Venstre oppe: Nåla føres utenfra og inn fra begge sider og etterlater seg et flott sting, Som vanlig er alt smørt inn i tjære. Venstre nede: Sarah merker opp hvor nålene skal settes ved hjelp av et markeringshjul. Høyre: Sting for sting.

Smerte her og smerte der

Nå som klargjør den stående riggen er det mye smerting som foregår. I disse dager er Sarah i gang med å smerte toppvantene til toppstanga. Toppstanga er altså toppen av stormasta, og den er en egen del som kan heises og fires og festes til undermasta. Undermasta er utstyrt med såkalte salingshorn oppe i salingen, eller godset som jeg oftest kaller det, og toppen av toppstanga er støttet opp med vant og stag akkurat som selve undermasta. Vantene går ut til sidene, og går via et par beslag på salingshornene og ned til rekka hvor de er strammet opp og festet. I beslagene skifter vantene vinkel, og under seilas vil beslag og wire gnisse mot hverandre. Selv om det på modellen ikke er en beskyttelse, smerting, på wiren her legger vi det på i dette området. Sjøfolk har i tidligere tider vært rimelig flinke til å ta vare på riggens deler og smertet og kledd både her og der for at ting skal vare og være i god stand så lenge som mulig. Det er det sikkerhet i, og på lang sikt også best økonomi i. Ingen av delene er ukjente parametere her på søre møre.

Sarah, som skal være dyktig til å lindre smerte, har fått jobben med å smerte toppvantene. Wiren er som vanlig smurt inn i fåretalg, smertet med seilduk og kledd med tjæra klegarn. Klegarn vil nok bli slitt i stykker om det fikk stå å gnisse med en jernbeslag, så Sarah syr et lag med oksehud på utenpå kledgarnet. En passende strimmel med lær blir skåret ut, og stingene merket opp ved hjelp av et markeringshjul, slik som sydamene bruker for å få lik avstand mellom stingene. I hvert av merkene trykker Sarah spissen av en syl for å lette arbeidet med å få nål og tråd igjennom læret. Strimmelen, som er litt smalere enn omkretsen av det som skal smertes, vætes så læret blir mykt og føyelig, og også elastisk. Så kan sypiken sette i gang.

Sarah bruker en lang tråd, og har en nål i hver ende av denne. Tråden føres igjennom hullene i enden av læret og dras sammen. Så er det bare å føre nålene slik at tråden krysser hverandre for hvert hull oppover. Tråden føres utenfra og inn, og for hvert sett med nålestikk blir det et fint sting på utsiden. Stinget dras til og læret, som jo er fuktig, kan dras sammen og lukkes i stingene selv om det i utgangspunktet var for kort. Når læret tørker opp igjen krymper læret og står da enda strammere rundt vantet. Dette er et arbeide som tar noe tid, men fint blir det. Veldig fint!

30.05.16

Morten Hesthammer

Venstre: Kasper vormer en nylaget stropp. Høyre oppe: En gammel stropp, hvor vi har tatt ut blokkhuset for å bruke det til Bankskøyta. Høyre midten: Bildet viser godt hvordan vormingen ligger i fautene, og lager stroppen rund og fin. Høyre nede: Mellom blokkhus og kause er det satt på en seising, bendsel, som holder delene på plass.

Vi vormer og seiser stropper

For et par uker siden skreiv jeg om da Kasper laget en wirestropp. Jeg fortalte da at han trenset, eller vormet, stroppen før han smertet den. Nå er den samme Kasper i gang med å lage stropper av tau til diverse stroppeblokker, og også disse blir vormet. I seinere år har vi gjerne kalt dette for trensing, og hvorfor dette ordet har sneket seg inn og blitt det sterkeste av de to vet jeg ikke. Søker man i eldre bøker er det vorming som blir brukt. I boka «Fagprat mellom sjøfolk» fra 1935 skriver Diderik Brochmann at vorming brukes ikke meget nutildags. Det er altså noe man dreiv med den gang det var seilfartøy om vi er så frekke at vi legger ord i munnen på ham.

I oppslagsverkene om sjømannskunnskap skriver man gjerne at man vormer et tau/wire før den smertes og kles. Da gjør man det for å få et rundt og fint resultat. Nå som vi lager stropper til stroppeblokkene ikke blir disse smertet og kledd, så hvorfor vormer vi dem da? Er det bare for å få et resultat som ser godt ut, for det syntes jeg det gjør? Eller tilfører man tauet litt ekstra styrke også? I diverse sjømannskunnskapsbøker blir det skrevet at vormingen både pynter opp og gjør tauet sterkere. Her er hvordan vi stropper inn blokker.

En ring av tau blir laget ved at man spleiser de to endene sammen. Kordelene i spleisen blir lagt inn ganske slakt, dvs uten å måtte tvinge dem for mye. For etter spleisingen er det viktig å strekke stroppen godt, og da dras kordelene fint på plass. Først når det er gjort kappes endene av kordelene man har spleist med av. Så er det tid for å vorme stroppen. Kabelgarn, merling eller et tynt tau med passende førlighet surres rundt tauet og legges inn i fautene, dvs mellomrommet mellom kordelene. Dette garnet bør også være strukket for å ligge stramt og fint inne i fautene når stroppen er ferdig.

I blokkene vi stropper inn er det typiske at stroppen går om blokkhuset og en kause med en krok eller dyvelsklør. Vi legger derfor stroppa på plass i sporet i blokkhus og kause og legger på en midlertidig seising mellom dem. I The boys manual of seamanship and gunnery ,trykt i 1871, forklarer man at ved å bruke to små kiler  driver man kilene inn, jeg går da ut ifra at det er mellom blokkhus og kause, og strammer godt til slik at stroppens spleis legger seg godt inn I sporet I enden av blokka. Eller in the score of the ass of the block, som det står skrevet. Den midlertidige seisingen fjernes, og med en spansk vinde dras stroppen godt sammen mellom blokkhus og kause. Så til slutt seises de endelig sammen, og stroppen sitter godt og stramt.

28.05-16

Morten Hesthammer

Venstre: Her er musing av en blokkhake, som riktignok ikke er helt etter Paulsen sin beskrivelse, men flott ser det ut. Høyre: Musingen ser ryddig og fin ut, og ingen ender er å se.

Musing

Det er mange ting som går upåaktet hen og bare forbigåes i stillhet fordi det virker så ubetydelig å si noe om det. Musing er en av disse tingene vi sjelden ser eller hører en beskrivelse av. Når vi muser sikrer vi en krok, dyvelsklør eller en sjakkel slik at den ikke kan huke seg løs. I disse tider hvor vi er i gang med å klargjøre mast og blokker for mastereis huker vi krokene fra blokkene inn på masteringene og sikrer krokene, og da altså med en musing.

Her er hva F.W.J. Paulsen har skrevet om det i Lærebok i praktisk sjømannsarbeid. Min utgave av hans bok utkom i 1944:

For å hindre en blokkhake (blokkrok) eller annen hake i å huke sig fra sin plass, pålegges haken en musing med kabelgarn, skimannsgarn, jerntråd e.l.

Man tar med midten av garnet dobbelt halvstikk om hakens penn (spissen) og nakke, så stikket bekniper sig på et av de nevnte steder. Ytterligere tas 4 á 5 rundtørn med et garn til hver side, og samtlige tørn snøres sammen ved å krysse med garnene som til slutt knopes sammen med en båtsmannsknop.

Saksekroker (dyvelsklør) muses ved først å ta dobbelt halvstikk, derefter 4 á 5 tørn om begge kroker og knope garnene sammen.

Når musingen er lagt på ser det ryddig og fint ut, og nå som vi bruker jerntråd, som Paulsen kaller det, så er det viktig at ikke enden stikker ut og kan rispe opp seil eller annet.

26.05.16

Morten Hesthammer

Oppe: Vantene er nå tredd over masta og ligger ovenpå bolstrene i godset. Venstre nede: Nærbilde av godset som viser vantene og helt nederst stroppen som forbinder armene i lensetakkelet. Høyre nede: Kasper monterer eselhodet.

Vant og uvant

De siste ukene har Sarah og Kasper vært i gang med å kle wire og klargjøre vanter, stag og beslag for montering på masta. At det er tretjære involvert i arbeidet var vi ikke i tvil om da vi ankom vårt Ålesundske hjem søndag kveld. Straks vi åpnet ytterdøra slo en kraftig lukt av tjære mot oss, og synderne til lukta var selvsagt arbeidsklærne våre som hang i andre etasje utenfor leiligheten. Ikke så merkelig at de som bor under oss lurer på hva slags folk vi er, og at de syntes vi lukter besynderlig.

Torsdag i neste uke er det meningen at mastene skal reises, så det er på tide å få ting på stell. Gledelig var det derfor at Sarah og Kasper i dag trædde lensetakkel og vantøyer over masta og fikk dem på plass over bolstrene. Lensetakkelet er en wire som ligger først på bolstrene. Endene viser akterover og bukta går bare om masta. For å forbinde dem i akterkant av masta er det en taustropp som går i akterkant av masta og liksom lager et øye når denne ligger om takkelet. Ovenpå lensetakkelet kommer så vantene ovenpå, og da i et visst system. Det er tre vant på hver side, og det betyr at en av dem må ha et spleist vantøye, og de to andre står i spenn og er bendslet sammen til et øye. Systemet er at det spleiste øyet fra styrbord framvant kommer først på, etter lensetakkelet altså. Deretter babord framvant, å styrbord spenn og til slutt babord spenn. Alt dette er nå på plass, og vantene er strammet nedover til mastrestolen i dekkshøyde, sånn at alt ligger fint. Staget som er ekstra kraftig, 22 mm wire, er nå klar til å træs på plass. Den ligger over godset men er festet på en treklamp i akterkant av masta, sånn at retningen løper fint hele veien ned til stevnen.

Avslutningsvis monterte Kasper eselhodet helt i toppen av stormasta. Den er utformet som et åttetall og sitter nå fast med den ene nullen på stormasta. I den andre nullen har vi trædd på plass toppstanga, så for øyeblikket ligger stormasta på kaia i sin fulle lengde på ca 23 meter.

Sarah fortsetter å kle og klargjøre wire mens Kasper nå har begynt å hjelpe meg med å klargjøre blokkene. Vi står på videre med torsdag i neste uke som første milepæl.

25.05.16

Morten Hesthammer

Venstre: Lars viser gladelig fram den startvillige maskinen. Høyre: Magdalena pikker rust. Nede: I maskinrommet er det flere tanker og mye rør.

Start på maskinen

Til matpausen i dag kom Lars over fra båten med et stort smil om munnen. Jeg skjønte straks at det var mer enn tanken på mat som moret ham, og riktig nok. Han har hatt besøk av elektrikeren om bord i Bankskøyta, og det kan jo være morsomme karer. Denne gangen hadde elektrikeren vært ufrivillig morsom, og hadde sjøl blitt nokså forfjamset av opptrinnet.

Les mer

Gamle greier

Når vi holder på med håndverk og har kommet til det stadiet hvor man blir betegnet som nerd er det ikke fritt for at man kikker litt rundt seg og ser på gamle greier. Hva fikk de gamle til, og hvordan gjorde de det? Var alt på stell tidligere?

På Bankskøyta er vi inne i fasen hvor vi stadig får tilsendt beslag fra smedene våre, og det er mye flott vi får i posten. Stål som er formet og bøyd ved hjelp av varme og makt. Samtidig er jeg i gang med blokker hvor vi tar ut de gamle smidde beslagene, renser dem for rust, smører dem i Owatrol og maler dem opp igjen. I prosessen får vi fram detaljer som har vært skjult under rusten, og det er fascinerende å se smedens framgangsmåte. Det er et studie verdt, og selvsagt er det en god del å lære av å studere gamle greier for dagens håndverkere. Da får vi en pekepinn på hva som har vært gjengs, hva har vært godt nok og hva har de fått til. Alt forteller en historie, og det drar vi stor nytte av vi som holder på med istandsetting av gamle greier.

I dag legger jeg ut noen bilder av gamle blokkbeslag. Er det ikke flott?

23.05.16

Morten Hesthammer

Venstre: Audun, Arnfinn og trossa. Høyre: Her ser en kveil med trosse på begge sider av seilet. De er sammenhengende og er nok flere hundre meter lang i virkeligheten.

Trutning og trosse

Jeg hadde tenkt å forbigå saken i stillhet, men når det nå har endt så godt kan jeg jo avsløre det. Etter sjøsetting var det et par smålekkasjer i skroget så vi pumpet til å begynne med ut noen liter i døgnet. Ikke all verden, men allikevel. Etter ca en uke stoppet det å sive inn i framskipet, men midtskips kom det fortsatt noe inn. Båtbygger Jarle Aas var i denne perioden innom for å få en klump med bek, og han mente at lekkasjen ville gi seg etter tre ukers tid. Fra den dagen av telte Kasper ned mot tre uker. Dagen før Bankskøyta hadde ligget i sjøvann i tre uker sa han at i morgen skal båten være tett. Og det blei den. Nesten på minuttet også virker det som. Nå har det gått én uke uten at vi ha lenset noe som helst, så da er i alle fall den spenningen borte.

Les mer

Venstre oppe: Kasper kler et tau som er spleiset inn på stroppen. Venstre nede: Første del til lensetakkelet er klart. Høyre: Kasper i ferd med å avslutte selve kordelstroppen.

Kasper lager stropper

Det er som oftest mange måter å gjøre forskjellige ting på, og når det gjelder å lage en stropp/slings er det i alle fall flere måter fram mot et resultat. Kasper har de siste dagene vært i gang med å gjøre klar lensetakkelet til stormasta, dvs. en kraftig talje som er fast i masta og i rekka langt akterover. Med denne kan man stramme opp takkelet og holde igjen mastetoppen når den gjerne vil følge seilets press framover. Den nedre enden av lensetakkelet ender i en kraftig krok som sitter i enden av en stropp og i motsatt ende sitter den nederste blokka i taljen. Når jeg sier en stropp tenker jeg på en sirkel av tau eller wire, i dette tilfelle, og så lar man stroppen gå rundt blokka og kausen til kroken og kniper stroppen sammen og bendsler dem fast.

Les mer

Venste oppe: Flere blokker er limt sammen. Høyre oppe: Tvinger og spiker er fjernet, og blokkhuset skal få sin fasong. Venstre nede: Blokkhuset er skåret ut. Høyre nede: Blokkhuset er avrundet i kantene, grøppingene laget og i hullene i endene skal det en kobberstreng som klinkes for å holde blokkhuset sammen.

Å lage blokker

Over en periode nå har Ørnulf optimistisk, han er alltid optimistisk og glad, kommet dragende med den ene haugen med blokker etter den andre.

–          Her må det være noe vi kan bruke, sier han forventningsfullt hver gang

Jeg henter skjemaet hvor alle de 83 blokkene vi skal bruke er beskrevet i størrelse og hva slags innfesting de skal ha, dvs. stroppeblokk, krok, hunsvott osv. Sammen går Ørnulf og jeg gjennom blokk for blokk.

–          8’’ blokk med fast øye og hunsvott, annonserer Ørnulf og holder opp en sliten blokk.

–          Dem har vi nok av, sier jeg, men vi trenger 10 stk 6’’ stroppeblokker.

Ørnulf skuer rundt i haugen og holder opp en som er sprukken.

–          Skiva er like god, sier han glad. Den trenger bare å pusses opp litt.

Les mer

Venstre: Sarah med en liten bleie til en tynn wire. Høyre: Et vantøye pakket godt inn i smerting. Nede: Sarah passer på at bleia ligger godt i

Kleing av wire

I mitt forrige innlegg skreiv jeg at Sarah smerter og kler wire til riggen, men uten å gå noe særlig i detalj. Det meste av det som skal kles har Ørnulf og Kåre allerede gjort, og gjort godt. Ved å studere kledningen av øyene der wiren samler og spleises kunne vi se at kledningen der ikke var gjort «etter boka». I dette området kommer wiren nedenfra og deler seg slik at det blir en kløft som er et kritisk område fordi vann som renner langs øyet vil samles her og kan da renne inn i spleisen om man ikke har vært påpasselig nok. Sarah fikk derfor i oppgave å blottlegge alle spleiser og «hermetisere» wiren i hele dette området. Som jeg skreiv i forrige innlegg trenser (eller vormer) hun wiren, dvs. legger inn tråder i fordypningene i wiren. Tråden snor seg da om wiren som en orm (worm). Dette gjøres for å fylle ut alle hulrom slik at det ikke skal kunne komme vann inn i fordypningene og for å lage området så rundt som mulig. Alt blir smurt godt inn i fåretalg og tjære, og så pakkes det hele inn i smerting, dvs. remser av seilduk av bomull, eller en annen naturduk som er villig til å suge til seg tretjæren.

Les mer

Venstre: Sarah fyller opp duktene med sjømannsgarn, og merler denne fast til wiren. Høyre: Magdalena setter av mellom svinerygg og topprekke. Nede: Spleisen er her pakket inn i seilduk, som er tjæret, og er klar til å kles.

Kvinner i arbeid

Det er ikke ofte vi har kvinner i arbeid på Bankskøyta, men i dag var det to stykker i gang samtidig. Sarah, som er vår repslager, holdt seg tett inntil riggerbenken hele dagen, og Magdalena dukket opp ved lunsjtider for å male hvor nødvendig.

Les mer

Venstre: Rolf har kontroll på søyleboremaskinen Høyre: To mann fra Vegsund slipp i maskinrommet.

Hjelperne

Nå som vi er inne i sluttfasen av Bankskøyteprosjektet har vi som tidligere nevnt trappet ned på mannskapet. Det vil si: vi har trappet ned på skipstømrere. For når jeg tenker meg om så er vi fortsatt mange mann som er i arbeid nå i sluttfasen, det er bare en annen kompetanse og personer som nødvendigvis ikke er fast tilknyttet prosjektet. Titt og ofte kjører vi ut til Nordvest Diesel, som holder til i Liaaens gamle verksted, og selv om vi nok er en pest og en plage for dem så stiller de alltid velvillig opp. Her får vi bøyd, boret, gjenget og frest stål. Vel er både maskinparken og de ansatte der av eldre dato, og i vårt tilfelle er det betryggende og godt. Både maskiner og mannskapet der kan sitt fag, og her er mye å lære for de fleste andre. I går tilbrakte jeg noen timer i Nordvest Diesel sine lokaler og gjenget opp beslag, bolter og muttere. Storøyd fulgte jeg med da Rolf håndterte søylebormaskinen som er større enn svingkrana vi har i verkstedet vårt i Norheimsund. Gamle ratt og knotter blei håndtert som om Rolf var en pilot i en flycockpit, og så boret han hullene så stødig som jeg aldri har opplevd tidligere. Det er kjekt å se fagfolk i arbeide!

Nordvest Diesel er en av aktørene som stiller opp for oss i disse tider. Vegsund Slipp sin bil har de siste to ukene stått på kaia hver dag, og nedunder dekk har to av de ansatte derifra vært i gang med å legge opp rør. Rør fra tanker og toaletter, fra lensepumpe og vask. Nå løper det rørgater fra maskinrommet både akterover og framover. Det ser både ryddig og elegant ut! Elektriker er også bestilt, og dukker vel gjerne opp en dag han også.

Fra Hardanger Fartøyvernsenter har vi denne gangen fått med oss Sarah, som er repslager. Hun får holde tråden i tauverket som hun tidligere har vært med på å slå, men nå i første omgang har hun tatt over der Kåre og Ørnulf slapp taket i wirene. Spleisene blir smertet og kledd, og det ser riktig godt ut når hennes flittige hender hermetiserer wiren. Sarah vil være med på laget under hele oppriggingen.

Med slik fagkompetanse med på laget må dette bare bli bra!

02.05.16

Morten Hesthammer