Venstre: Thor-Erik følger spent med på hvordan seiliene står. Midten: Oppe fra mesanmasta kunne Morten se hvordan storseilet slo en god bus. Høyre: 'Storeggen' er påkledd nedentil, og ser anstendig ut. Nede: Hvordan tar det seg ut ifra avstand tro?

Det har vært stille på bloggen i denne vår siste økt, i arbeidet med «Storeggen». Det betyr ikke at vi ikke har fått produsert noe, for vi jobber ufortrødent på for å komme så langt som mulig nå før sommerferien begynner. I dag har vi hatt seilmakeren, Thor-Erik Gustavsen, om bord, og han har vært veldig spent på om garderoben passer til damen. Sarah, Magdalena, Ørnulf og jeg var nok nesten like spente, så vi hjalp til så godt vi kunne for å få seilene på.

Eggeskallhvite og fine blei seilene løftet ut av bilen og om bord i «Storeggen», som etter lang tid med tjæret hamp, montering av beslag etc. har blitt en farefull vei for hvit duk. Thor-Erik fant fram plast og la utover dekket, for å hindre at seilene skulle bli skitne ved første berøring av båten. Etter hvert blei han litt mer pragmatisk han også.

Først skulle storseilet på. Masteringene, av ask, blei hentet fram og trædd om masta. Det er helt utrolig hvordan disse ringene kan vris og vrenges på uten at de knekker. Sirkelen med treverk blei satt på høykant og dratt fra hverandre så halvdelene av sirkelen fikk en åpning på 37 cm. Så smatt de på plass. Syv slike ringer skulle til for å holde forliket til masta.

Vi låret gaffelen, så langt ned at vi kunne stå på dekket, og surre fast overliket av seilet. Seilet er firkantet, men ikke kvadratisk, og rundt kantene er det sydd inn en forsterkning i form av et tau. Dette kaller vi for lik. Om det kalles for dette fordi det av og til er det eneste som står igjen av seilet når seilduken har blåst bort vet jeg ikke. Gaffelliket blei i alle fall surret fast til gaffelen, og strukket ut rimelig godt. Masteringene blei seiset på plass etter hvert som vi heiv opp seilet, og til slutt dukket underliket opp. Inne ved masta blei halsen, det fremste hjørnet, hukket inn i en krok og strammet opp. Halsbarmen, som det akterste nedre hjørnet kalles, blei surret til enden av bommen og strammet opp med forsiktighet. Det er nemlig om å gjøre å la seilet ha noe bus, dvs. kurve i lengderetning. Siden «Storeggen» er ei kraftig og tung dame tar det seg ikke godt ut med trangtsittende klær. Gevantene må være litt løse og ledige, og det gir bus. Ved å justere busen justerer vi også kraften vi kan få ut av seilet.

–          Se på en flyvinge, sier Thor-Erik. Et stort tungt fly har en god kurve i overkant av vingen, mens et lite lett fly har flatere vinge. De trenger forskjellig løft, og sånn er det med båter og seil også. «Storeggen», som veier oppimot 50 tonn, trenger en del kraft.

Seil på seil kom på plass, og de passet bare. De passet som hånd i hanske til båten, og vi kunne nesten høre lufta gå ut av Thor-Erik. Ørnulf derimot gispet etter luft, for det var et så vakkert syn. I perioder hang jeg oppe i mesanmasta for å skjære tau inn i blokker. Her oppe fra hadde jeg god utsikt til å se hvordan storseilet «buset seg». Vinden blåste seilet ut så det sto fint, og da var det god klaring mellom seilet og bommen med unntak av festepunktene selvsagt.

Etter å ha konstatert at seila passet til båten pakket Thor-Erik snippesken og kjørte hjem til Skien igjen. Han syntes skvaklinga her i Ålesund var en prøvelse, ga han sterkt uttrykk for. På veggen av sjøbua en meter aktenfor mesanbommen ligger det nemlig en koloni med krykkjer, måker, og de holder til tider en voldsomt leven. Vi opplever det som god applaus.

28.06.16

Morten Hesthammer