Fra venstre: Jørgen kvesser det minste navarboret før det skal spise seg igjennom stokken. Johan og Morten driver navaren rundt og rundt. Sponhaugen blir imponerende og uvanlig. Den største navaren er dratt tilbake og har skjea full av spon.

Boring av pumpestokken

Det er dag 2 under Tall Ships Races her i Ålesund, og vi hadde planlagt å begynne arbeidet med pumpestokken allerede fra morgenen av. Vi hadde jo egentlig tenkt å bore opp pumpestokken i går, men det var så mange mennesker der vi hadde rigget opp den 3 meter lange furustokken at vi ikke ønsket å jage bort folk for å komme til. Derfor startet vi nå fra morgenen av hvor vi var helt aleine på banen.

For oppklaringens skyld. En pumpestokk er rett og slett et rør av tre. Vi har en stokk som vi skal bore et stort hull igjennom og forme til et kraftig rør. Inne i røret skal vi siden montere en treventil, samt lage til en bevegelig ventil som vi pumper med. På det viset vil det være mulig å bruke dette som en lensepumpe i bankskøyta. Røret skal monteres i loddret posisjon på det området hvor bunnvannet vil samle seg når båten er på sjøen. Når vi pumper vil bunnvannet løftes opp i røret og renne ut på dekk og deretter over bord. Enkelt og genialt! I dag skulle vi ta første steg på å lage til lensepumpa, og lage hullet i røret.

Stokken har blitt lagt på et par bukker og haket fast slik at den ligger stabilt og så fast at den ikke beveger seg når borene vris rundt. Jørgen og Johan merket og strakk noen snorer slik at de kunne sikte seg inn mot et ønsket punkt i motsatt ende av stokken. Ønsket var å sette boret i margen på den ene siden og komme ut i margen 3 meter lenger framme. I og med at borstanga også må være minst 3 meter lang for å komme igjennom har man en stang som blir tung å holde oppe og som vil bøye seg dersom den ikke støttes opp. En bukk ble derfor montert ca 1,5 meter fra enden av stokken slik at boret kunne hvile på denne et godt stykke mens man boret. Det første boret var et vanlig trebor på 32 mm, og da altså med en uvanlig lang stamme. Da Johan førte boret igjennom kom det ut rett ved siden av margen, så det var veldig bra.

Nå hadde vi et pilothull og Johan og Jørgen begynte å bore opp hullet fra 32 mm til 50 mm ved hjelp av et navarbor. Navaren er et konisk bor, og tuppen på boret er mindre enn pilothullet og fungerer derfor som en veiviser i hullet. Å bore med såpass store dimensjoner på boret gjør at det er tungt og derfor blir dette gjort for hånd. Da jeg kom forbi dreide Jørgen boret, mens Johan dro det innover. Da jeg spurte om de behøvde hjelp var ikke Jørgen helt motvillig. Han var allerede svett. Boret ble drevet framover, dratt tilbake og tømt for spon. Fram igjen, ut og tømmes, og slik fortsatte det centimeter for centimeter. Boret skar godt, men hullet var fortsatt så lite at sponet ikke hadde noen plass å gjøre av seg. Derfor måtte det stadig dras ut for å tømmes.
Når vi var gjennom med navaren ble en større navar montert og drevet igjennom på samme vis. Og så en enda større og større enn det igjen. Nå var hullet så stort at vi kunne skjære mye før boret måtte tømmes for spon. Til slutt hadde vi et hull på 13 cm, glatt og fint innvendig og sponene som kom ut krøllet seg som var de kveilet opp. Sponene var gjerne 4 mm tykke, 15 cm brede og sikkert meteren lang. Selv om jeg har sett dette tidligere er jeg like imponert hver gang. Navarborene er imponerende effektive.

I løpet av formiddagen fikk vi boret hullet til ønsket dimensjon, altså disse 13 cm i diameter. I nedre ende stoppet vi dette boret før det gikk igjennom stokken, og her er hullet 11 cm. Dermed er det en kon inne i røret, og i denne konen skal vi kile fast emberten, dvs denne nedre ventilen. Den må vi bare få laget i dreiebenken først.

17.07.15
Morten Hesthammer

Venstre: Mange fulgte godt med i arbeidet som foregikk ute på skutesida. Midten: Sarah repslager har laget egen stand utenfor bankskøyta, så her er ikke tvil om hvem som er i gang. Høyre: På dekket fikk vi etter hvert en rolig arbeidsplass, og her er Alfred i gang for å proppe spikerhodene.
Bankskøyta i folkehavet

Det er Tall Ships Races her i Ålesund i disse dager, og selv om regnet har sildret ned hele dagen myldrer det med folk i byen. Dessverre er passasjen rundt bankskøyta såpass trang at det er begrenset hvor mange som kan stå i bredden ved siden av båten av gangen. Derfor blir det i lengderetning at folk blir stående, ja såpass mange folk var det jamnt over at vi hadde problemer med å komme fram til båten når vi først hadde hatt en tur i verkstedet som ligger et par skritt til siden. Tidlig på dagen, før det virkelig kom mye folk forbi, hadde vi trappa opp til båten åpen. En del fikk derfor gleden av å komme seg opp på dekket, og det forstår jeg så godt at de har lyst til. Det er jo ikke hver dag man får mulighet til å se et helt nytt trefartøy bygd på den gamle måten. Derfor var det litt trist å måtte henge opp et skilt på trappa som så at det ikke var mulighet til å gå opp til dekket. Til å begynne med neglisjerte mange skiltet fordi det var så mange andre der oppe. Men så når det blei tomt, ja da så det ut til at det var OK å bli nede på plattingen.

Nede på plattingen kunne folk gå inn til skroget, ta på materialene, grise seg til med tretjære og virkelig se hva vi holder på med. Josefine stakk ut en lang planke, og enkelte fulgte godt med på hennes målinger og framgangsmåte. Ikke lenge etter kom Johan og Per Olav med en rykende planke som blei tvunget på plass, og etter hvert festa. Da var det mange som blei stående lenge ved båten, og det var nok ikke kun fordi det regnet ute.

Sjøfolk, båtbyggere, og generelt interesserte i alle aldre har vært forbi, og gjort dette til en litt uvanlig arbeidsdag… heldigvis. Ikke for det, det er veldig kjekt å kunne presentere hva vi holder på med og se den interessen som er rundt et slikt prosjekt, men skal vi få båten ut i det virkelige havet må vi nok ha flest vanlige dager. I morgen er det meldt fint vær, så jeg regner med at det dukker opp enda flere folk i morgen. Det blir kjekt!

15.07.15
Morten Hesthammer

Bildene viser detaljer fra dekket.

Lokket er lagt

Rett før arbeidstids slutt i dag ble den siste dekksplanken slått på plass og spikret fast. Det betyr at vi har et helt dekk å vandre rundt på, og skøyta har liksom blitt bredere når man ser den ovenfra.
Etter at vi har kommet i gang med dekkslegginga er resten mer eller mindre plankekjøring. Det er som å stable planker, bare å legge dem ved siden av hverandre og spikre dem fast. Eller er det ikke helt sånn? Det er nok ikke det når alt kommer til alt. Et stykke inn på dekk kommer vi borti luker og andre dekksåpninger, og det er sjelden at det går opp med plankebreddene å havne på siden av lukene. Dessuten er lukene av ulik bredde så selv om de tilfeldigvis skulle passe inn mot en luke så passer de nødvendigvis ikke inn mot neste. Da må vi vurdere hva vi gjør. Hakker vi ut for lukekarmen? Legger vi inn en ekstra bred planke? Om vi så gjør lar vi den da gå fra ende til annen, eller kun rundt luka? Hvor smal kan en planke være ved siden av en lukekarm? Det er mange muligheter til løsning, og uansett hva vi gjør, vel, så drar det med seg flere ting som må vurderes i neste omgang.

Framme ved beitingene, dvs. fundamentet til ankerspillet, ligger to kraftige planker i dekket og disse går parallelt med centerlinja. Når vi legger dekk på et arbeidsfartøy legger vi alltid dekket med en viss krumning, dvs endene streber litt inn mot centerlinja slik at de får en viss kurve. Legger vi dem parallelt med centerlinja når vi legger dekket utenfra og innover vil endene strebe mer og mer utover, og visuelt blir det helt bak mål. Så vi har startet ute i borde og lagt dekket med en viss kurve. Når vi kom inn til beitingsfiskene, disse tykke og brede plankene jeg nevnte, kommer dekksplankene i en annen retning enn fiskene. Tre planker blei justert, slik at de blei smalere i endene og således blei innerkanten av den tredje planken parallell med centerlinja. Da kunne neste planke innover legges helt linjerett slik at den passet fint til dekket utenfor og til beitingsfisken. Slike vurderinger er viktige for utseendet, for når natene blir drevet og natet vil det hvite dekket få svarte striper mellom hver planke. Da vil man virkelig se hvordan det tar seg ut.

De gamle har også måttet vurdere slike ting, og løst dette forskjellig.  Men når alt kommer til alt var det nok ikke så viktig for et fartøy som skulle brukes til fiske. Dekket skulle brukes til å gå på, og det skulle holdes noenlunde tett. Var det det så var det nok ingen fisker som kommenterte saken. Men for en båtbygger har linjer og løp alltid vært viktig. Selv om ingen kommenterer saken ønsker vi å lage fine linjer og få fine trekk. Det håper jeg vi har fått til i dekket også. Har vi ikke det, så hold det for deg sjøl.

11.07.15
Morten Hesthammer

Per Olav driver inn nok en trenagle.

Trenagler er toppen

Nå som vi har vært i gang med å legge hudplanker på bankskøyta har det vært behov for mange trenagler til å feste plankene med. Sånn cirka 2 500 trenagler har blitt laget og drevet på plass når vi blir ferdige med hudingen. Nå er det ikke sånn at vi bare kan bestille nagler hos en leverandør, men vi må produsere dem sjøl. Prisen på en trenagle blir derfor mange ganger dyrere enn om vi bare hadde brukt 6’’ skipsspiker til 14,-kr/stk. Ikke bare ville vi ha spart mye pr festemiddel, men etterarbeidet blir også mye mindre.
Når vi bruker skipsspiker forsenker vi i hudplanken, borer så opp med 8 mm bor, surrer noe drev under hodet på spikeren og slår den på plass. Så propper vi hullet, «and call  it a day» som amerikanerne sier.

Ved bruk av trenagler må vi passe på avskjæret og se til om det er noe som egner seg til nagler. De skal være rettvokste, kvistfrie og av al (kjerneved). Hver nagle blir laget på 45 cm lengde. Det blir 1,1 km med utsøkte materialer til trenagler. Disse bitene må skjæres ut av avskjæret, høvles/skjæres i firkant, så kone dem og til slutt høvles de åttekantede. Våre trenagler er 32 mm tykke i den ene enden og 28 mm i den andre. Når hudplanken sitter på plass borer vi et hull på Ø 30 mm, ett i hvert tømmer (altså to i hvert spant). Naglen drives inn med stor måkert, en slags slegge, og skal kiles innvendig på garneringa og døytles på huden. Jovisst, det er dyrere enn å spikre. Men hvorfor da bruke så mye ressurser på trenagler?
En trenagle vil holde fartøyets levetid. Uten å ruste og forsvinne hen. I eik ruster spikeren fortere enn i furu pga. eikas garvesyre. Utrolig nok sluttet danskene å bruke trenagler, mens de norske fartøybyggerne holdt stand. Trenaglen var til å stole på; en spiker blei ikke regnet for noe.

Så for å følge tradisjonen lager vi trenagler og slår dem på plass. Det er et godt festemiddel, og hva skulle vi ellers bruke avskjæret til? Ved?

08.07.15
Morten Hesthammer

Det gjenstår ikke så mange planker i skroget nå.

Det går unna

Da jeg reiste hjem for å avspasere ved siste periode var vi i midten av juni. Ved månedskiftet til juli kom jeg tilbake hit til Ålesund og i den tida jeg var hjemme hadde A-laget hudet videre. Fra å være et halvnakent skrog hvor spantene var synlige til godt over skjørtekanten var kanten nå trukket godt nedenfor knærne. De hadde dreisen på det disse unge på A-laget. Juli har kommet med en blanding av ungdommelig pågangsmot og oss som har kommet over i siste fase av arbeidslivet. Ville vi klare å henge med, eller er det bare i kjeften vi fortsatt gjør det?

Josefine og Johan, to fra A-laget, var fortsatt med inn i juli og de har produsert planker og vært til hinder for at B-lags gutta faller inn i pensjonist modus. Thomas og Per-Olav har stablet planker på båten, boret og slått mens Georg, den yngste av oss alle, har drevet i nagler som om han var en proff. Etter en uke inn i juli kan vi bare konstatere at skroget begynner å nærme seg ferdig hudet. Det er også artig å se hvor mye hver planke dekker til nå mot slutten. Når vi har fire omfar, ett omfar er en planke i hele båtens lengde på begge sider, er ett omfar 25 prosent igjen. Og da begynner det å lukke seg fort igjen.

Det nærmer seg nå tall ship race, om 10 dager, og da vil vi være bordet opp slik at det står igjen ett omfar på midten. Planen er at vi skal la ett omfar stå igjen når vi går på ferie den 17. juli. Da har eierne 14 dager på seg hvor de kan sprøyte spant, hud og garnering med linolje og terpentin. Vi får håpe de får sauset treverket godt inn, og at det er sugd inn i treverket når vi kommer tilbake. Da får vi se om vi lukker igjen for denne gang.

04.07.15
Morten Hesthammer