Venstre: Thor-Erik følger spent med på hvordan seiliene står. Midten: Oppe fra mesanmasta kunne Morten se hvordan storseilet slo en god bus. Høyre: 'Storeggen' er påkledd nedentil, og ser anstendig ut. Nede: Hvordan tar det seg ut ifra avstand tro?

Det har vært stille på bloggen i denne vår siste økt, i arbeidet med «Storeggen». Det betyr ikke at vi ikke har fått produsert noe, for vi jobber ufortrødent på for å komme så langt som mulig nå før sommerferien begynner. I dag har vi hatt seilmakeren, Thor-Erik Gustavsen, om bord, og han har vært veldig spent på om garderoben passer til damen. Sarah, Magdalena, Ørnulf og jeg var nok nesten like spente, så vi hjalp til så godt vi kunne for å få seilene på.

Eggeskallhvite og fine blei seilene løftet ut av bilen og om bord i «Storeggen», som etter lang tid med tjæret hamp, montering av beslag etc. har blitt en farefull vei for hvit duk. Thor-Erik fant fram plast og la utover dekket, for å hindre at seilene skulle bli skitne ved første berøring av båten. Etter hvert blei han litt mer pragmatisk han også.

Først skulle storseilet på. Masteringene, av ask, blei hentet fram og trædd om masta. Det er helt utrolig hvordan disse ringene kan vris og vrenges på uten at de knekker. Sirkelen med treverk blei satt på høykant og dratt fra hverandre så halvdelene av sirkelen fikk en åpning på 37 cm. Så smatt de på plass. Syv slike ringer skulle til for å holde forliket til masta.

Vi låret gaffelen, så langt ned at vi kunne stå på dekket, og surre fast overliket av seilet. Seilet er firkantet, men ikke kvadratisk, og rundt kantene er det sydd inn en forsterkning i form av et tau. Dette kaller vi for lik. Om det kalles for dette fordi det av og til er det eneste som står igjen av seilet når seilduken har blåst bort vet jeg ikke. Gaffelliket blei i alle fall surret fast til gaffelen, og strukket ut rimelig godt. Masteringene blei seiset på plass etter hvert som vi heiv opp seilet, og til slutt dukket underliket opp. Inne ved masta blei halsen, det fremste hjørnet, hukket inn i en krok og strammet opp. Halsbarmen, som det akterste nedre hjørnet kalles, blei surret til enden av bommen og strammet opp med forsiktighet. Det er nemlig om å gjøre å la seilet ha noe bus, dvs. kurve i lengderetning. Siden «Storeggen» er ei kraftig og tung dame tar det seg ikke godt ut med trangtsittende klær. Gevantene må være litt løse og ledige, og det gir bus. Ved å justere busen justerer vi også kraften vi kan få ut av seilet.

–          Se på en flyvinge, sier Thor-Erik. Et stort tungt fly har en god kurve i overkant av vingen, mens et lite lett fly har flatere vinge. De trenger forskjellig løft, og sånn er det med båter og seil også. «Storeggen», som veier oppimot 50 tonn, trenger en del kraft.

Seil på seil kom på plass, og de passet bare. De passet som hånd i hanske til båten, og vi kunne nesten høre lufta gå ut av Thor-Erik. Ørnulf derimot gispet etter luft, for det var et så vakkert syn. I perioder hang jeg oppe i mesanmasta for å skjære tau inn i blokker. Her oppe fra hadde jeg god utsikt til å se hvordan storseilet «buset seg». Vinden blåste seilet ut så det sto fint, og da var det god klaring mellom seilet og bommen med unntak av festepunktene selvsagt.

Etter å ha konstatert at seila passet til båten pakket Thor-Erik snippesken og kjørte hjem til Skien igjen. Han syntes skvaklinga her i Ålesund var en prøvelse, ga han sterkt uttrykk for. På veggen av sjøbua en meter aktenfor mesanbommen ligger det nemlig en koloni med krykkjer, måker, og de holder til tider en voldsomt leven. Vi opplever det som god applaus.

28.06.16

Morten Hesthammer

Øverst: Øverst: Noen av de stolte håndverkerne om bord før dåpen.  Venstre nede: Bankskøyta har fått navnet

Dåp og navngivingsdag

Før vi gikk hjem i går kveld hadde vi en ryddesjau om bord, så da vi møttes til morgenen i dag var båten ganske presentabel. Litt skrubbing og spyling sto Lars, Kasper og Sarah for, mens jeg skar ut et par påker som kunne brukes til å heise navnestanderen og nasjonalflagget på. Vi hadde god kontroll på dagen og fikk gjort de siste småtingene vi hadde fore, så reiste vi hjem og fiffet oss opp litt før selve seremonien. Den skulle foregå klokka 13.00. Kolleger fra Fartøyvernsenteret og andre som hadde bidratt i arbeidet ankom Ålesund, og vi kunne glede oss i lag og ha det hyggelig. Mannskoret Varde sang både på land og om bord, taler blei holdt av de rette personene, og som prikken over i’en smekket gudmor Kystdirektør Kirsti Slotsvik elegant en flaske med tran mot et jern på skutesida og annonserte at bankskøyta nå fikk navnet «Storeggen». Så heiste vi den blå vimpelen med navnet i hvitt, og det flagret så villig og fint i toppen av stormasta. Perfekt setting i det herlige solskinnet.

Les mer

Venstre: Lars monterer en kloss rundt røstjernene. Høyre: NPerspektivet fra klyverbommens ende. Nede: Taklinger

Taklinger, blant annet

Nå som vi holder på med å skjære inn tauverk i blokkene og rigge opp generelt er det viktig å låse av tauendene sånn at de ikke slår seg opp og vi får en ende med langt uflidd hår. Da blir den ikke god å få trædd noen som helst plass, og om vi lar det gå så vikler jo tauet seg videre opp. For å unngå dette legger vi en takling på tampen. I tillegg til å ha en klar funksjon ser det også stilig ut.

I dag er ikke taklinger brukt like mye som tidligere i og med at de fleste benytter seg av syntetisk tau hvor man smelter enden så tauet ikke slår seg opp, men når tauet er treslått (eller firslått) kan man fordel allikevel lage en takling på tampen. Om bord i bankskøyta er alt løpende tau av hamp, og det kan vi ikke smelte. Derfor må vi benytte oss av god gammeldags sjømannskap, hvor man la en takling med seilgarn, merling eller hyssing om enden av tauet. Disse får man i forskjellig tykkelser hvorav seilgarnet er det tynneste. Det er bare 3 til 5 tråder som er slått sammen (ett garn), mens merling er toslått dvs med to garn. Hyssingen er slått sammen av 3 garn.

Les mer

Øverst: Bankskøyta helt på slutten av 8. juni 2016. Rundholtene har kommet på plass. Nede venstre: Lars har funnet sin plass tett på masta og masteilene. Nede høyre: Ting er på gang.

Vi er nå inne i en steam hvor vi i grunnen gjør de samme oppgavene fra morgen til kveld, men som vises godt igjen i løpet av en dag. Her er et lite utsnitt av dagen vår om bord i bankskøyta.

Ved sin ankomst til Molja, altså moloen i Ålesund, rygget Lars bil og henger ut til molohodet og dyttet tilhengeren videre utover. På tilhengeren er det montert en liten båndsag, som er veldig grei å ha tilgjengelig i arbeidet med mastekiler og treklosser som skal dekke over røstjernene der de går igjennom topprekka. Lars har stort sett vært i gang med disse oppgavene i løpet av dagen.

Les mer

Venstre: Toppmasta er heist til topps, og skøyta ser ikke akkurat underrigget ut. Høyre: Vaterstagsblokka med et nysmidd beslag.

Estetiske detaljer

Alt som skjer om bord i Bankskøyta skjer for første gang om bord. Sånn er det jo når ting er helt nytt. I dag heiste vi toppstanga, den øverste delen av masta, til topps. For aller første gang. Masta som i grunnen har hatt en akseptabel mastehøyde med toppstanga nedfiret, blei forhøyet med omkring 6 meter. Det syntes i terrenget kan man si. Det ser mektig og overrigget ut.

Les mer

Venstre: Kasper sikter for å se at mastra står i lodd. Høyre: Lars har tilpasset kiler rundt stormasta, og er godt i gang med dem.

Småplukk

I dag har det foregått litt av hvert om bord i bankskøyta. Vi visste at vi hadde lite bendslewire i ønsket dimensjon, så Sarah og jeg gikk i gang med å bruke opp det vi hadde tilgjengelig. Mer er på vei fra leverandør. Vi har bare uka ut på å gjøre båten presentabel for dåp, så det var ingen grunn til å slumre bort og lure på hva man skulle finne på. Sarah gikk sammen med Kasper og er nå i gang med å sette taljerepene til mesanmasta. Nå ligger båten etter vannlinja (parallelt med), og i og med at mesanmasta skal stå i lodd er det bare å sikte over ett med akademiet som er det nærmeste store bygget. Det har store vindusflater med lange sprosser i mellom dem, så det er ikke vanskelig å se hva som er i lodd. Sideveis er det nesten like enkelt, men i og med at mesanmasta har slått seg og dermed har en sleng i toppen må en prøve å sette masta så det syntes så lite som mulig at den har en sleng.

Les mer

Venstre oppe: Jomfrua oppe i riggen, og her er taljrepet skåret inn også. Venstre nede: En kofilnagle i bruk. Høyre oppe: Bronsekoppen lyser opp i den mørke riggen, og dekker over enden av wiren. Høyre nede: Kofilnaglene står på geledd i naglebrettet ut for stormasta.

Detaljer og detaljister

Nå er det en uke igjen til Bankskøyta skal døpes, og vi jobber på for å få fartøyet til å se presentabelt ut. Lars holder til under dekk, og er i gang med å sette opp skottet mellom maskinrommet og lasterommet. Det er ikke mye vi ser til ham vi som er oppe i friluft.

Les mer

Oppe: Bankskøyta ved Molja, her ute blåser det kjølig for tida. Venstre: Vantene til mesanen satt midlertidig med bord fra jomfru til jomfru. Dagfinn kommer i full fart over rekka. Hva nå? Midten: Helt fremme aktenom stevnen finner vi Sarah. Høyre: Det første bendsel er på plass på staget.

Klargjøring for setting av stag og vant

På formiddagen i dag var jeg aleine på verkstedet hvor jeg forsatte arbeidet med å klargjøre og lage blokker. Det nærmer seg nå at vi har alle de 83 blokkene til riggen klare, men det skal en mengde stropper på dem. Så helt klart er det altså ikke. I og med at jeg står under tak står jeg i skyggen og ser ut hvor sola flomlysbelegger hele Ålesund. Det er ikke helt fritt for at jeg misunner Kasper og Sarah som er på dekket av Bankskøyta på motsatt kant av byen.

Les mer

Venstre oppe: Bankskøyta i fjorden for første gang. Venstre nede. Bankskøyta kommer inn ved Molja. Toppstanga er nedsenket foreløpig og skal hives omkring 6 meter høyrere opp. Det blir staselig. Høyre: Stormast og toppstang i oppreist stillilng.

En herlig dag

I dagevis har vi hørt på radioen hvordan programlederne ustanselig forteller at sommeren er godt i gang, og at varmen er oppe i tropiske tilstander i Norge. Det gjelder selvsagt den delen av Norge som ligger Østafjells, for når det gjelder været teller tydeligvis ikke resten av Norge like mye. Vi har fått av stillongsen vi som jobber med Bankskøyta, men det er heller ikke stort mere. Når det gjelder nybygging av trebåter i disse dager kan vi se bort ifra resten av landet i øyeblikket, det er på Vestlandet det skjer. For noen dager siden blei skonnerten Ideal sjøsatt i Kristiansund, og i dag startet vi opp Bankskøyta for første gang og kastet loss. Ut av kanalen, sundet, hvor skøyta har ligget fortøyd og ut i friere farvann. De store gigantene «Disney Magic», «Rotterdam» og hva de nå heter disse store cruiseskipene som nesten hver dag nå legger til kai utenfor vår arbeidsplass, var borte. Derfor dristet vi oss ut, fikk om bord alt av rundholter, reiste mastene og seilte av gårde. Her er et lite resyme av dagen vår.

Da vi kom på jobben litt før halv åtte så vi at det var nokså høyt vann. Lars ordnet om bord, og klargjorde for forhaling. Ved åttetida var alt klart og vannet hadde da gått ytterligere opp noen centimeter, og det var fortsatt stigende for flo skulle det være omkring halv elleve. Høyden under brua vi skulle seile skøyta under minket stadig, og den så ikke altfor stor ut allerede. Vi heiv løs alle trosser unntatt en spring, og fikk vendt rundt inne i kanalen. Så fikk Lars satt maskinen i gir framover og nærmet seg raskt åpningen under brua, selv om maskinen gikk sakte framover. Kasper sto forut og fulgte med på stevnen som gled under, og så kom palstøtta hakk i hæl. Båten duvet forsiktig og det var god klaring, og nesten touch, god klaring og nesten touch mellom palstøtte og bru. Det var klaring på ca én tomme på den minste, og det var jo plenty til å komme seg ut.

Etter en liten sving utenfor kaiområdet kom skøyta til kais igjen, og straks etter kom kranbilen. Rundholtene , dvs bommer og gafler, blei heist om bord og lagt på dekk. Så var det tid for mastereis. De siste beslagene høyt oppe i masta fikk et strøk med maling, stoppen gjort fast rett under kinnbakkene, og så løftet kranbilen den liggende masta opp i stående posisjon. For første gang på 1 ½ år sto furua oppreist igjen, og minutter etter fikk den seg en luftetur også. Ikke siden treet var et lite frø, og sprang ut av en kongle langt oppe i Østerdalen for omkring 150 år siden, hadde det hatt en flyvetur. Så blei det nå planta på nytt om bord i Bankskøyta. Under foten lå en mynt som kunne minne om den gang havet var fullt av bankskøyter og den nye masta var det lille frøet. Mynten med bilde av kong Oscar II. Kiler blei drevet forsiktig på plass i mastehullet og lensetakkel og stag strammet opp slik at masta sto støtt. Så fikk mesanmasta samme flyvetur, og blei plassert akterut igjennom rufftaket. Her ligger det ingen mynt i kattsporet, og som rævedilter for stormasta må den nok nøye seg med alltid å måtte spille annenfiolin.

Klokka var blitt tolv, vi tok en lunsj på kaia og alt gikk stille og fredelig for seg. Ingen høylytt roping og skråling hadde foregått, og vi var fornøyde med dagen alle sammen. Alt hadde foregått planmessig og kontrollert.

Etter lunsj kusket vi ut fra kai, rundt Hessa og ut i den kalde nordavinden. Her var det ingenting som minnet om den tropiske varmen som tydeligvis blåser over Norge for tida, men det gjorde ingen ting. Bankskøyta oppførste seg ypperlig på jomfruturen, og virket stødig og god, lot seg lede dit rormannen ønsket når han dro i tøylene. Ja alt var såre vel. Ved Molja, moloen i Ålesund, fikk vi tatt en fotoseanse av båten før den blei fortøyd utenfor fiskerimuseet.  Godt vi ikke var på Østlandet i dag!

02.06.16

Morten Hesthammer