Øverst: Skøyta i morgenlys. Hudingen beveger seg nedover skutesida. Nr 1 fra vesntre: Douglas snakker til skutesida. Nr. 2 fra venstre: En amerikaner og hans våpen. Nr 3 fra venstre: Georg svinger slegga, og driver inn trenagler. Høyre: Til venstre ses et skipsbor hvor sideskjæret går bakover. Boret til høyre er normale vi får kjøpt og her ser vi at sideskjæret går framover og således blir sårbart når det treffer stål.

Det er festing fra morgen til kveld

Når vi holder på med å legge hudplanker på fartøyet er det viktig å organisere seg på en smart måte, og da nytter det ikke at hver mann lager sin egen planke og deretter monterer den. Laget er delt inn slik at to mann stikker ut og høvler plankene, mens fire mann monterer dem. Det tar nemlig mye lengre tid å montere plankene enn å lage dem klare for montering.
«-I love to party», uttalte Douglas da han fikk høre at han var med på festelaget. Nå går han rundt oppe på stillaset, og vi kan se ham lene seg fram mot skutesida og prate høyt. Det ser besynderlig ut, men han kommuniserer med en makker som er inne i båten. Derfor finner han et naglehull og prater inn i hullet i skroget.


Hva de prater om? Jo, er det noen bolter eller spiker på innsida som jeg må styre unna? Det er nemlig utrolig kjedelig å treffe stål med treboret. Ikke bare føles det som om armene blir vridd rundt når boret tar fatt i stålet og stopper opp slik at det bare er armene og boremaskinen som snurrer rundt når man holder knappen inne på den. Boret blir ødelagt også, og det syntes vi er vel så kjedelig. Skjæret på et sneglebor/spiralbor er som en høveltann som har et sideskjær slik at hullene skal skjæres fine og reine i kanten. Sideskjæret skal stikke litt lengre fram enn selve skjæret for at treverket ikke skal flises opp rundt hullet. Når vi kjører boret inn i stål er det som regel sideskjæret det går hardest ut over. Det blir avrundet og sløvt, og når vi så filer det opp igjen til en skarp skjærende egg reduserer vi samtidig lengden på sideskjæret. Det skal veldig lite filing, eller boring mot stål, til før sideskjæret ligger bakenfor selve skjæret. Da er boret sånn sett ødelagt. Tre hull fikk vi boret her i går da det nye boret var på dette stadiet. Når vi vet at vi skal bore ca 3 000 hull kan vi hurtig regne ut at med en slik frekvens på bor kommer vi til å bruke 1 000 bor før skroget er hudet opp. Med en pris pr bor på ca 600 kroner skjønner man fort at dette går ikke. Derfor bruker vi vinkelsliperen til å gnage skjæret nedover, noe man etter boka overhodet ikke skal gjøre, og så har vi altså en speider inne i båten for å se etter hinder vi bør unngå. Rundt om på en del eldre båtbyggerier finner man såkalte skipsbor. Her går sideskjæret bakover, se skisse, og når man treffer en hard hindring er det selvs skjæret som får en smell i stedet for sideskjæret. Det er helt klart slike bor vi burde hatt, men disse finnes ikke i handelen lengere. Vi har et par gamle slike skipsbor, men selvsagt ikke i den riktige størrelsen på 30 mm.

Når Douglas sitt bor har funnet veien igjennom skutesida kommer Georg og driver inn trenagler. Disse er litt koniske så de entrer greit. Etter hvert som de drives innover biter de seg mer og mer fast i treverket, og man må kjenne litt på hvor hardt man driver dem inn. Er man for hardhendt er det fare for at planken sprekker opp rundt naglen, og det vil vi selvsagt unngå. For Georg som er relativt ny i faget er det ikke bare enkelt å slå naglene inn. Han er redd for å treffe skjeivt, og da knekker naglen, bommer han totalt blir det trykkmerker etter slegga i skutesida, og om han er for anspent når han slår så går det ut over kroppen. Vi får la ham drive inn de første 1 000 naglene, så regner jeg med at han har slegga under kontroll.

02.06.15
Morten Hesthammer