Her ser vi bilde av det gamle originale skylightet som Stein Gjøsund eier, og ett bilde som viser hvordan skylightet på modellen ser ut. Likheten er slående.

Skylight

Skylight har blitt laget i mange fasonger, og på Bankskøyta skal det lages ett med «valmet tak». Det skal stå på rufftaket og gi lys ned i skipperlugaren. For øyeblikket er jeg i gang med å lage noen skisser og målsette dem slik at en av de andre båtbyggerne kan lage det ved hjemmebasen til Hardanger Fartøyvernsenter. En annen kar som har jobbet som båtbygger tidligere, Stein Gjøsund, kommer i fra Ålesundsområdet og av en eller annen eier han et originalt skylight fra en bankskøyte og jammen meg har det samme fasong som det vi har behov for. Det er bare litt mindre enn hva som skal være på vår skipperlugar.

Vi vender alltid tilbake til modellen og hvordan deler tar seg ut der og dimensjonene som er brukt på modellen. Proporsjonene stemmer overraskende godt fra modell og til Stein sitt skylight. Vi er derfor ikke så redde for å gå tilnærmelsesvis slavisk etter modellen. Fordelen ved å se et skylight i full størrelse er at alle detaljer kommer så godt fram. Her ser vi tappinger, falser og festemidler.
Å få slike originaldeler i hendene og bruke dem som utgangspunkt for kopier er helt supert. Det aller beste er om delene er slått fra hverandre, for da ser vi virkelig hvordan de skjulte fellingene er laget osv. I denne  omgang får vi det gamle skylightet være som det er, men fristende er det å lirke litt her og der. Men jeg gjør det altså ikke..

22.06.15
Morten Hesthammer

Venstre: Håvard høvler 8-kanten på undermasta. Deretter lager han 16-kanter, 32-kanter før den høvles rund. Midten: Undermasta er rimelig lang. Høyre: Her ser vi undermast og toppstang i samspill på modellen. Eselhodene ses og i bunnen av toppstanga kan vi se at den svinger forover for å komme klar av salingshornene.

Håvard lager stormast

Nå som jeg for tida er i Norheimsund setter jeg pris på at det finnes et webcamera som holder øye med bankskøyta. En gang om dagen eller så sjekker jeg innom og ser at her går det framover med hudinga. Det syntes jeg er moro å følge med på. Noe annet som jeg kan følge med på, og da fra tettere hold, er det som foregår ved Hardanger Fartøyvernsenter. Her er nemlig Håvard i gang med å lage stormasta, og smeden Seppe smir røstjern og beslag til å legge om jomfruene.

Stormasta består av to separate deler, nemlig undermast og toppstang. Emner til disse har ligget i sjøen i en tid før de blei dratt på land for bearbeiding. Undermasta skal ferdig være 17 m lang, og ha en diameter på 38 cm i det området hvor bommen hviler mot masta. Noe den gjør ca 1,4 m over dekket. Her er masta på sitt tykkeste, og så tynner den ned mot kjølsvinet, og noen centimeter oppover mot godset. Fra godset og til toppen, som jo bare er et par meter videre oppover, tynner masta kraftig. Faktisk er det vanlig at mastetoppen på et par tre meter tynner så mye at toppen blir halve diameteren av mastas største diameter. På vår undermast vil det si at toppen kan være 19 cm i diameter. Håvard har høvlet den til 21 cm.

For tida holder Håvard på å høvle på toppstanga. Undermasta er ferdig og får nå noen omganger med linolje og tretjære. Toppstanga skiller seg ut ifra en vanlig mast ved at den har en klump i bunnen av masta som svinger framover. Det gjør den fordi den går igjennom et eselhode, dvs et åttetallsbeslag hvor det ene hullet i åttetalet sitter fast på undermasta, mens det andre er som en styring for undermasta som kan heises og fires fritt. I forkant av undermasta har vi et tverrliggende eikespir, salingshornene, liggende ovenpå eselhodet. Salingshornet er hele 10 cm i firkant ovenpå salingshornet og derfor må hullet i eselhodet komme så langt foran undermasta, minst så langt. Men så langt har man ikke ønsket at toppstanga skal stå foran undermasta. Derfor har man laget denne svingen slik at stammen på toppstanga. Dermed er det bare foten av toppstanga som står godt foran undermasta.

Toppstanga skiller seg også ut fordi den plutselig får en kraftig brystning når det nærmer seg toppen. Med brystning mener jeg at masta f.eks. er 15 cm i diameter på et sted, og så blir den hakket inn til f.eks. 10 cm og så fortsetter den videre fra dette nye målet. Vi har da fått et bryst på 2,5 cm rundt masta på dette stedet. På brystningen skal toppvantenes øyer hvile, så på den måten har man laget et bryst for å spare seg et ekstra beslag og dermed også ekstra vekt så høyt oppe i masta.

Før stormasta sendes til Ålesund skal alle beslagene monteres. Noe er allerede klart, mens eselhodene  skal lages i fra bunnen av. Det er nemlig to eselhoder. Ett som sitter helt i toppen av undermasta, og så dette som jeg nevnte som sitter et par meter lenger ned. Dermed har man god styring på toppstanga, og  det skal man jo alltid ha.

20.06.15
Morten Hesthammer

Planlegging av ankerspillet

Det er så lett å tenke at jeg alltid må skrive om det praktiske arbeidet som foregår på Bankskøyta her og nå, men det behøver jeg jo slett ikke. Samtidig som arbeidet skrider framover foregår det andre ting på planleggingsstadiet. Tankene svirrer alltid rundt neste steg og gjerne lenger fram også; kontakten med underleverandører holdes i gang for at alle ting skal komme på plass til rett tid. En av underleverandørene, I.P. Huse, vil lage deler til ankerspillet og sammen med firmaets Trond Olav Sæbjørnsen var jeg på museet og studert modellen for en god stund siden. Trond Olav fikk da notert og skissert litt på de ståldelene I.P. Huse skal lage.

Ankerspillet er jo ikke akkurat siste skrik innen high tech, så dette er noe nytt for folkene hos I.P. Huse. Her er firkantede stenger med neddreide ender for lager som må smøres med fett, sveiver av smidd jern, tannkranser og paler. Alt er så enkelt at selv jeg skjønner hvordan dette fungerer. Ved Fartøyvernsenteret har vi laget flere ankerspill av noenlunde samme type. Når vi har gjort det har vi beskrevet de forskjellige delene, laget noen enkle håndskisser og støpemodeller og således fått hva vi behøver. Nå har jeg fått i hende flotte tegninger laget på et dataprogram, så dette ser riktig så high tech og flott ut. Ut ifra tegningene som Trond Olav lager skal så I.P. Huse maskinere delene til spillet. Det blir således ikke støpte saker, men helt sikkert sterkt og godt nok til formålet. Jeg ser fram til å se resultatet når det er ferdig etter sommerferien en gang.

Enn så lenge står beitingene, som altså er selve fundamentet for ankerspillet, nakne i akterkant av palstøtta. Som to vakter har de blitt plassert litt ut til hver side av støtta, og ranke og flotte står de der. Om noen måneder skal vi få støtte og beitinger til å fungere i et samspill, hvor de må støtte og hjelpe hverandre med å få ankerkjettingen opp og holde imot kreftene som oppstår når fartøyet ligger til ankers. Jeg ser fram til at vi kan bidra til å få til det samarbeidet.

For å illustrere hva dette går ut på legger jeg ved en tegning av ståldelene i ankerspillet og et fotografi som viser hvordan dette blir seende ut ovenfra.

16.06.15
Morten Hesthammer

Venstre: I en times tid i løpet av dagen kunne vi nyte skrogets fasong før det igjen stod innhyllet i stillaser. Høyre: Douglas og Morten hjelper Peter og Lars med å merke opp for sletting. Her streker Morten så godt han kan, mens Douglas myser for å se om det er plasser hvor lista ikke ligger inntil spant.

Et glimt av herlige former

Å stå med hendene hevet over hodet over tid er slitsomt. Når vi nå er i gang med å slette av spantene er det stort sett over hodet eller ut fra kroppen vi jobber. Hele dagen. Nå har jeg heldigvis hatt et avbrekk fra selve slettingen i dag, mens store sterke Peter er i gang med sin tredje dag. Og det er nok arbeid på motsatt side i tre dager til med det samme arbeidet. Det er bare ikke alle operasjoner som er toppen av lykke i en skipstømrers liv heller. Men noen ganger er det bare herlig å være skipstømrer!

Les mer

Venstre: Morten fyker over spantene med en vinkelsliper for å jevne til høvelsporene. Midten: Peter tester med en liten list for å se om det er mulig å bøye den på plass i hekken. Av ansiktsutrykket ser det ut til at han sliter. Høyre: Spanteskorene er fjernet, og hele skroget på babord side er fritt.

Skorer og spon

Ved huding av skroget må man stadig flytte på stillaset slik at det kommer i riktig arbeidshøyde. Det tar tid å flytte rundt på, for det er jo ikke en rett vegg vi jobber mot men en kurvet båt. Derfor blir det så mange tilpasninger på stillaset at det knapt kan kalles for systemstillas. På lørdag fikk vi støttet babord side av skøyta opp til det man i Hardanger kalte for langskoring. Det vil si at vi har satt 2 skorer (støtter) rett mot øverste bordgang og rett i veggen på verkstedet i stedet for å ha spanteskorer fra grunnplanet og opp til midten av hvert spant. Dette er nå nødvendig for å komme til i det området hvor spantene ennå ikke var slettet av, nemlig under spanteskorene. I den forbindelse må vi også flytte stillaset et hakk ned for å komme i en komfortabel høyde for videre hudlegging.
På lørdag fikk vi altså langskoret babord side, og har høvlet og høvlet, så nå nærmer spantene seg fine på den siden. Vår gode hjelper Dagfinn har bl.a. brukt dagen til å sveise opp føtter for skorene til styrbord side. Her er det ingen vegg å kjøre skorene mot, så vi må lage et litt annerledes arrangement. Kaikanten står jo også farlig nær skutesida, men vi får et godt system på plass i morgen tirsdag, regner jeg med.

Les mer

Venstre: En riktig feit dekksplanke. Ideelt sett burde ikke årringene ligge fullt så flatt på planken. Midten: En ideel dekksplanke; tettvokst, feit og hvor undersiden av planken ligger tett på margen. Det får årringene til å bli halve sirkelslag. Høyre: Bildet viser den røde planke sammen med en normal planke fra samme området.

Materialer i dekket

I forbindelse med at vi legger dekket fikk jeg fatt i en planke som var godt utala (full av kjerneved), bred og var passende til å lage disse ekstra brede halsene i dekket med. Den var tykkere enn nødvendig, så jeg tok den over på båndsaga og fjernet ca 30 mm i tykkelse.. Da båndsaga hadde gnagd seg igjennom emnet så planken knapt så attraktiv ut. Veden var rødlig i farge med striper i det lysere. Her hadde jeg fått tak i en planke fra et gammelt tre; ja om jeg skal tro min avdøde mentor Ingvald Vevik så virker det som om treet ved livets slutt er i ferd med å tørke opp. Harpiksen i alen (kjernen) trekkes tilbake (til røttene?) mens trevirket etterlates rødlig rødlig i farge.

Les mer

Øverst: Her ser vi hvordan den foreløpig nederste bordgangen løper opp i akterenden. Slik blir løpet når vi retter ut plankene (når planken ligger flatt på bakken). Venstre: Bildet viser hvordan plankene løper oppunder tredje borgang og hakket i planken som fanger opp den foregående planken. Midten: Plankene forut på Uggerbyskipet. Høyre: Også på Uggerbyskipet har man laget hudplanker som fanger opp den forrige hudplanken.

Jammen, de andre gjorde det først!

Å få til et fint plankeløp kan av og til være en utfordring på et fartøy. På bankskøyta la vi de tre øverste hudplankene slik at de løper «normalt», altså følger dekk i borde. Den øverste planken var vrien å få bøyd på plass i ræva av fartøyet fordi Det er stor kurve her, og ikke minst vinklene forandrer seg fra spant til spant. Med problemer la vi på to planker til under den øverste bordgang, og fasongen blei mer og mer bananformet. Vi var derfor nødt til å tenke på å lage noen hudplanker som ble rettet ut, og se hvordan disse forløp på skroget. Resultatet blei at vi fikk noen planker som stoppet før de kom inn på akterstevnen. Det er ikke ofte man ser slike løsninger, men det er faktisk ganske tradisjonelt.

Les mer

Øverst: Skøyta i morgenlys. Hudingen beveger seg nedover skutesida. Nr 1 fra vesntre: Douglas snakker til skutesida. Nr. 2 fra venstre: En amerikaner og hans våpen. Nr 3 fra venstre: Georg svinger slegga, og driver inn trenagler. Høyre: Til venstre ses et skipsbor hvor sideskjæret går bakover. Boret til høyre er normale vi får kjøpt og her ser vi at sideskjæret går framover og således blir sårbart når det treffer stål.

Det er festing fra morgen til kveld

Når vi holder på med å legge hudplanker på fartøyet er det viktig å organisere seg på en smart måte, og da nytter det ikke at hver mann lager sin egen planke og deretter monterer den. Laget er delt inn slik at to mann stikker ut og høvler plankene, mens fire mann monterer dem. Det tar nemlig mye lengre tid å montere plankene enn å lage dem klare for montering.
«-I love to party», uttalte Douglas da han fikk høre at han var med på festelaget. Nå går han rundt oppe på stillaset, og vi kan se ham lene seg fram mot skutesida og prate høyt. Det ser besynderlig ut, men han kommuniserer med en makker som er inne i båten. Derfor finner han et naglehull og prater inn i hullet i skroget.

Les mer

Venstre opp: Douglas har fått brillene på og skjærer så tett på streken som han klarer å se. Venstre nede: Emil sjekker uthulningen på planken for å se at den vil passe mot spantene. Høyre: En planke skal på plass og alle mann er skjerpet for å få slått den inn på plass.

Så skjer det noe

Etter en ukes avspasering på hjemmebane er det kjekt å være tilbake i Ålesund og se at arbeidet har kommet lengre enn da jeg reiste. Ikke overraskende står dekket på samme stadiet som jeg forlot det, for alle hadde fått beskjed om å samle seg om å legge hudplanker. Planker på opptil 11 meters lengde har blitt skjært i fasong, og høvlet og dullet med. Når vi lager hudplanker må vi først skjære dem ut i lengderetning, og vi prøver å få dem ut av et plankeemne så tett på den korrekte fasongen som mulig. Det er derfor ikke uvanlig å lage en skant/mal/sjablong for å få denne korrekte fasongen tegnet ut på emnet. Ofte passer ikke planken helt i fasong, og da må vi lage en kurve i planken så tett på ønsket fasong og samtidig få den inn på emnet. Det betyr at fasongen kan avvike fra ønsket fasong, men det betyr i grunnen lite så lenge det ikke er altfor mye. Med den forståelsen i bakhodet hender det vi kutter ut hele skanten og bare streker opp en fasong som kan ligge på emnet. Og så skjæres planken ut.

Nå må ingen tru at planken er ferdig og klar til å legges på båten, for det er den langt ifra. Vinklene skal justeres for at det skal bli et fint nat, altså drevspor. Forunderlig nok, for noen, forandrer vinklene seg hele veien hele veien, selv om vi har skjært ut forrige planke med en kant som ligger 90 grader på spantet. Denne forandringen klarer vi ikke å skjære ut, så den må høvles i etterkant av utskjæringen. Samtidig må vi passe på å høvle den flaten som skal ligge inn mot spantet slik at hele plankebredden hviler på spantene. I og med at skrogfasongen midtskips er en kurve må vi høvle planken slik at ikke planken kun ligger og rir på midten.

Når planken så er ferdig tilberedt, som kokkene sier, legges den i steamkassen for å bli varmet opp til en temperatur som ligger så tett på 100 grader som mulig. Dette gjøres kun dersom vi mener planken må mykgjøres for å kunne tåle påkjenningen med å bli tvunget på plass. Da kan vi håpe at planken har blitt myk som spaghetti, noe den selvsagt ikke blir, når den skal bøyes på plass.
Festelaget henter planken ut av steamen, og så skal ting skje litt fort slik at planken holder varmen under operasjonen. Dette er publikumsvennlig, så i dag stod det en hel gjeng interesserte og fulgte med da en planke blei skrudd og slått på plass. Det er bra, så lenge de ikke står og går i veien selvsagt. I dag fikk mange med seg da en lang planke blei dunket på plass, og den passet perfekt hele veien, etter en mindre justering.

For å få god gang i hudingen må vi selvsagt organisere oss smart, og da er det veldig moro. Det er litt som å spille på et lag hvor alle har sine oppgaver. Når det fungerer er alle fornøyde, selv de som har de kjedeligste jobbene i laget. Det er vel det som kalles teamarbeid!

01.06.16
Morten Hesthammer