Venstre: Georg har boret godt plantet i bormalen. Midten: Josefine har funnet fram sirkelsaga og reinskjærer innerkanten på vaterbordet. Høyre: Vaterbordet på styrbord side er boltet til bjelkelaget og er så godt som ferdig.

Boring og bolting av vaterbordet

I dag blei den siste lange biten i vaterbordet ferdig tilpasset og hele styrbord side er ferdig boltet til bjelkelaget, så nå ser vi en ende på denne oppgaven. De lange boltene som går nedover og fester vaterbordet til bjelkelaget har Georg og Jørgen tatt seg av. Det har blitt gjort på en førsteklasses måte, og alle traff godt i treverket nedover. Det er ingen garanti for at det lykkes med alle boltene for i akterskipet krummer spantene sånn at man må holde tunga rett i munnen for å treffe i treverk hele veien nedover.

Josefine har hatt den utakknemlige jobben med å tilpasse den siste biten, og den er rett opp for trappa. Det betyr at folk går fram og tilbake over der hun jobber, men det ser ikke ut til å spille noen rolle for Josefine. Hun har tilpasset og skåret innerkanten uten å kny. Jeg går ut ifra at det kan være irriterende med folk som tråkker opp i arbeidsfeltet hele dagen.

I og med at boltene nedover er på plass og vaterbordet således ligger stille på plassen sin har vi også boret opp for de horisontale boltene som går igjennom hudplank og fyllstykker i tillegg til vaterbordet. For å være sikker på at vi treffer noenlunde der vi vil har vi laget en boremal. Det er en plankebit hvor vi har boret et langsgående hull som er parallelt med overkanten av skandekk og vaterbord. Hullet er trukket så langt ned at det går midt i fyllstykkene, og da skal vi i prinsippet kunne styre malen og boret slik at vi kommer denne halve tykkelsen ned i motsatt ende av hvor vi borer fra. Dvs. at vi slipper å sikte for mye, og således sparer vi tid og kan være sikre på at hullet ikke kommer for tett på kanten av planken.

I tillegg til våre byggesysler har vi hver dag i denne uka hatt besøk av skoleklasser. To ganger om dagen kommer Ole fra museet dragende med en ny klasse. Hvor han får tak i dem vet ikke jeg. Det kan vel ikke være så mange skoler her i Ålesund. Noen av elevene er interesserte i det vi forteller og stiller spørsmål, mens andre syntes det er mer morsomt å posere framfor webcameraet. Helt vanlige ungdommer altså. Hyggelige og greie har de i alle fall vært. At det kommer folk innom og følger med er veldig bra. Kanskje tennes en liten spire i en av ungdommene. Man vet aldri hvem man får som lærling eller kollega om noen år.

07.05.15
Morten Hesthammer