Venstre: Boltene kommer ut midt i det forsenkede hullet. Boltene knekkes av og klinkes, og hullet skal proppes etterpå. Oppe: Det nye boret med sideskjær. Midten nede: Nærbilde som viser hvordan det justerbare skjæret holdes og låses fast i borets stamme. Høyre: Proppeboret med djeveltenner.

Den som våger..

Det er ikke alltid man har alt man ønsker seg, og i vårt tilfelle er det mye som ikke er standard vare i butikkhyllene.  I går klargjorde vi for å bolte vaterbordet sammen med fyllstykker og hudplankene. Mange lange huller boret vi opp, og så oppdaget vi at det forsenkerboret som passer best til diameteren på klinkeskivene var blitt liggende igjen i Hardanger. Klinkeskiven utvendig er 34,8 mm, og nå ville vi gjerne ha boret opp en forsenkning for skiven med et bor på 35 mm. Nå har vi riktignok et slik bor her oppe, men vi skulle gjerne hatt et forsenkerbor med en styretapp. Da passer styretappen i hullet og vi er sikre på at bolten blir plasser midt i forsenkningen. Uten styretapp er det lett for at bolten går litt skeivt i forhold til forsenkningen, og da rives kanten rundt hullet opp. Og dermed passer ikke proppen godt nok heller.

Det ideelle er å ha så små propphull som mulig, men samtidig må det ved bolting være plass til å klinke inne i hullet. Et proppebor på 37 mm ville være ideelt. Det finnes ikke på markedet, for disse borene kommer med 5 mm hopp. Drevet av tanken på den ideelle proppedimensjonen gjorde at vi gikk i gang med å lage vår egen forsenker og proppebor. Disse delene kommer i sett, og det er viktig at proppen sitter skikkelig i hullet som er boret opp. Vi løste det slik:

I treverket hadde vi boret opp med 14 mm, på den måten er vi sikker på at den 16 mm tykke bolten sitter trangt i hullet. Det er viktig for at vi skal kunne «klinke» på en skive uten at bolten blir slått ut av hullet igjen. Vi hadde altså behov for en 14 mm styretapp. Det hadde vi jo sånn sett allerede i og med at boret var 14 mm. I borstativet fant vi et justerbart sentrumsbor som sjelden eller aldri har vært i bruk. Dette bors skjær sitter i en slisse i stammen og er låst av med en skrue. Slissen er maskinert ut og det hele passer utrolig godt. Vi hadde ikke mulighet til å maskinere noe som helst, men hadde en liten vinkelsliper tilgjengelig. Med godt mot ble en sliss skjært ut, og vinklene forsøkt kopiert slik at skjæret satt på en måte som gjorde at det ville bli låst av vinklene. Selvsagt klarer vi ikke å skjære ut denne slissen så presist som på det maskinerte sentrumsboret, men det var ifølge vår plan heller ikke nødvendig. Så lenge vinklene var korrekte kunne vi slå en smal kile inn som gjorde at skjæret ble låst. Kilen blei laget av stammen til en 4’’ trådspiker. Den blei slått på plass, …og så hang skjæret bom fast.
Med spikeren stikkende ut i begge retninger var det med forsiktighet at boret blei forsøkt brukt i en et avkapp fra en planke. Som en helikopters rotor snurret spikeren og skjæret rundt i full fart, og så begynte skjæret å gnage seg ned i treverket. Det fungerte! Da kunne spikeren kappes av slik at den var kortere enn skjæret, og ikke var så faretruende lenger. Vi måtte finne på noe for å lage propper!

I verkstedet fant vi en kort rørstump på ca 10 cm lengde med en indre diameter på 37 mm. Det er nesten utrolig, for vi har kun 2 eller 3 rørstumper liggende. Godset i røret var tykt, og i den ene enden skar vi ut noen djeveltenner med en vinkelsliper. Tuppene av tennene blei filt som en sag. Om vi nå også kunne montere på en tange/bolt i sentrum på røret ville lykken være gjort. Med en klinkeskive som guide for sentrum, denne blei filt litt på utsiden slik at den kunne bankes ned i enden på røret, hadde vi en gjengestang med en større skive og muttere på som ble loset til sentrum av røret via hullet i klinkeskiven. En liten sveiseklatt rundt kantene og proppeboret var klart. Det så fryktinngytende ut, og hvor sentrert var det egentlig? Alt var jo filt og slipt for hånd.
Proppeboret blei satt i «søyleboremaskinen» og prøvekjørt i en plankestump. Det blei propp, men det fungerte ikke optimalt. Noen av tennene holdt sponet mellom tennene og da låste boret seg på et vis fra å bore videre. Vinkelsliperen måtte fram igjen. Framsiden av tennene blei åpnet og vinkelen justert slik at sponet blei ledet utover. Trebiter blei strimlet opp slik at disse var så vidt bredere enn det proppene skulle være. På minst en side av trebiten måtte skjæret få kaste ut sponet. Nytt forsøk, og heisan, her kom proppene ut fine og glatte på sidene. Dette gikk elegant! Har man bare mot på å prøve er det muligheter for å lykkes!

Det justerbare boret blei nå justert litt slik at proppene satt godt i hullet. Vi kunne kjøre videre og har nå boret opp for det aller meste av skandekksboltene. De er fint forsenket inn i treverket, og proppene sitter som et skudd.

08.05.15
Morten Hesthammer