Venstre: To nye planker har kommet til på babord, mens en er festet på styrbord side. Høyre øverst: Douglas skisserer hvor det skal trenagler og hvor det skal bolter. Emil følger nøye med. Høyre nederst: Emil borer opp for en trenagle.

Så har vi begynt å legge hud

I går stilte vi med et ekstra arbeidslag, dvs vi er 5 personer i den perioden hvor det faste arbeidslaget avspaserer. Det håper vi selvsagt vil merkes på takten, og vi har nå begynt med den jobben som svært mange syntes å være interesserte i. Planker blir endelig tatt fra stablene som omkranser byggeplasser slik at det ser ut til at vi har barrikadert oss, eller gjømt oss, og skjæres nå ut og høvles til. 3 planker blei bøyd på plass forut, og i skrivende stund kan jeg se via webkameraet at Douglas og Emil borer opp og driver på plass trenaglene som er hoved festemiddelet. Her nytter det ikke å gjømme seg, for her kan jeg sitte i huset ferdig dusjet og klar til middag og følge med på at de andre jobber som de får betalt for. Det er jo helt fantastisk, og litt skremmende.

Hudplankene er 63 mm tykke, det vil si 2 ½’’, og breddene varierer. Overvanns holder vi de på ca 17 – 18 cm, ca 7’’ midtskips, og noe avsmalnende mot endene. Når vi kommer under vanns vil vi gjerne lage planker som er bredere. Ettersom vi har hatt en del av materialene liggende en god stund på arbeidsområdet og lagerforholdene er sånn passe har vi dessverre fått blåmann i enkelte planker. Det sies at planken er like god selv om en sopp har gjort dem blå i jeita, men vi forsøker uansett å unngå å bruke disse overvanns. Undervanns derimot er det i grunnen fritt fram. Planker som man i første omgang ikke syntes noe særlig om kan brukes undervanns. Det kommer seg av at treverket vil være neddykket i vann hele tida, og således så mettet av vann at råtesoppen ikke trives.

Jeg nevnte at hoved festemiddel er trenagler. Disse er Alfred nå i gang med å høvle slik at de blir koniske, 32 mm i tykkenden og 28 mm i den tynne enden.  Vi skal bruke nærmere 3 000 nagler så han har litt av en jobb foran seg. Kravet til naglene er at de er av alved, kjerneved, fra furu. De skal være rettvokste og kvistfrie, og jeg holdt på å si at treet skal være felt ved fullmåne i februar av en kvinnelig jomfru. Det siste er selvsagt en skrøne på høyde med mange av mytene dagens klinkbåtbyggere har skapt. Vel, altså, det blir alvorlig mange trenagler av flott al. De gamle fartøybyggerne hadde selvsagt den samme utfordringen med å få nok materialer til formålet, så de slapp seg litt mer løs undervanns, og brukte jeite. På samme vis som med hudplankene så er det ikke fullt ut nødvendig med al her. Det spørs om vi ikke må ty til samme løsning etter hvert, men enn så lenge så holder vi på at naglene skal være av al.

Vi bruker 8-kantede nagler, og det var det mange fartøybyggere som syntes var det beste, selv om de etter hvert begynte å bruke runde dreide trenagler med et konisk hode. Tidsmessig er det nok det korrekte å bruke 8-kantede i og med at det ser ut til at det blei tatt i bruk dreide nagler omkring 1930-tallet og frametter. Når naglene er drevet på plass stikker de omkring 10 cm inn i båten. På et seinere tidspunkt vil de bli årettet, dvs låst av med en kile inne i båten, og dutlet utvendig. En dutle er en pyramideformet kile som drives inn midt i naglen og således sprenges kilen ut til alle sider og låses fast til hudplanken.  Til avslutning vil jeg si som min mentor Ingvald Vevik (f.1911):
– «Ein spikar rekna me ikkje for noko, det var trenagla som gjaldt».
En trenagle ruster ikke opp, og den har så stor overflate at den står imot kreftene fra drivinga. Det kan ikke bedre bli!

19.05.15
Morten Hesthammer