Venstre: Kasper har lagt ut renner og støttet opp skøyta så den er klar til å sklis fremover. Høyre: Lars i arbeid på toalettrommet.

Forberedelser til sjøsetting

De siste par dagene har Kasper vært i gang med å klargjøre for den første ferden med bankskøyta. den skal foregå på land, og må til for at vi skal få sjøsatt båten. Ca 40 meter må vi dra båten framover sånn at den kommer ut på åpent område hvor et par mobilkraner kan få tak på den. Nå vet ikke jeg bestemt hvor mye skroget veier, men noe over 20 tonn vil jeg anta, så det blir litt friksjon mot underlaget om vi skulle ha dratt kjølen på betongen. For å minske friksjonen, og for fortsatt å ha en stråkjøl etter den 40 meter lange ferden, har Kasper lagt en planke på betongdekket under kjølen og med en kraftig bjelke mellom planken og kjølen. Båten skal settes ned på den kraftige bjelken som igjen skal skli på planken. For å minske friksjonen er planken og bjelken høvlet så de blir glatte, og på toppen av det er det smurt fåretalg og grønnsåpe på dem så de skal gli ekstra godt på hverandre. Hvor mye kraft som skal til for å dra båten framover når den hviler ovenpå planken vet jeg ikke, men det skal bli spennende å se om en kraftig traktor klarer å dra båten forsiktig framover. Det får vi svar på i midten av april da den altså skal ut å «seile» på fåretalg og grønnsåpe.

Om bord har Lars vært i gang med å montere dører og sluttfører nå innredningene. Det blir veldig bra! Etter å ha oppdaget at Lars også har skubbet de store tankene på plass i maskinrommet fikk jeg det litt travelt med å bolte fest røstjerna til lensetakkelet. Det er noen kraftige flattjern som sitter på utsiden av skroget i samme området som tankene sitter. I og med at boltene fra røstjerna skal klinkes på innsiden av skroget må dette nødvendigvis gjøres før tankene festes for godt. Heldigvis rakk vi det denne gangen også.

Å sende noen bolter igjennom skrogsidene og klinke dem på innsiden er ingen heksekunst, og burde heller ikke ta lang tid. Noen ganger går det fint, andre ganger er det plundrete sånn som denne gangen. Akkurat der en av boltene skulle stå var planken spikret fast. Derfor flyttet jeg festepunktet, og dermed også vinkelen på røstjernet, og kjørte boret inn igjennom treverket. Snegleboret dro ut fine sponer som drysset ned til plattingen under hvor Kasper holdt på. Med ett stoppet boret opp selv om det snurret rundt og rundt i samme tempo som før. Jeg sjekket eggen for å se om det satt et spon der, men alt var som det skulle. Tuppen av boret støtte mot metall da jeg kjørte det inn i hullet igjen. Jeg hadde truffet en skjult bolt innenfor hudplanken. Inne i treverket går det bolter ut/inn og opp/ned så å bore igjennom er som å komme seg igjennom maskene i et spindelvev. Som regel går det bra, men i dag traff jeg stål både her og der. Nå sitter røstjerna til lensetakkelet i alle fall på plass, og Lars kan fortsette å montere tankene. I løpet av den første uka etter påske må han montere gjennomføringene som går igjennom undervanns skroget, så da skjønner vi at nå nærmer det seg sjøsetting i raskt tempo.

19.03.16

Morten Hesthammer

Venstre: Seppe og hans hjelper ser ut som figurer fra en stumfilm etter å ha slitt med rorkulten i noen timer. Høyre oppe: Emnet er varmet opp til passe temperatur og kløyves ved å drive verktøyet gjennom emnet. Midten nede: Fargene på stålet forteller oss at det er forskjellig varme på de forskjellige stedene. Høyre nede: Øyet i rorkulten har kjølnet. Får de smidd det videre til det vi ønsker?

Grov smiing

I uka som gikk var smeden vår Seppe i Odda for å smi rorkult til Bankskøyta. Rorkulten, eller styrepinnen, er et kraftig stålbeslag som har et øye som tres over rorstammen og som fortsetter framover i selve kulten som avsluttes med to øyer framme på «pinnen». I øyene skal vi huke inn blokker for å få utveksling nok til å bevege roret dit man ønsker under seilas.

For tre ukers tid siden fikk vi emnet til rorkulten fra I.P.Huse, og det var en tung stålbit 75 x 75 mm i firkant og ca 1,6 meter lang. Hvor mange kilo den veier vet jeg ikke, men noe å bakse rundt med aleine i smia er det i alle fall ikke. Seppe har derfor alliert seg med en dyktig smed i Odda, og det er derfor smiinga foregår der og ikke i Norheimsund på Seppes hjemmebane. Seppe har både gruet seg og sett fram til seansen, og han har vært klar på at dette er en vanskelig sak. Første utfordring i smia var å få emnet varmt nok i hele det ønskede området. Det skal litt energi til for å få varme nok og stor nok spredning på varmen i avelen.

Smedene har valgt å kløyve emnet, for å smi ut øyet som skal tres over rorstammen. En mann holder kløyveverktøyet og den andre ser til at verktøyet drives ned igjennom det rødglødende emnet. Det arbeidet er nå gjennomført, og jeg har forstått på Seppe at neste utfordring er å få formet hullet slik at det har samme fasong som rorstammen. Det er en grei jobb når det er småting man jobber med, men det er det jo ikke nå. Alt er tungt og varmt og etter hvert også sotete. Jeg er spent på å se om smedene får temmet stålet til den ønskede rorkulten, men det får vi ikke svar på før om noen dager. Vi får smøre oss med tålmodighet!

14.03.16

Morten Hesthammer

Venstre: Pumpestokken med beslag. Høyre oppe: Løkka til lensetakkelets røstjern er felt godt ned i sliterekka og det sjekkes at kroken til lensetakkelet smett i. Høyre midten: Øyebolt i rekka. Høyre nede: Øyebolt med ring felt helt ned i vaterbordet.

Detaljene skaper helheten

I siste halvdel av uka har Kasper og jeg vært i gang med å montere beslag og få på plass detaljer i dekksarrangementet. Kasper var en tur på museet og tok mål av hvor alle øyeboltene var plassert i dekk og rekke, og siden har han montert samme type øyer på bankskøyta i full størrelse. Det blir riktig lekkert når øyeboltene er vel proposjonerte og blir drevet så langt ned i treverket som de skal. Boltene med løse ringer er slått så langt ned at ringen hviler mot treverket rundt hele veien og altså ikke hviler inne i øyet før man løfter ringen opp.

Les mer

Venstre: Kåre og Ørnulf har laget sitt eget redskap for å holde sjømannsgarnet stramt når det spinnes på wiren. Elegant! Høyre: Wiren settes inn med fårefett. Smulene som ramler på bakken stikker kråkene av med. Nede: Ørnulf er konsentrert for å få fettet godt inn i alle dukter.

Tjære og fårefett

For en ukes tid siden kom Kåre Gausnes ned på byggeplassen og fortalte at alle wirene er kappet og er klare til avhenting hos Møre Not. Kåre er en pensjonert rigger som har hatt et liv med wirespleiser og bendslinger, og nå stiller han opp for å kle, spleise og bendsle vant, stag, lensetakkel osv. Med seg på laget har han sjølveste prosjektlederen Ørnulf. Som pensjonister kan de tillate seg å komme seint, men til gjengjeld gå tidlig. Selv om ikke arbeidsdagene er like lange som våres så får de virkelig utført en god dags arbeide.

Ute under buken på skøyta har de to herrene rigget seg til med en klemaskin, og i løpet av dagen har de smertet og kledd mange løpemeter med wire. Klemaskinen er noe Kåre laget for mange år siden ved sin tidligere arbeidsplass, og at den er vel brukt kan man se, for den ene stålkroken er nesten gnagd helt av. Maskinene består av to deler som tar tak i wiren i hver sin ende. Delene står da så langt i fra hverandre at wiren kan strekkes helt ut. Hoveddelen har en motor som man kan kjøre i forskjellige hastigheter både framlengs og baklengs, og denne delen er boltet fast i plattingen. Den andre delen er bare et stativ med en spindelkrok, og denne har Kåre og Ørnulf hektet til tilhengerfeste på en bil. Så har de strammet opp så wiren ikke henger for slapt, og så er det bare å skride til verket.

Først blir wiren fettet inn med fåretalg. Den blir smurt godt inn så den blir helt forseglet i fett. Deretter spinner de to på et lag med seilduk og da er det viktig at seilduksremsene,på 3 – 5 tommers bredde, får god overlapping. Det er også viktig at seilduksremsene blir lagt på den riktige veien slik at om det kommer vann inn til seilduken så vil vannet renne av og ikke finne veien inn imellom remsene. Akkurat som når man legger takstein. Seilduken blir så smurt inn med tretjære, og skal mettes så det er helt sikkert at den er vanntett.

Etter at seilduken er på spinnes sjømannsgarn på wiren tett i tett. Seilduken har blitt lagt på wiren slik at den følger slagningsretningen på wiren, mens sjømannsgarnet snurres på motsatt vei. Garnet skal legges tett og stramt, og tretjære tyter fram og drypper ned på plattingen. Tradisjonelt var wiren spent opp og man gikk med en kledekølle og snurret denne rundt og rundt for hånd. Det er veldig tidskrevende, så denne maskinen som Kåre har laget sparer folkene for en hel del tid.

Vantøyer, som skal ligge rundt masta, blir kledd to ganger på denne måten, før de til slutt blir pakket inn i nok et lag med seilduk. Totalt får et øye tre lag med seilduk og to lag med sjømannsgarn. Noen som tviler på at dette blir vanntett?

03.03.16

Morten Hesthammer