Venstre: En riktig feit dekksplanke. Ideelt sett burde ikke årringene ligge fullt så flatt på planken. Midten: En ideel dekksplanke; tettvokst, feit og hvor undersiden av planken ligger tett på margen. Det får årringene til å bli halve sirkelslag. Høyre: Bildet viser den røde planke sammen med en normal planke fra samme området.

Materialer i dekket

I forbindelse med at vi legger dekket fikk jeg fatt i en planke som var godt utala (full av kjerneved), bred og var passende til å lage disse ekstra brede halsene i dekket med. Den var tykkere enn nødvendig, så jeg tok den over på båndsaga og fjernet ca 30 mm i tykkelse.. Da båndsaga hadde gnagd seg igjennom emnet så planken knapt så attraktiv ut. Veden var rødlig i farge med striper i det lysere. Her hadde jeg fått tak i en planke fra et gammelt tre; ja om jeg skal tro min avdøde mentor Ingvald Vevik så virker det som om treet ved livets slutt er i ferd med å tørke opp. Harpiksen i alen (kjernen) trekkes tilbake (til røttene?) mens trevirket etterlates rødlig rødlig i farge.

Det er som om kjerneveden tørker ut og således reduseres til samme eller dårligere kvalitet enn jeite. Med kvalitet tenker jeg på råtemotstand. Georg reagerte på at emnet var så lett da vi bar emnet inn. Av utseende kunne vi ikke oppdage noe spesielt, for overflaten var oksydert slik at den var lik alle de andre furuemnene. Vi kasserte altså emnet, og brukte et annet. I dekket ønsker vi å bruke materialer som er feitest mulig, og har da også bestilt planker som skal være 100% kjerneved. Kjerneveden, eller alen eller malmen som den også kalles, er ved i treet som ikke lenger brukes til væsketransport. Når furutreet er omkring 20 – 30 år gammelt har det blitt så stort at det ikke lenger har behov for å bruke hele stammen til å transportere vann fra røttene og opp til greiner og nåler. Kjernen får derfor et alderstillegg for godt utført arbeide i form av harpiks, og kan slappe av i treets midte. For hvert år som går fylles en ny årring opp med harpiks og en ny årring som må gjøre jobben bygges på under barken. Vi har vel alle telt årringer på et tre, og vet at de representerer en ring for hvert leveår. Disse årringene som har gått over i de voksnes rekker og er feite og gode er impregnert fra naturens side for å kunne motstå angrep fra råtesopp og insekter. Det er slike kvaliteter vi ønsker å bruke i dekket, fordi dekket er mest utsatt for råte. Trykkimpregnert virke kan ikke måle seg med naturens egen kvalitet, og kjerneveden lar seg heller ikke impregnere for trevirket er jo mettet allerede. I de fleste lærebøker kan vi lese at dekksmaterialer skal være kvartskårne, altså med stående årringer. Det gir materialene noen egenskaper som er gode. I bredden vil plankene bevege seg lite samtidig som de er slitesterke. I praksis ser det ut til at det kun er mindre lystbåter dette har vært praktisert på tidligere, for på fartøy ønsker vi planker som er lange og har mest mulig kjerneved. Om vi kun skal ha stående årringer i plankene samtidig som de skal være lange vil vi automatisk havne ut i jeitveden med mindre vi har noen stokker som i utgangspunktet er enorme. Sjøl har jeg aldri sett et fartøy som har t hatt kvartskårne dekksmaterialer. Derfor har vi på bankskøyta også valgt tradisjonelle dekksplanker hvor man har skjært stokken etter margen slik at årringene blir halve sirkelslag, og hvor man kan få lange planker med rein kjerneved. De lengste plankene vi har fått hjem er 9 meter lange, og enkelte planker er så feite at man blir klissete på fingrene når man løfter rundt på dem. Det føles godt, og det lukter godt. I våre dager er mange sykelig opptatt av kvister i plankene. Eller skal jeg si de er opptatt av at det ikke er kvister i plankene. Det ser selvsagt flott ut, men er det mulig samtidig som man får de kvalitetene vi ønsker? Knapt nok vil jeg hevde. Saken er jo den at trærne hvert eneste år setter ut skudd til greiner, og de kommer fra margen. De fleste skuddene dør etter et kort liv, mens kun de sterkeste greiner klarer å overleve. Når vi så skjærer ut dekksplanker og vil at disse skal ligge tett på margen så dukker det opp mange små kvister og noen som ikke er fullt så små. Jeg skal ikke glorifisere kvistene, men de råtner i alle fall ikke om de i utgangspunktet er friske i plankene! Nå er det også sånn at når vi plukker ut plankene så forsøker vi å bli kvitt flest mulig kvister, og når vi ikke kan unngå dem så forsøker vi å få dem godt inn på planken slik at de ikke ligger helt i kanten ut mot natet. De plankene vi har fått hjem til dekket til skøyta er flaskskårne, de har en god del kvister, men de er feite og lange. Det er vi meget godt fornøyde med! De bør kunne leve et langt liv om bord.

04.06.16

Morten Hesthammer