holde baugrullen på plass.

Atter en dag i lasterommet

Det er selvsagt ikke til å unngå at disse innleggene blir farget av hva jeg selv tenker og er mest involvert i i løpet av arbeidsdagen. Av og til våkner jeg om morgenen og har noen tanker om detaljer og dette må vi huske osv., så det er tydelig at jeg faktisk er opptatt av dette også om natta. Burde nesten skrive overtid når jeg har slike tanker døgnet rundt!

Les mer

Venstre: Georg i sving med å tilpasse dørkbord i lasterommet. Midten: Et sted ville skansekledningsbordene skille lag, og der er de tvunget sammen med en ribbe. Høyre: Josefine i gang med å presse skansekledningsbordene på geledd.

Tett skrog på en vindfull dag

I dag har det blåst kraftig og vinden har tatt med seg vann inn under taket der Bankskøyta står. Dermed var det ikke så trivelig å jobbe hverken på dekk eller rundt båten. Derfor koste Georg og jeg oss da vi hadde en jobb å gjøre under dekk Der var det lunt og fint, men ikke fullt så godt klima som vi hadde håpet på. Lars holder stadig vekk på med å koke bek som han heller i tomrom mellom spantene helt akterut, og varm bek avgir en del røyk. Mesteparten av den røyken får vi sugd ut med en vifte, og opp på dekket der de andre jobber. De har det jo så utrivelig allerede med vind og vann, så litt røyk på toppen kan ikke legge noen ytterligere demper på humøret.

Les mer

Øverst: Stevntoppen har blitt stusset og høvlet rein og fin. Venstre: Johan har laget en krans av eik rundt mastehullet til stormasta. Midten: Spygatten er plassert i overgangen mellom dekk og vaterbord. Høyre: Lars koker bek, og sørger for at røyken kommer ut av båten så fort som mulig.
Nok en arbeidsdag er over, og vi siger framover mot målet som selvsagt er å ferdigstille mest mulig om bord i skøyta. Detalj etter detalj kan krysses av på lista som blir kortere og kortere. I dag har vi lekt oss med fyr og flammer, og det er noe vi har vært veldig påpasselige med å holde borte fra båten fram til nå. Vi har prøvd å holde alt som er ildsfarlig borte fra uteplassen og inne i trebearbeidingsverkstedet, men nå var det slutt. Inn i båten har vi fyrt opp krabbekokeren som går på gass med det som formål å støpe propellhylsa fast med bek. Det er jo en skitjobb, det er lett å søle bek, de oser av farlig røyk og så har vi altså den åpne ilden. Hylsa ligger som et rør utenpå propellakslingen, som altså motoren driver rundt for å få propellen til å sparke fra i vannet. Inne i hylsa er det et par lager, og hylsa er skrudd godt fast i akterstevnen. I et par bunnstokker som hylsa går igjennom har Lars boret huller slik at vi har ett hull til å fylle på bek og et annet til å slippe luften ut. Så var det bare å koke opp bek, varme opp hylserøret slik at beket ikke stivnet for tidlig, og helle oppi det ene hullet. Nærmere 10 liter bek forsvant ned i hullet og en del har lagt seg rundt hylsa og en del har nok forsvunnet ned imellom hylsekubbene. Det gikk fint og røyken blei sugd ut med en vifte. Plutselig oppdager vi at det kom røyk opp mellom noen spant, så fort fikk vi spylt godt med vann ned imellom spantene i tilfelle det skulle være treverk som lå og ulmet utenfor synsvidde. Det er godt vi var forberedte på den slags med vannslange og brannslukningsapparat. Om det var noe treverk som blei forbrent så blei det slukket, og om det kun var det varme beket så fikk vi det til å stivne. Vi har fulgt godt med utover dagen og noe mere røyk har vi ikke oppdaget, men bek osen den henger godt i!

Les mer

Venstre: Jørgen smir til klaumakken til storgaffelen. Midten: Skansekledninga er ferdig montert, og med hurtigruta som bakgrunn ses profilene godt. Høyre: Oversiktsbilde fra dekk.

Det går mot slutten for denne fasen

I løpet av de få dagene jeg var borte fra Bankskøyta har fremmedlegionen, dvs de innleide skipstømrerne, gjort ferdig skansekledninga og høvlet skroget. Begge deler har de klart med glans, og det er kjekt å komme tilbake og se resultatet. Borte er alle skarpe kanter og ujevnheter i skroget, og det har pyntet godt opp! Pynte opp gjør også skansekledninga med sine profilerte bord som ligger som ramtrær oppe og nede og med en buet fylling i mellom dem. Et lite øyeblikk lar vi øynene stryke kjærlig over treverket før vi igjen hiver oss inn i den daglige dansen. Det er fortsatt arbeid som gjenstår, og det akter vi å gjøre noe med.
I dag har jeg tatt turen ut til Sunnmøre Museum hvor jeg nok en gang går over detaljer, tegner og noterer. Det er ikke mange detaljer som gjenstår men alle skal med, som et politisk parti hadde som slagord en liten periode. Pumpestokken skal ned igjennom dekk mellom luke og ruff, og på en liten kvadratmeter i dette området skal løygangen til storseilet også monteres. I tillegg til rør og beslag. Her skal bli trengsel om plassen! Så får vi håpe at ikke storseilskjøtet feier med seg pumpestokken under framtidig seilas. Tauverk har jo en enestående evne til å fiske tak i ting som kommer i veien, og det kan nok bli litt drag i skjøtene på denne skøyta.

Les mer

Øverst: Skøyta slik den så ut ved femtida mandag 2. november. Venstre: Tor Lennart i arbeide med høvelen godt over hodet. Det blir tyngre utover dagen. Midten: Tor Lennart høvler diagonalt for å få vekk humpler og ujevnheter; deretter langsetter. Høyre: Kai kjemper med høvelen, men fint blir det.

Sletting, rett og slett

Etter noen herlige dager på den franske Riviera har jeg nå et par dager i Ålesund før jeg reiser til Hardanger for å delta på et materialseminar. I Ålesund skrider arbeidet med Bankskøyta framover, detaljer faller på plass og oppgavene minker fram mot ferdigstilling. Oppgavene minker nå såpass fort at vi må si farvel til noen fine kolleger som har hjulpet oss nå i noen måneder. For at de ikke skal syntes det er trist og leit å måtte forlate oss har vi satt flere av dem på en hard og tung økt, nemlig å slette skroget. Etter en ukes tid med sletting kan det jo hende at de gleder seg til at dette er over, og vi som blir igjen kan glede oss over at mye av dette arbeidet er ferdig og være takknemlige til dem som dro.

Kai, Angelo og Tor Lennart er på gang utenfor båten, og de elektriske høvlene kviner i ett. Hudplankene får gjennomgå fra alle kanter; på tvers diagonalt og langsetter. Da får man det sletteste resultatet, og det er fantastisk å se hvordan skroget som har hatt planker hvor kanter stikker litt ut og hvor det har hatt et rustikt preg nå formes til slik at skroget blir slett og fint. For at ikke kantene av skjæret (altså høvelstålet) skal skjære seg inn og lage lange «dype» sår under dette arbeidet har alle fått beskjed om å runde av endene av skjæret. Det gjør at vi får et lettere etterarbeide når også disse rissene skal fjernes. Undervanns går vi over med en pussemaskin, men overvanns vil siste finish være høvelstrøk med håndhøvelen.

Høvlene føres i lange drag langt nedenfra og oppover langs skuteside. Det er greit å holde verktøyet når man har det nede under brysthøyde, nesten som å være i hvilestilling, men skroget fortsetter oppover og høvelen blir tyngre og tyngre. Det samme gjør armene som visner hen jo lenger ut på dagen vi kommer. Tor Lennart, som er lokal og selvsagt da har en sosial setting og hobbyer som vi andre ikke har opparbeidet oss her, forteller at han hadde tenkt å være med på fjellklatring i ettermiddag. Det tenkte han ikke på lenger. Her skulle armene få hvile i kveld.

Så får vi håpe og tro at våre innleide kolleger kommer langt i løpet av denne økta, som varer uka ut. Vi setter pris på jobben dere gjør!

02.11.2015
Morten Hesthammer