blogg-nov-2016

600 trær. 9 mil taufiber. 2 tonn stål. Og ikke minst 20 000 arbeidstimer. En tre år lang byggeperiode er over, og for en opplevelse det har vært! Alt godt dokumentert både gjennom denne bloggen og en egen dokumentarfilm, som hadde premiere på Løvenvold kino 2. november.

Jomfruturen med bankskøyta Storeggen ble gjennomført i juli i flott seilvær. Utover seinsommeren og høsten har vi hatt flere prøveturer der vi har gjort oss kjent med båtens egenskaper. Og for ei skute det har blitt!

I september hadde vi besøk av dyktige seilere fra hele landet da det ble arrangert gaffelriggseminar i Ålesund, og begeistringen for bankskøyta var stor blant deltakerne. I løpet av høsten har vi også fått vist fram skuta til et interessert og variert publikum ved kai, og vi gleder oss til å kunne ønske velkommen om bord til sjøs i 2017. Nå ligger Storeggen i vinteropplag i vakre omgivelser inne i Ålesundet, men vi ser med stor forventning fram mot bankskøyta Storeggens første driftsår! Følg med på nettsidene våre for mer informasjon om program og aktiviteter.

Venstre: Thor-Erik følger spent med på hvordan seiliene står. Midten: Oppe fra mesanmasta kunne Morten se hvordan storseilet slo en god bus. Høyre: 'Storeggen' er påkledd nedentil, og ser anstendig ut. Nede: Hvordan tar det seg ut ifra avstand tro?

Det har vært stille på bloggen i denne vår siste økt, i arbeidet med «Storeggen». Det betyr ikke at vi ikke har fått produsert noe, for vi jobber ufortrødent på for å komme så langt som mulig nå før sommerferien begynner. I dag har vi hatt seilmakeren, Thor-Erik Gustavsen, om bord, og han har vært veldig spent på om garderoben passer til damen. Sarah, Magdalena, Ørnulf og jeg var nok nesten like spente, så vi hjalp til så godt vi kunne for å få seilene på.

Eggeskallhvite og fine blei seilene løftet ut av bilen og om bord i «Storeggen», som etter lang tid med tjæret hamp, montering av beslag etc. har blitt en farefull vei for hvit duk. Thor-Erik fant fram plast og la utover dekket, for å hindre at seilene skulle bli skitne ved første berøring av båten. Etter hvert blei han litt mer pragmatisk han også.

Først skulle storseilet på. Masteringene, av ask, blei hentet fram og trædd om masta. Det er helt utrolig hvordan disse ringene kan vris og vrenges på uten at de knekker. Sirkelen med treverk blei satt på høykant og dratt fra hverandre så halvdelene av sirkelen fikk en åpning på 37 cm. Så smatt de på plass. Syv slike ringer skulle til for å holde forliket til masta.

Vi låret gaffelen, så langt ned at vi kunne stå på dekket, og surre fast overliket av seilet. Seilet er firkantet, men ikke kvadratisk, og rundt kantene er det sydd inn en forsterkning i form av et tau. Dette kaller vi for lik. Om det kalles for dette fordi det av og til er det eneste som står igjen av seilet når seilduken har blåst bort vet jeg ikke. Gaffelliket blei i alle fall surret fast til gaffelen, og strukket ut rimelig godt. Masteringene blei seiset på plass etter hvert som vi heiv opp seilet, og til slutt dukket underliket opp. Inne ved masta blei halsen, det fremste hjørnet, hukket inn i en krok og strammet opp. Halsbarmen, som det akterste nedre hjørnet kalles, blei surret til enden av bommen og strammet opp med forsiktighet. Det er nemlig om å gjøre å la seilet ha noe bus, dvs. kurve i lengderetning. Siden «Storeggen» er ei kraftig og tung dame tar det seg ikke godt ut med trangtsittende klær. Gevantene må være litt løse og ledige, og det gir bus. Ved å justere busen justerer vi også kraften vi kan få ut av seilet.

–          Se på en flyvinge, sier Thor-Erik. Et stort tungt fly har en god kurve i overkant av vingen, mens et lite lett fly har flatere vinge. De trenger forskjellig løft, og sånn er det med båter og seil også. «Storeggen», som veier oppimot 50 tonn, trenger en del kraft.

Seil på seil kom på plass, og de passet bare. De passet som hånd i hanske til båten, og vi kunne nesten høre lufta gå ut av Thor-Erik. Ørnulf derimot gispet etter luft, for det var et så vakkert syn. I perioder hang jeg oppe i mesanmasta for å skjære tau inn i blokker. Her oppe fra hadde jeg god utsikt til å se hvordan storseilet «buset seg». Vinden blåste seilet ut så det sto fint, og da var det god klaring mellom seilet og bommen med unntak av festepunktene selvsagt.

Etter å ha konstatert at seila passet til båten pakket Thor-Erik snippesken og kjørte hjem til Skien igjen. Han syntes skvaklinga her i Ålesund var en prøvelse, ga han sterkt uttrykk for. På veggen av sjøbua en meter aktenfor mesanbommen ligger det nemlig en koloni med krykkjer, måker, og de holder til tider en voldsomt leven. Vi opplever det som god applaus.

28.06.16

Morten Hesthammer

Øverst: Øverst: Noen av de stolte håndverkerne om bord før dåpen.  Venstre nede: Bankskøyta har fått navnet

Dåp og navngivingsdag

Før vi gikk hjem i går kveld hadde vi en ryddesjau om bord, så da vi møttes til morgenen i dag var båten ganske presentabel. Litt skrubbing og spyling sto Lars, Kasper og Sarah for, mens jeg skar ut et par påker som kunne brukes til å heise navnestanderen og nasjonalflagget på. Vi hadde god kontroll på dagen og fikk gjort de siste småtingene vi hadde fore, så reiste vi hjem og fiffet oss opp litt før selve seremonien. Den skulle foregå klokka 13.00. Kolleger fra Fartøyvernsenteret og andre som hadde bidratt i arbeidet ankom Ålesund, og vi kunne glede oss i lag og ha det hyggelig. Mannskoret Varde sang både på land og om bord, taler blei holdt av de rette personene, og som prikken over i’en smekket gudmor Kystdirektør Kirsti Slotsvik elegant en flaske med tran mot et jern på skutesida og annonserte at bankskøyta nå fikk navnet «Storeggen». Så heiste vi den blå vimpelen med navnet i hvitt, og det flagret så villig og fint i toppen av stormasta. Perfekt setting i det herlige solskinnet.

Les mer

Venstre: Lars monterer en kloss rundt røstjernene. Høyre:  NPerspektivet fra klyverbommens ende. Nede: Taklinger

Taklinger, blant annet

Nå som vi holder på med å skjære inn tauverk i blokkene og rigge opp generelt er det viktig å låse av tauendene sånn at de ikke slår seg opp og vi får en ende med langt uflidd hår. Da blir den ikke god å få trædd noen som helst plass, og om vi lar det gå så vikler jo tauet seg videre opp. For å unngå dette legger vi en takling på tampen. I tillegg til å ha en klar funksjon ser det også stilig ut.

I dag er ikke taklinger brukt like mye som tidligere i og med at de fleste benytter seg av syntetisk tau hvor man smelter enden så tauet ikke slår seg opp, men når tauet er treslått (eller firslått) kan man fordel allikevel lage en takling på tampen. Om bord i bankskøyta er alt løpende tau av hamp, og det kan vi ikke smelte. Derfor må vi benytte oss av god gammeldags sjømannskap, hvor man la en takling med seilgarn, merling eller hyssing om enden av tauet. Disse får man i forskjellig tykkelser hvorav seilgarnet er det tynneste. Det er bare 3 til 5 tråder som er slått sammen (ett garn), mens merling er toslått dvs med to garn. Hyssingen er slått sammen av 3 garn.

Les mer

Øverst: Bankskøyta helt på slutten av 8. juni 2016. Rundholtene har kommet på plass. Nede venstre: Lars har funnet sin plass tett på masta og masteilene. Nede høyre: Ting er på gang.

Vi er nå inne i en steam hvor vi i grunnen gjør de samme oppgavene fra morgen til kveld, men som vises godt igjen i løpet av en dag. Her er et lite utsnitt av dagen vår om bord i bankskøyta.

Ved sin ankomst til Molja, altså moloen i Ålesund, rygget Lars bil og henger ut til molohodet og dyttet tilhengeren videre utover. På tilhengeren er det montert en liten båndsag, som er veldig grei å ha tilgjengelig i arbeidet med mastekiler og treklosser som skal dekke over røstjernene der de går igjennom topprekka. Lars har stort sett vært i gang med disse oppgavene i løpet av dagen.

Les mer

Venstre: Toppmasta er heist til topps, og skøyta ser ikke akkurat underrigget ut. Høyre: Vaterstagsblokka med et nysmidd beslag.

Estetiske detaljer

Alt som skjer om bord i Bankskøyta skjer for første gang om bord. Sånn er det jo når ting er helt nytt. I dag heiste vi toppstanga, den øverste delen av masta, til topps. For aller første gang. Masta som i grunnen har hatt en akseptabel mastehøyde med toppstanga nedfiret, blei forhøyet med omkring 6 meter. Det syntes i terrenget kan man si. Det ser mektig og overrigget ut.

Les mer

Venstre: Kasper sikter for å se at mastra står i lodd. Høyre: Lars har tilpasset kiler rundt stormasta, og er godt i gang med dem.

Småplukk

I dag har det foregått litt av hvert om bord i bankskøyta. Vi visste at vi hadde lite bendslewire i ønsket dimensjon, så Sarah og jeg gikk i gang med å bruke opp det vi hadde tilgjengelig. Mer er på vei fra leverandør. Vi har bare uka ut på å gjøre båten presentabel for dåp, så det var ingen grunn til å slumre bort og lure på hva man skulle finne på. Sarah gikk sammen med Kasper og er nå i gang med å sette taljerepene til mesanmasta. Nå ligger båten etter vannlinja (parallelt med), og i og med at mesanmasta skal stå i lodd er det bare å sikte over ett med akademiet som er det nærmeste store bygget. Det har store vindusflater med lange sprosser i mellom dem, så det er ikke vanskelig å se hva som er i lodd. Sideveis er det nesten like enkelt, men i og med at mesanmasta har slått seg og dermed har en sleng i toppen må en prøve å sette masta så det syntes så lite som mulig at den har en sleng.

Les mer

Venstre oppe: Jomfrua oppe i riggen, og her er taljrepet skåret inn også. Venstre nede: En kofilnagle i bruk.  Høyre oppe: Bronsekoppen lyser opp i den mørke riggen, og dekker over enden av wiren. Høyre nede: Kofilnaglene står på geledd i naglebrettet ut for stormasta.

Detaljer og detaljister

Nå er det en uke igjen til Bankskøyta skal døpes, og vi jobber på for å få fartøyet til å se presentabelt ut. Lars holder til under dekk, og er i gang med å sette opp skottet mellom maskinrommet og lasterommet. Det er ikke mye vi ser til ham vi som er oppe i friluft.

Les mer

Oppe: Bankskøyta ved Molja, her ute blåser det kjølig for tida. Venstre: Vantene til mesanen satt midlertidig med bord fra jomfru til jomfru. Dagfinn kommer i full fart over rekka. Hva nå? Midten: Helt fremme aktenom stevnen finner vi Sarah. Høyre: Det første bendsel er på plass på staget.

Klargjøring for setting av stag og vant

På formiddagen i dag var jeg aleine på verkstedet hvor jeg forsatte arbeidet med å klargjøre og lage blokker. Det nærmer seg nå at vi har alle de 83 blokkene til riggen klare, men det skal en mengde stropper på dem. Så helt klart er det altså ikke. I og med at jeg står under tak står jeg i skyggen og ser ut hvor sola flomlysbelegger hele Ålesund. Det er ikke helt fritt for at jeg misunner Kasper og Sarah som er på dekket av Bankskøyta på motsatt kant av byen.

Les mer

Venstre oppe: Bankskøyta i fjorden for første gang. Venstre nede. Bankskøyta kommer inn ved Molja. Toppstanga er nedsenket foreløpig og skal hives omkring 6 meter høyrere opp. Det blir staselig. Høyre: Stormast og toppstang i oppreist stillilng.

En herlig dag

I dagevis har vi hørt på radioen hvordan programlederne ustanselig forteller at sommeren er godt i gang, og at varmen er oppe i tropiske tilstander i Norge. Det gjelder selvsagt den delen av Norge som ligger Østafjells, for når det gjelder været teller tydeligvis ikke resten av Norge like mye. Vi har fått av stillongsen vi som jobber med Bankskøyta, men det er heller ikke stort mere. Når det gjelder nybygging av trebåter i disse dager kan vi se bort ifra resten av landet i øyeblikket, det er på Vestlandet det skjer. For noen dager siden blei skonnerten Ideal sjøsatt i Kristiansund, og i dag startet vi opp Bankskøyta for første gang og kastet loss. Ut av kanalen, sundet, hvor skøyta har ligget fortøyd og ut i friere farvann. De store gigantene «Disney Magic», «Rotterdam» og hva de nå heter disse store cruiseskipene som nesten hver dag nå legger til kai utenfor vår arbeidsplass, var borte. Derfor dristet vi oss ut, fikk om bord alt av rundholter, reiste mastene og seilte av gårde. Her er et lite resyme av dagen vår.

Da vi kom på jobben litt før halv åtte så vi at det var nokså høyt vann. Lars ordnet om bord, og klargjorde for forhaling. Ved åttetida var alt klart og vannet hadde da gått ytterligere opp noen centimeter, og det var fortsatt stigende for flo skulle det være omkring halv elleve. Høyden under brua vi skulle seile skøyta under minket stadig, og den så ikke altfor stor ut allerede. Vi heiv løs alle trosser unntatt en spring, og fikk vendt rundt inne i kanalen. Så fikk Lars satt maskinen i gir framover og nærmet seg raskt åpningen under brua, selv om maskinen gikk sakte framover. Kasper sto forut og fulgte med på stevnen som gled under, og så kom palstøtta hakk i hæl. Båten duvet forsiktig og det var god klaring, og nesten touch, god klaring og nesten touch mellom palstøtte og bru. Det var klaring på ca én tomme på den minste, og det var jo plenty til å komme seg ut.

Etter en liten sving utenfor kaiområdet kom skøyta til kais igjen, og straks etter kom kranbilen. Rundholtene , dvs bommer og gafler, blei heist om bord og lagt på dekk. Så var det tid for mastereis. De siste beslagene høyt oppe i masta fikk et strøk med maling, stoppen gjort fast rett under kinnbakkene, og så løftet kranbilen den liggende masta opp i stående posisjon. For første gang på 1 ½ år sto furua oppreist igjen, og minutter etter fikk den seg en luftetur også. Ikke siden treet var et lite frø, og sprang ut av en kongle langt oppe i Østerdalen for omkring 150 år siden, hadde det hatt en flyvetur. Så blei det nå planta på nytt om bord i Bankskøyta. Under foten lå en mynt som kunne minne om den gang havet var fullt av bankskøyter og den nye masta var det lille frøet. Mynten med bilde av kong Oscar II. Kiler blei drevet forsiktig på plass i mastehullet og lensetakkel og stag strammet opp slik at masta sto støtt. Så fikk mesanmasta samme flyvetur, og blei plassert akterut igjennom rufftaket. Her ligger det ingen mynt i kattsporet, og som rævedilter for stormasta må den nok nøye seg med alltid å måtte spille annenfiolin.

Klokka var blitt tolv, vi tok en lunsj på kaia og alt gikk stille og fredelig for seg. Ingen høylytt roping og skråling hadde foregått, og vi var fornøyde med dagen alle sammen. Alt hadde foregått planmessig og kontrollert.

Etter lunsj kusket vi ut fra kai, rundt Hessa og ut i den kalde nordavinden. Her var det ingenting som minnet om den tropiske varmen som tydeligvis blåser over Norge for tida, men det gjorde ingen ting. Bankskøyta oppførste seg ypperlig på jomfruturen, og virket stødig og god, lot seg lede dit rormannen ønsket når han dro i tøylene. Ja alt var såre vel. Ved Molja, moloen i Ålesund, fikk vi tatt en fotoseanse av båten før den blei fortøyd utenfor fiskerimuseet.  Godt vi ikke var på Østlandet i dag!

02.06.16

Morten Hesthammer

Venstre oppe: Nåla føres utenfra og inn fra begge sider og etterlater seg et flott sting, Som vanlig er alt smørt inn i tjære. Venstre nede: Sarah merker opp hvor nålene skal settes ved hjelp av et markeringshjul. Høyre: Sting for sting.

Smerte her og smerte der

Nå som klargjør den stående riggen er det mye smerting som foregår. I disse dager er Sarah i gang med å smerte toppvantene til toppstanga. Toppstanga er altså toppen av stormasta, og den er en egen del som kan heises og fires og festes til undermasta. Undermasta er utstyrt med såkalte salingshorn oppe i salingen, eller godset som jeg oftest kaller det, og toppen av toppstanga er støttet opp med vant og stag akkurat som selve undermasta. Vantene går ut til sidene, og går via et par beslag på salingshornene og ned til rekka hvor de er strammet opp og festet. I beslagene skifter vantene vinkel, og under seilas vil beslag og wire gnisse mot hverandre. Selv om det på modellen ikke er en beskyttelse, smerting, på wiren her legger vi det på i dette området. Sjøfolk har i tidligere tider vært rimelig flinke til å ta vare på riggens deler og smertet og kledd både her og der for at ting skal vare og være i god stand så lenge som mulig. Det er det sikkerhet i, og på lang sikt også best økonomi i. Ingen av delene er ukjente parametere her på søre møre.

Sarah, som skal være dyktig til å lindre smerte, har fått jobben med å smerte toppvantene. Wiren er som vanlig smurt inn i fåretalg, smertet med seilduk og kledd med tjæra klegarn. Klegarn vil nok bli slitt i stykker om det fikk stå å gnisse med en jernbeslag, så Sarah syr et lag med oksehud på utenpå kledgarnet. En passende strimmel med lær blir skåret ut, og stingene merket opp ved hjelp av et markeringshjul, slik som sydamene bruker for å få lik avstand mellom stingene. I hvert av merkene trykker Sarah spissen av en syl for å lette arbeidet med å få nål og tråd igjennom læret. Strimmelen, som er litt smalere enn omkretsen av det som skal smertes, vætes så læret blir mykt og føyelig, og også elastisk. Så kan sypiken sette i gang.

Sarah bruker en lang tråd, og har en nål i hver ende av denne. Tråden føres igjennom hullene i enden av læret og dras sammen. Så er det bare å føre nålene slik at tråden krysser hverandre for hvert hull oppover. Tråden føres utenfra og inn, og for hvert sett med nålestikk blir det et fint sting på utsiden. Stinget dras til og læret, som jo er fuktig, kan dras sammen og lukkes i stingene selv om det i utgangspunktet var for kort. Når læret tørker opp igjen krymper læret og står da enda strammere rundt vantet. Dette er et arbeide som tar noe tid, men fint blir det. Veldig fint!

30.05.16

Morten Hesthammer

Venstre: Kasper vormer en nylaget stropp. Høyre oppe: En gammel stropp, hvor vi har tatt ut blokkhuset for å bruke det til Bankskøyta. Høyre midten: Bildet viser godt hvordan vormingen ligger i fautene, og lager stroppen rund og fin. Høyre nede: Mellom blokkhus og kause er det satt på en seising, bendsel, som holder delene på plass.

Vi vormer og seiser stropper

For et par uker siden skreiv jeg om da Kasper laget en wirestropp. Jeg fortalte da at han trenset, eller vormet, stroppen før han smertet den. Nå er den samme Kasper i gang med å lage stropper av tau til diverse stroppeblokker, og også disse blir vormet. I seinere år har vi gjerne kalt dette for trensing, og hvorfor dette ordet har sneket seg inn og blitt det sterkeste av de to vet jeg ikke. Søker man i eldre bøker er det vorming som blir brukt. I boka «Fagprat mellom sjøfolk» fra 1935 skriver Diderik Brochmann at vorming brukes ikke meget nutildags. Det er altså noe man dreiv med den gang det var seilfartøy om vi er så frekke at vi legger ord i munnen på ham.

I oppslagsverkene om sjømannskunnskap skriver man gjerne at man vormer et tau/wire før den smertes og kles. Da gjør man det for å få et rundt og fint resultat. Nå som vi lager stropper til stroppeblokkene ikke blir disse smertet og kledd, så hvorfor vormer vi dem da? Er det bare for å få et resultat som ser godt ut, for det syntes jeg det gjør? Eller tilfører man tauet litt ekstra styrke også? I diverse sjømannskunnskapsbøker blir det skrevet at vormingen både pynter opp og gjør tauet sterkere. Her er hvordan vi stropper inn blokker.

En ring av tau blir laget ved at man spleiser de to endene sammen. Kordelene i spleisen blir lagt inn ganske slakt, dvs uten å måtte tvinge dem for mye. For etter spleisingen er det viktig å strekke stroppen godt, og da dras kordelene fint på plass. Først når det er gjort kappes endene av kordelene man har spleist med av. Så er det tid for å vorme stroppen. Kabelgarn, merling eller et tynt tau med passende førlighet surres rundt tauet og legges inn i fautene, dvs mellomrommet mellom kordelene. Dette garnet bør også være strukket for å ligge stramt og fint inne i fautene når stroppen er ferdig.

I blokkene vi stropper inn er det typiske at stroppen går om blokkhuset og en kause med en krok eller dyvelsklør. Vi legger derfor stroppa på plass i sporet i blokkhus og kause og legger på en midlertidig seising mellom dem. I The boys manual of seamanship and gunnery ,trykt i 1871, forklarer man at ved å bruke to små kiler  driver man kilene inn, jeg går da ut ifra at det er mellom blokkhus og kause, og strammer godt til slik at stroppens spleis legger seg godt inn I sporet I enden av blokka. Eller in the score of the ass of the block, som det står skrevet. Den midlertidige seisingen fjernes, og med en spansk vinde dras stroppen godt sammen mellom blokkhus og kause. Så til slutt seises de endelig sammen, og stroppen sitter godt og stramt.

28.05-16

Morten Hesthammer

Venstre: Her er musing av en blokkhake, som riktignok ikke er helt etter Paulsen sin beskrivelse, men flott ser det ut. Høyre: Musingen ser ryddig og fin ut, og ingen ender er å se.

Musing

Det er mange ting som går upåaktet hen og bare forbigåes i stillhet fordi det virker så ubetydelig å si noe om det. Musing er en av disse tingene vi sjelden ser eller hører en beskrivelse av. Når vi muser sikrer vi en krok, dyvelsklør eller en sjakkel slik at den ikke kan huke seg løs. I disse tider hvor vi er i gang med å klargjøre mast og blokker for mastereis huker vi krokene fra blokkene inn på masteringene og sikrer krokene, og da altså med en musing.

Her er hva F.W.J. Paulsen har skrevet om det i Lærebok i praktisk sjømannsarbeid. Min utgave av hans bok utkom i 1944:

For å hindre en blokkhake (blokkrok) eller annen hake i å huke sig fra sin plass, pålegges haken en musing med kabelgarn, skimannsgarn, jerntråd e.l.

Man tar med midten av garnet dobbelt halvstikk om hakens penn (spissen) og nakke, så stikket bekniper sig på et av de nevnte steder. Ytterligere tas 4 á 5 rundtørn med et garn til hver side, og samtlige tørn snøres sammen ved å krysse med garnene som til slutt knopes sammen med en båtsmannsknop.

Saksekroker (dyvelsklør) muses ved først å ta dobbelt halvstikk, derefter 4 á 5 tørn om begge kroker og knope garnene sammen.

Når musingen er lagt på ser det ryddig og fint ut, og nå som vi bruker jerntråd, som Paulsen kaller det, så er det viktig at ikke enden stikker ut og kan rispe opp seil eller annet.

26.05.16

Morten Hesthammer

Oppe: Vantene er nå tredd over masta og ligger ovenpå bolstrene i godset. Venstre nede: Nærbilde av godset som viser vantene og helt nederst stroppen som forbinder armene i lensetakkelet. Høyre nede: Kasper monterer eselhodet.

Vant og uvant

De siste ukene har Sarah og Kasper vært i gang med å kle wire og klargjøre vanter, stag og beslag for montering på masta. At det er tretjære involvert i arbeidet var vi ikke i tvil om da vi ankom vårt Ålesundske hjem søndag kveld. Straks vi åpnet ytterdøra slo en kraftig lukt av tjære mot oss, og synderne til lukta var selvsagt arbeidsklærne våre som hang i andre etasje utenfor leiligheten. Ikke så merkelig at de som bor under oss lurer på hva slags folk vi er, og at de syntes vi lukter besynderlig.

Torsdag i neste uke er det meningen at mastene skal reises, så det er på tide å få ting på stell. Gledelig var det derfor at Sarah og Kasper i dag trædde lensetakkel og vantøyer over masta og fikk dem på plass over bolstrene. Lensetakkelet er en wire som ligger først på bolstrene. Endene viser akterover og bukta går bare om masta. For å forbinde dem i akterkant av masta er det en taustropp som går i akterkant av masta og liksom lager et øye når denne ligger om takkelet. Ovenpå lensetakkelet kommer så vantene ovenpå, og da i et visst system. Det er tre vant på hver side, og det betyr at en av dem må ha et spleist vantøye, og de to andre står i spenn og er bendslet sammen til et øye. Systemet er at det spleiste øyet fra styrbord framvant kommer først på, etter lensetakkelet altså. Deretter babord framvant, å styrbord spenn og til slutt babord spenn. Alt dette er nå på plass, og vantene er strammet nedover til mastrestolen i dekkshøyde, sånn at alt ligger fint. Staget som er ekstra kraftig, 22 mm wire, er nå klar til å træs på plass. Den ligger over godset men er festet på en treklamp i akterkant av masta, sånn at retningen løper fint hele veien ned til stevnen.

Avslutningsvis monterte Kasper eselhodet helt i toppen av stormasta. Den er utformet som et åttetall og sitter nå fast med den ene nullen på stormasta. I den andre nullen har vi trædd på plass toppstanga, så for øyeblikket ligger stormasta på kaia i sin fulle lengde på ca 23 meter.

Sarah fortsetter å kle og klargjøre wire mens Kasper nå har begynt å hjelpe meg med å klargjøre blokkene. Vi står på videre med torsdag i neste uke som første milepæl.

25.05.16

Morten Hesthammer

Venstre: Lars viser gladelig fram den startvillige maskinen. Høyre: Magdalena pikker rust. Nede: I maskinrommet er det flere tanker og mye rør.

Start på maskinen

Til matpausen i dag kom Lars over fra båten med et stort smil om munnen. Jeg skjønte straks at det var mer enn tanken på mat som moret ham, og riktig nok. Han har hatt besøk av elektrikeren om bord i Bankskøyta, og det kan jo være morsomme karer. Denne gangen hadde elektrikeren vært ufrivillig morsom, og hadde sjøl blitt nokså forfjamset av opptrinnet.

Les mer

2305

Gamle greier

Når vi holder på med håndverk og har kommet til det stadiet hvor man blir betegnet som nerd er det ikke fritt for at man kikker litt rundt seg og ser på gamle greier. Hva fikk de gamle til, og hvordan gjorde de det? Var alt på stell tidligere?

På Bankskøyta er vi inne i fasen hvor vi stadig får tilsendt beslag fra smedene våre, og det er mye flott vi får i posten. Stål som er formet og bøyd ved hjelp av varme og makt. Samtidig er jeg i gang med blokker hvor vi tar ut de gamle smidde beslagene, renser dem for rust, smører dem i Owatrol og maler dem opp igjen. I prosessen får vi fram detaljer som har vært skjult under rusten, og det er fascinerende å se smedens framgangsmåte. Det er et studie verdt, og selvsagt er det en god del å lære av å studere gamle greier for dagens håndverkere. Da får vi en pekepinn på hva som har vært gjengs, hva har vært godt nok og hva har de fått til. Alt forteller en historie, og det drar vi stor nytte av vi som holder på med istandsetting av gamle greier.

I dag legger jeg ut noen bilder av gamle blokkbeslag. Er det ikke flott?

23.05.16

Morten Hesthammer

Venstre: Audun, Arnfinn og trossa. Høyre: Her ser en kveil med trosse på begge sider av seilet. De er sammenhengende og er nok flere hundre meter lang i virkeligheten.

Trutning og trosse

Jeg hadde tenkt å forbigå saken i stillhet, men når det nå har endt så godt kan jeg jo avsløre det. Etter sjøsetting var det et par smålekkasjer i skroget så vi pumpet til å begynne med ut noen liter i døgnet. Ikke all verden, men allikevel. Etter ca en uke stoppet det å sive inn i framskipet, men midtskips kom det fortsatt noe inn. Båtbygger Jarle Aas var i denne perioden innom for å få en klump med bek, og han mente at lekkasjen ville gi seg etter tre ukers tid. Fra den dagen av telte Kasper ned mot tre uker. Dagen før Bankskøyta hadde ligget i sjøvann i tre uker sa han at i morgen skal båten være tett. Og det blei den. Nesten på minuttet også virker det som. Nå har det gått én uke uten at vi ha lenset noe som helst, så da er i alle fall den spenningen borte.

Les mer

Venstre oppe: Kasper kler et tau som er spleiset inn på stroppen. Venstre nede: Første del til lensetakkelet er klart. Høyre: Kasper i ferd med å avslutte selve kordelstroppen.

Kasper lager stropper

Det er som oftest mange måter å gjøre forskjellige ting på, og når det gjelder å lage en stropp/slings er det i alle fall flere måter fram mot et resultat. Kasper har de siste dagene vært i gang med å gjøre klar lensetakkelet til stormasta, dvs. en kraftig talje som er fast i masta og i rekka langt akterover. Med denne kan man stramme opp takkelet og holde igjen mastetoppen når den gjerne vil følge seilets press framover. Den nedre enden av lensetakkelet ender i en kraftig krok som sitter i enden av en stropp og i motsatt ende sitter den nederste blokka i taljen. Når jeg sier en stropp tenker jeg på en sirkel av tau eller wire, i dette tilfelle, og så lar man stroppen gå rundt blokka og kausen til kroken og kniper stroppen sammen og bendsler dem fast.

Les mer

Venste oppe: Flere blokker er limt sammen. Høyre oppe: Tvinger og spiker er fjernet, og blokkhuset skal få sin fasong. Venstre nede: Blokkhuset er skåret ut. Høyre nede: Blokkhuset er avrundet i kantene, grøppingene laget og i hullene i endene skal det en kobberstreng som klinkes for å holde blokkhuset sammen.

Å lage blokker

Over en periode nå har Ørnulf optimistisk, han er alltid optimistisk og glad, kommet dragende med den ene haugen med blokker etter den andre.

–          Her må det være noe vi kan bruke, sier han forventningsfullt hver gang

Jeg henter skjemaet hvor alle de 83 blokkene vi skal bruke er beskrevet i størrelse og hva slags innfesting de skal ha, dvs. stroppeblokk, krok, hunsvott osv. Sammen går Ørnulf og jeg gjennom blokk for blokk.

–          8’’ blokk med fast øye og hunsvott, annonserer Ørnulf og holder opp en sliten blokk.

–          Dem har vi nok av, sier jeg, men vi trenger 10 stk 6’’ stroppeblokker.

Ørnulf skuer rundt i haugen og holder opp en som er sprukken.

–          Skiva er like god, sier han glad. Den trenger bare å pusses opp litt.

Les mer

Venstre: Sarah med en liten bleie til en tynn wire. Høyre: Et vantøye pakket godt inn i smerting. Nede: Sarah passer på at bleia ligger godt i

Kleing av wire

I mitt forrige innlegg skreiv jeg at Sarah smerter og kler wire til riggen, men uten å gå noe særlig i detalj. Det meste av det som skal kles har Ørnulf og Kåre allerede gjort, og gjort godt. Ved å studere kledningen av øyene der wiren samler og spleises kunne vi se at kledningen der ikke var gjort «etter boka». I dette området kommer wiren nedenfra og deler seg slik at det blir en kløft som er et kritisk område fordi vann som renner langs øyet vil samles her og kan da renne inn i spleisen om man ikke har vært påpasselig nok. Sarah fikk derfor i oppgave å blottlegge alle spleiser og «hermetisere» wiren i hele dette området. Som jeg skreiv i forrige innlegg trenser (eller vormer) hun wiren, dvs. legger inn tråder i fordypningene i wiren. Tråden snor seg da om wiren som en orm (worm). Dette gjøres for å fylle ut alle hulrom slik at det ikke skal kunne komme vann inn i fordypningene og for å lage området så rundt som mulig. Alt blir smurt godt inn i fåretalg og tjære, og så pakkes det hele inn i smerting, dvs. remser av seilduk av bomull, eller en annen naturduk som er villig til å suge til seg tretjæren.

Les mer

Venstre: Sarah fyller opp duktene med sjømannsgarn, og merler denne fast til wiren. Høyre: Magdalena setter av mellom svinerygg og topprekke. Nede: Spleisen er her pakket inn i seilduk, som er tjæret, og er klar til å kles.

Kvinner i arbeid

Det er ikke ofte vi har kvinner i arbeid på Bankskøyta, men i dag var det to stykker i gang samtidig. Sarah, som er vår repslager, holdt seg tett inntil riggerbenken hele dagen, og Magdalena dukket opp ved lunsjtider for å male hvor nødvendig.

Les mer

Venstre: Rolf har kontroll på søyleboremaskinen Høyre: To mann fra Vegsund slipp i maskinrommet.

Hjelperne

Nå som vi er inne i sluttfasen av Bankskøyteprosjektet har vi som tidligere nevnt trappet ned på mannskapet. Det vil si: vi har trappet ned på skipstømrere. For når jeg tenker meg om så er vi fortsatt mange mann som er i arbeid nå i sluttfasen, det er bare en annen kompetanse og personer som nødvendigvis ikke er fast tilknyttet prosjektet. Titt og ofte kjører vi ut til Nordvest Diesel, som holder til i Liaaens gamle verksted, og selv om vi nok er en pest og en plage for dem så stiller de alltid velvillig opp. Her får vi bøyd, boret, gjenget og frest stål. Vel er både maskinparken og de ansatte der av eldre dato, og i vårt tilfelle er det betryggende og godt. Både maskiner og mannskapet der kan sitt fag, og her er mye å lære for de fleste andre. I går tilbrakte jeg noen timer i Nordvest Diesel sine lokaler og gjenget opp beslag, bolter og muttere. Storøyd fulgte jeg med da Rolf håndterte søylebormaskinen som er større enn svingkrana vi har i verkstedet vårt i Norheimsund. Gamle ratt og knotter blei håndtert som om Rolf var en pilot i en flycockpit, og så boret han hullene så stødig som jeg aldri har opplevd tidligere. Det er kjekt å se fagfolk i arbeide!

Nordvest Diesel er en av aktørene som stiller opp for oss i disse tider. Vegsund Slipp sin bil har de siste to ukene stått på kaia hver dag, og nedunder dekk har to av de ansatte derifra vært i gang med å legge opp rør. Rør fra tanker og toaletter, fra lensepumpe og vask. Nå løper det rørgater fra maskinrommet både akterover og framover. Det ser både ryddig og elegant ut! Elektriker er også bestilt, og dukker vel gjerne opp en dag han også.

Fra Hardanger Fartøyvernsenter har vi denne gangen fått med oss Sarah, som er repslager. Hun får holde tråden i tauverket som hun tidligere har vært med på å slå, men nå i første omgang har hun tatt over der Kåre og Ørnulf slapp taket i wirene. Spleisene blir smertet og kledd, og det ser riktig godt ut når hennes flittige hender hermetiserer wiren. Sarah vil være med på laget under hele oppriggingen.

Med slik fagkompetanse med på laget må dette bare bli bra!

02.05.16

Morten Hesthammer

 

Bilder av diverse blokker. Vi har bruk for flere.

Blokker

I snart to år har vi stått under tak og bygd Bankskøyta, og for dem som trur det er bare kjekt å få båten på sjøen så kan jeg fortelle at det er det ikke. Vi holder tross alt på i Ålesund, og enkelte ganger har man lite lyst på å stikke nesa utenfor i vær og vind. I dag var en slik dag; et par minutter i friluft og hele garderoben var våt. Håret lå klistret til skallen og bekker fulgte håret ned i nakken og videre nedover. Løftet man på en arm for å gjøre noe oppover rislet det straks en liten bekk innover mot armhulen. Det er bare å innse at vi hadde det best under tak.

Etter å ha blitt rimelig fuktig fant jeg ut at jeg  komme meg under tak igjen, og tenkte da å sortere blokkene til riggen, som Ørnulf og co har samlet sammen. Det er en brokete forsamling av gamle blokker. Noen er flott formet, mens andre er heller av den litt mindre elegante typen. De som har flottest fasong er gjerne gamle blokker fra seilfartøy. Noen har utvendige beslag eller innvendige beslag, mens andre spor for en taustropp. Noen har fast krok, mens andre er utstyrt med andre varianter for å kunne festes til tau eller wire. Vi har bruk for alle disse typene i dimensjoner fra 5’’ til 11’’, og vi skal bruke 83 stykker. Tallet virker gjerne ikke skremmende, men når vi nå etter en dag har klart å plukke fram ca 20 stykker ut av en haug på det dobbelte så skjønner vi at dette blir en seig omgang.

Heldigvis har vi enkelte observante og giverglade mennesker blant oss. For et par uker siden sto det en pappeske utenfor døra til verkstedet da vi kom på jobb om morgenen, og oppi esken lå det en gammel talje med to enskårete blokker og en liten hilsen i fra giveren. Disse to blokkene vil nå få et nytt liv etter å ha ligget årevis uvirksomme i en kjeller eller garasje. Igjen skal de bli pusset og smurt med olje og grafitt. Det må da være som å bli hentet ut fra gamlehjemmet for å være med på ungdommelige aktiviteter igjen. Om det er andre som har blokker som de trur kan gjøre nytte for seg om bord i Bankskøyta så er det bare å ta kontakt med oss på Bankskøyta, eller Ørnulf Opdahl som er prosjektets leder. Båten skal rigges opp nå i løpet av mai måned, og hver en blokk er velkommen hos oss!

21.04.16

Morten Hesthammer

Øverst venstre: Morten, Ørnulf og Alfred kan roe litt ned etter en vellykket sjøsetting, 18. april 2016. Øverst høyre: Vi har fått en ny vinkel å se skøyta ifra. Nederst: Kåre og Ørnulf griser seg til med fåretalg og tjære, og får også smurt litt på wiren til riggen.

Vi fortsetter på sjøen

For et par dager siden blei Bankskøyta sjøsatt til applaus fra en god del fremmøtte publikummere. Folk med kameraer og mikrofoner var over alt, og på facebook, Sunnmørsposten og Tv har det vært bilder og film, så jeg ser ingen grunn til å utbrodere begivenheten noe særlig. Det har andre gjort bedre enn hva jeg får til. På dagen for sjøsettinga gikk Kasper rundt til oss som har vært dypt involvert i prosjektet og spurte om hvor tung vi trudde båten nå var. Det blei tippet fra ca 20 tonn til tett oppunder 40 tonn. Til dem som stilte opp med mobilkraner hadde vi på forhånd sagt ca 30 tonn. Så løftet de båten fri fra krybba, en mann styrte krana som løftet framskipet og en annen akterskipet, de stoppet opp og tok en tenkepause. Vektene viste at båten totalt veide oppunder 43 tonn. Karene i mobilkranene kalkulerte og tenkte selvsagt på hvor lang arm krana måtte ha utover Brosundet før båten fløyt. Rett nedenfor kaikanten er det nemlig veldig grunt så båten må noen meter ut før det er dypt nok. Så fortsatte båten ferden, og vi som visste hva som foregikk pustet lettet ut. Regnet sildret ned helt til båten var låret ned i sjøen, og så dukket sola opp og kastet glans over seansen. Båten fløyt parallelt med den markerte vannlinja og tok seg godt ut!

Les mer

Øverst: Skøyta dras ut av huset og ut på plassen. Venstre nede: Alfred smører slisken med grønnsåpe. På forhånd er den smørt inn med fåretalg. Høyre nede: Skøyta er parkert på parkeringsplassen. Klar til sjøsetting.

På gli

Nå er det bare noen dager igjen til sjøsetting av Bankskøyta, ja faktisk har vi bare helga imellom nå og da. For å sjøsette er vi avhengige av å få båten ca 40 meter framover, og for å få det til har vi brukt metoden de gamle brukte. Skli båten framover i en slisk smurt inn med glidemiddel. Det kommer stadig folk innom og de nevner alle forskjellige glidemidler de har vært borti i løpet av deres liv. Grakse, altså restene av fiskelever, spekk o.l. etter at tran og olje er utvunnet, blir ofte nevnt her i Ålesund. Når folk her nevner grakse gyser de samtidig, for de tenker på lukta som følger med. I Hardanger /Sunnhordland har jeg snakket med eldre folk som brukte fåretalg og grønnsåpe, så det har vi satset på. Fåretalg har vi på lager og grønnsåpe har de i butikken ved siden av oss så det er enkelt å få tak i, og så minner lukta av en vestlandsk julefeiring og er lite å gyse av.

Les mer

Bildene viser båten i morgensola tirsdag 12. april, og at slisker og kjetting ligger klar for bevegelse.

Mens vi venter på å dra båten framover

Så er vi inne i den siste uka før Bankskøyta skal sjøsettes. Allikevel er det ingen panikkstemning å spore på arbeidsplassen. Vi trur vi har det meste under kontroll. Kanskje er det mot bedre vitende? Etter planen skulle vi dra båten 25 meter framover i dag, men den står fortsatt der den er bygd, og det ser ut til at den vil fortsette med det et par døgn til. Vi venter på en stooor traktor, en veteran redningsbil eller et eller annet til å trekke i kjettingen vi har gjort klar, og som ligger utstrukket i lengderetningen. I mellomtiden later vi som ingenting og jobber som normalt.

I et par dager har Lars hatt med seg Ove fra Norvest Diesel, og når jeg har kikket ned i maskinrommet ved et par anledninger har de begge ligget tett omslynget med maskinen i mellom seg. Ove med et eller annet verktøy i hendene og Lars med mobiltelefonen. Sammen monterer de maskinen, og nå står den på labbene sine, og en tro (trau) er spesiallaget og er på plass under buken på maskinen for å samle olje og diesel om det skulle bli noe søl i framtida. Maskin og aksling er koblet sammen og er rettet opp så de nå står helt på linje uten belastninger for akslingen. Når skøyta har ligget i sjøen i minst en uke må det gjerne «lines opp» igjen, for treverket vil bevege seg noe når det suger til seg vann.

Under båten har Alfred befunnet seg med rulle og bunnstoff. Det sortmalte skroget har nå fått 7 strøk med linoljemaling, og endelig har den tørket. Det ser godt ut. For noen dager siden gikk Alfred over med primer undervanns, og nå har han smurt to lag med bunnstoff. Litt småsvimete har han nok blitt av dunsten fra bunnstoffet, for zinkanoden fikk seg et godt lag med rødfarge den også. Det fant han ut av etter å ha passert anoden, så den er igjen reingjort og klar til aktiv tjeneste. Så langt har vi kun satt på én zinkanode, og det spørs om den skal få en ensom tilværelse under vann eller om vi skal ha en eller to til. Det er jo inn i tida kutte ned på anodene. Grunnen er at anodene beskytter stålet og metallet den er satt til å passe på, men som en bieffekt dannes det lut. Luten bygger seg opp på metallet og vises gjerne på innsida av båten rundt metallet. Luten bryter ned treverket og mange fartøy har fått store reparasjonskostnader av den grunn. Ideen nå er at det er mye rimeligere å skifte stål og metall i skroget enn å begynne å skifte treverk.

Sjøl har jeg vært litt her og litt der. Som en vårkåt humle hopper jeg fra blomst til blomst og bare nyter dagen. Vi har nemlig fått en palle med smidde beslag som har vært til galvanisering. Så endelig kan ankerspillet boltes på plass for godt, stolpene til lanternestativene er nå reist og står, røstjerna til mesanmasta har fått hver sin bolt, og jeg mesker meg med beslag etter beslag. Det er som å gå i en godtebutikk og velge fra øverste hylle. Jeg koser meg, så selv om vi ikke følger planen om å dra båten framover så er jeg fortsatt rolig. Enn så lenge ….

12.04.16

Morten Hesthammer

Venstre: Kasper har lagt ut renner og støttet opp skøyta så den er klar til å sklis fremover. Høyre: Lars i arbeid på toalettrommet.

Forberedelser til sjøsetting

De siste par dagene har Kasper vært i gang med å klargjøre for den første ferden med bankskøyta. den skal foregå på land, og må til for at vi skal få sjøsatt båten. Ca 40 meter må vi dra båten framover sånn at den kommer ut på åpent område hvor et par mobilkraner kan få tak på den. Nå vet ikke jeg bestemt hvor mye skroget veier, men noe over 20 tonn vil jeg anta, så det blir litt friksjon mot underlaget om vi skulle ha dratt kjølen på betongen. For å minske friksjonen, og for fortsatt å ha en stråkjøl etter den 40 meter lange ferden, har Kasper lagt en planke på betongdekket under kjølen og med en kraftig bjelke mellom planken og kjølen. Båten skal settes ned på den kraftige bjelken som igjen skal skli på planken. For å minske friksjonen er planken og bjelken høvlet så de blir glatte, og på toppen av det er det smurt fåretalg og grønnsåpe på dem så de skal gli ekstra godt på hverandre. Hvor mye kraft som skal til for å dra båten framover når den hviler ovenpå planken vet jeg ikke, men det skal bli spennende å se om en kraftig traktor klarer å dra båten forsiktig framover. Det får vi svar på i midten av april da den altså skal ut å «seile» på fåretalg og grønnsåpe.

Om bord har Lars vært i gang med å montere dører og sluttfører nå innredningene. Det blir veldig bra! Etter å ha oppdaget at Lars også har skubbet de store tankene på plass i maskinrommet fikk jeg det litt travelt med å bolte fest røstjerna til lensetakkelet. Det er noen kraftige flattjern som sitter på utsiden av skroget i samme området som tankene sitter. I og med at boltene fra røstjerna skal klinkes på innsiden av skroget må dette nødvendigvis gjøres før tankene festes for godt. Heldigvis rakk vi det denne gangen også.

Å sende noen bolter igjennom skrogsidene og klinke dem på innsiden er ingen heksekunst, og burde heller ikke ta lang tid. Noen ganger går det fint, andre ganger er det plundrete sånn som denne gangen. Akkurat der en av boltene skulle stå var planken spikret fast. Derfor flyttet jeg festepunktet, og dermed også vinkelen på røstjernet, og kjørte boret inn igjennom treverket. Snegleboret dro ut fine sponer som drysset ned til plattingen under hvor Kasper holdt på. Med ett stoppet boret opp selv om det snurret rundt og rundt i samme tempo som før. Jeg sjekket eggen for å se om det satt et spon der, men alt var som det skulle. Tuppen av boret støtte mot metall da jeg kjørte det inn i hullet igjen. Jeg hadde truffet en skjult bolt innenfor hudplanken. Inne i treverket går det bolter ut/inn og opp/ned så å bore igjennom er som å komme seg igjennom maskene i et spindelvev. Som regel går det bra, men i dag traff jeg stål både her og der. Nå sitter røstjerna til lensetakkelet i alle fall på plass, og Lars kan fortsette å montere tankene. I løpet av den første uka etter påske må han montere gjennomføringene som går igjennom undervanns skroget, så da skjønner vi at nå nærmer det seg sjøsetting i raskt tempo.

19.03.16

Morten Hesthammer

Venstre: Seppe og hans hjelper ser ut som figurer fra en stumfilm etter å ha slitt med rorkulten i noen timer. Høyre oppe: Emnet er varmet opp til passe temperatur og kløyves ved å drive verktøyet gjennom emnet. Midten nede: Fargene på stålet forteller oss at det er forskjellig varme på de forskjellige stedene. Høyre nede: Øyet i rorkulten har kjølnet. Får de smidd det videre til det vi ønsker?

Grov smiing

I uka som gikk var smeden vår Seppe i Odda for å smi rorkult til Bankskøyta. Rorkulten, eller styrepinnen, er et kraftig stålbeslag som har et øye som tres over rorstammen og som fortsetter framover i selve kulten som avsluttes med to øyer framme på «pinnen». I øyene skal vi huke inn blokker for å få utveksling nok til å bevege roret dit man ønsker under seilas.

For tre ukers tid siden fikk vi emnet til rorkulten fra I.P.Huse, og det var en tung stålbit 75 x 75 mm i firkant og ca 1,6 meter lang. Hvor mange kilo den veier vet jeg ikke, men noe å bakse rundt med aleine i smia er det i alle fall ikke. Seppe har derfor alliert seg med en dyktig smed i Odda, og det er derfor smiinga foregår der og ikke i Norheimsund på Seppes hjemmebane. Seppe har både gruet seg og sett fram til seansen, og han har vært klar på at dette er en vanskelig sak. Første utfordring i smia var å få emnet varmt nok i hele det ønskede området. Det skal litt energi til for å få varme nok og stor nok spredning på varmen i avelen.

Smedene har valgt å kløyve emnet, for å smi ut øyet som skal tres over rorstammen. En mann holder kløyveverktøyet og den andre ser til at verktøyet drives ned igjennom det rødglødende emnet. Det arbeidet er nå gjennomført, og jeg har forstått på Seppe at neste utfordring er å få formet hullet slik at det har samme fasong som rorstammen. Det er en grei jobb når det er småting man jobber med, men det er det jo ikke nå. Alt er tungt og varmt og etter hvert også sotete. Jeg er spent på å se om smedene får temmet stålet til den ønskede rorkulten, men det får vi ikke svar på før om noen dager. Vi får smøre oss med tålmodighet!

14.03.16

Morten Hesthammer

Venstre: Pumpestokken med beslag. Høyre oppe: Løkka til lensetakkelets røstjern er felt godt ned i sliterekka og det sjekkes at kroken til lensetakkelet smett i. Høyre midten:  Øyebolt i rekka. Høyre nede: Øyebolt med ring felt helt ned i vaterbordet.

Detaljene skaper helheten

I siste halvdel av uka har Kasper og jeg vært i gang med å montere beslag og få på plass detaljer i dekksarrangementet. Kasper var en tur på museet og tok mål av hvor alle øyeboltene var plassert i dekk og rekke, og siden har han montert samme type øyer på bankskøyta i full størrelse. Det blir riktig lekkert når øyeboltene er vel proposjonerte og blir drevet så langt ned i treverket som de skal. Boltene med løse ringer er slått så langt ned at ringen hviler mot treverket rundt hele veien og altså ikke hviler inne i øyet før man løfter ringen opp.

Les mer

Venstre: Kåre og Ørnulf har laget sitt eget redskap for å holde sjømannsgarnet stramt når det spinnes på wiren. Elegant! Høyre: Wiren settes inn med fårefett. Smulene som ramler på bakken stikker kråkene av med. Nede: Ørnulf er konsentrert for å få fettet godt inn i alle dukter.

Tjære og fårefett

For en ukes tid siden kom Kåre Gausnes ned på byggeplassen og fortalte at alle wirene er kappet og er klare til avhenting hos Møre Not. Kåre er en pensjonert rigger som har hatt et liv med wirespleiser og bendslinger, og nå stiller han opp for å kle, spleise og bendsle vant, stag, lensetakkel osv. Med seg på laget har han sjølveste prosjektlederen Ørnulf. Som pensjonister kan de tillate seg å komme seint, men til gjengjeld gå tidlig. Selv om ikke arbeidsdagene er like lange som våres så får de virkelig utført en god dags arbeide.

Ute under buken på skøyta har de to herrene rigget seg til med en klemaskin, og i løpet av dagen har de smertet og kledd mange løpemeter med wire. Klemaskinen er noe Kåre laget for mange år siden ved sin tidligere arbeidsplass, og at den er vel brukt kan man se, for den ene stålkroken er nesten gnagd helt av. Maskinene består av to deler som tar tak i wiren i hver sin ende. Delene står da så langt i fra hverandre at wiren kan strekkes helt ut. Hoveddelen har en motor som man kan kjøre i forskjellige hastigheter både framlengs og baklengs, og denne delen er boltet fast i plattingen. Den andre delen er bare et stativ med en spindelkrok, og denne har Kåre og Ørnulf hektet til tilhengerfeste på en bil. Så har de strammet opp så wiren ikke henger for slapt, og så er det bare å skride til verket.

Først blir wiren fettet inn med fåretalg. Den blir smurt godt inn så den blir helt forseglet i fett. Deretter spinner de to på et lag med seilduk og da er det viktig at seilduksremsene,på 3 – 5 tommers bredde, får god overlapping. Det er også viktig at seilduksremsene blir lagt på den riktige veien slik at om det kommer vann inn til seilduken så vil vannet renne av og ikke finne veien inn imellom remsene. Akkurat som når man legger takstein. Seilduken blir så smurt inn med tretjære, og skal mettes så det er helt sikkert at den er vanntett.

Etter at seilduken er på spinnes sjømannsgarn på wiren tett i tett. Seilduken har blitt lagt på wiren slik at den følger slagningsretningen på wiren, mens sjømannsgarnet snurres på motsatt vei. Garnet skal legges tett og stramt, og tretjære tyter fram og drypper ned på plattingen. Tradisjonelt var wiren spent opp og man gikk med en kledekølle og snurret denne rundt og rundt for hånd. Det er veldig tidskrevende, så denne maskinen som Kåre har laget sparer folkene for en hel del tid.

Vantøyer, som skal ligge rundt masta, blir kledd to ganger på denne måten, før de til slutt blir pakket inn i nok et lag med seilduk. Totalt får et øye tre lag med seilduk og to lag med sjømannsgarn. Noen som tviler på at dette blir vanntett?

03.03.16

Morten Hesthammer

Øverst venstre: Fila til Lars har blitt sveist fast til boret. Øverst midten: Fila er kappet og slipt og brukes til å utvide hullet fra 30 til 60 mm. Øverst høyre: Lars er bortgjømt nede i båten og her er han fanget på film.  Nederst: Skøyta har nå skiftet ham fra trehvit til svart. Det tar seg godt ut syns jeg.

Litt av hvert

Det er ingen tvil om at det er Alfred sitt virke som vises best igjen nå om dagen. At skroget nå har skiftet ham ifra trehvitt til svart klarer hverken Lars eller jeg å konkurrere med. Lars holder på inne i båten bl.a. med å sette opp skott til toalettet, så han ser vi bare av og til når han skal hente materialer eller når vi har spisepause. Sjøl hopper jeg rundt fra det ene til det andre ved montering av dekksutstyr.

Jeg begynte så friskt og freidig med å skulle montere den korte akslingen til ankerspillet. Det er en aksling med 2 stk flyttbare tannhjul, og som gjør at spillet kan geares om. Den ene enden av akslingen går gjennom babord beiting, så da boret jeg et hull i beitingen. For å få akslingen igjennom måtte hullet være 60 mm i diameter, og så stort et bor hadde vi ikke. Derfor boret jeg med et 30 mm trebor, og utvidet hullet ved å sveise på et skjær på et 30 mm stålbor som jeg brukte som ledespiss. For å lage skjæret tok jeg fila til Lars og sveiset den fast, kappet den av i den lengden jeg hadde behov for og slipte skjæret skarpt. Fila til Lars var jo nokså lang, og dessuten ganske sløv, så jeg regner med at han ikke savner tuppen av den så veldig. Dermed fikk jeg utvidet hullet til passende diameter bare for å finne ut at dette nye hullet så vidt gikk fri av bolten til lageret av en annen aksling. Når så den korte akslingen står pitte litt skeivt, det må være hullet som jeg nettopp boret som er litt skeivt altså, måtte jeg få dreiet av akslingen sånn at den er rund der den passerer lagerbolten og ikke firkantet som den nå var. Akslingen blei levert til Norvest diesel for dreiing og jeg hoppet over til en annen oppgave så lenge.

På dekket har det ligget noen lange og kraftige stenger i noen dager. De er stolper som skal gå igjennom topprekka og holde lanternebretta i posisjon. Seppe har smidd stengene i Hardanger, så nå skulle jeg montere disse kraftige og tunge ståldelene. Stativet blir en del høyere enn meg og med en diameter på ca 35 mm pluss minus så er hver stang ganske tung. Der stengene går igjennom rekka er de smidd firkantede og har en stoppekrans som skal ligge an mot en plate som jeg etter hvert har felt ned i rekka. Ført måtte jeg bore et hull på 35 mm, og deretter hugge det fikantet. Igjen manglet vi et nøyaktig passende bor, men nå var jeg så heldig at vi hadde et bor som lager propper og som hadde den helt korrekte utvendige diameter. Jeg boret derfor et hull i riktig vinkel igjennom rekka med den samme diameter den innvendige diameteren av proppeboret, 22 mm. Så laget jeg en propp på 22 mm, med proppeboret selvsagt og slo den ned i hullet i rekka sånn at den stakk opp et stykke. Da kunne jeg bruke proppen som styring for proppeboret og utvide hullet til 35 mm, hugge firkanten og tre jernstanga på plass. Stengene, det er 2 stk til hver side, skal stå 90 grader på vannlinja, og stå i lodd. Nå står båten på kjølen så stengene blir foreløpig stående og lene framover i toppen med ca 6 grader. For å reise dem i lodd kunne jeg sikte på bygget med Bunnpris som ligger rett i baugen. Jeg går ut ifra at husbyggerne både har brukt vater og laser så der er det nok ingen slingring i valsen.

Så her i fra Prestebrygga i Ålesund kan vi bare berette at vi holder stø kurs mot sjøsetting en gang i april.

27.02.16

Morten Hesthammer

Venstre: Røstjerna til stormasta er midlertidig hengt opp på babord side. Midten: Jeg liker godt kontrasten mellom det sorte skroget og den hvite svineryggen. Styrbord side som er oljet blir litt bleik i forhold. Høyre: Lars fanget i et øyeblikk hvor han var opptatt med mobiltelefonen. I bildet kan vi også se at listverket begynner å komme på plass.

Detaljene kommer på plass

Vi er jo inne i detaljenes fase i nybygget på Prestebrygga. Mange av de tingene vi gjør er ting som vi kun gjør en av, i motsetning til når vi legger hudplanker f.eks. Da går dag etter dag i samme rytme og med samme innhold.

Les mer

Venstre oppe: Dagfinn ser til at spillrullen løftes sikkert om bord. Venstre nede: Kranføreren og Dagfinn får spillrullen fint på plass mellom beitingene. Full kontroll! Høyre: Akterbeitingene, eller kjerringene, er felt på plass og holdes fast med tvinger foreløpig.

Så spilles det litt igjen

I går hadde vi den store løftedagen. Det var da vi fikk løftet maskinen om bord, men også spillrullen fikk seg en svevetur i går. Jeg har jo stått inne i verkstedet og kledd opp hovedakslingen med både furu og eik, og tannhjul og palkrans har den også fått. Det som til sammen nå var spillrullen veide usannsynlig mye, så for oss var det et umulig løft. For kranbilen derimot var det ingen sak. Så lett gikk det at kranbilen enkelt og greit tok rullen på strak arm på ca 20 meter og plasserte rullen direkte på plass mellom beitingene. Ikke dårlig!

Les mer

Venstre oppe: Alfred i gang med å forvandle fribordet. Venstre nede: John Deere er på vei ned lasteluka. Dagfinn har stålkontroll. Høyre: Black and white

Paint it black

Etter noen kalde dager i Østerdalen, og sett et imponerende åpningsprogram med over hundre hester som dro sleder, kom jeg tilbake til et langt mildere Ålesund. Selv om det var helg, gikk jeg en tur ned til bankskøyta for å se om Alfred var begynt å male skutesidene. Fram til nå har fribordet vært trehvitt, men i disse dager blir det annerledes. Svart er modellen, og Alfred er nå i gang med å svartmale tilværelsen.  Noen av de besøkende syntes i alle fall det ifølge Alfred.

–          Fram til no har alle vært så begeistret for båten, sa han i går. Men no, nei no får jeg høre at dette er det mange som ikke syntes noe om.

Les mer

Bilder fra dagens arbeide

Midt i leia

Arbeidet i dag har bestått av de samme oppgavene som i går. Alfred kryper rundt på dekket med en malerkost i den ene handa og en skrape i den andre. Han smyger seg sakte opp langs rekka og maler innsida av skansekledningen hvit. Ved lunsjtid la hurtigruteskipet Midnattsol til og folk strømmet på land. Overraskende mange var de. Alfred har satt opp en finerplate på kaia hvor han har skrevet at verftet er åpent så det er bare å komme inn. Han syntes nok det er litt stille og traurig den godeste Alfred, for det er jo bare Lars og jeg som er rundt ham ellers og vi er opptatt med vårt.

Les mer

Venstre: Med kjettingtalje og slegge får vi drevet palkransen på plass på den trekledde akslingen. Høyre: Lag to med furu er prøvemontert på akslingen. Palkransen er i alle fall låst i midten skikkelig.

Tregt

Nå er det ikke sånn at jeg bare skal skrive om hva jeg sjøl holder på med, men når Lars og Alfred har jobber som strekker seg ut over mange uker med mye av det samme ja så er det enklest å ty til egne bedrifter og tanker. Og jeg er som jeg skreiv i går i gang med å sette sammen ankerspillet. I går hadde jeg ett lag med 2’’ planker klare til å monteres på hovedakslingen. For å hindre at vann trenger inn mellom stålaksling og trelaget sprøytet jeg et godt lag med Sikaflex på delene, og klinket disse sammen. Det er et forferdelig grisande å holde på med sånne stoffer! Da vi klinket trelaget på plass tøyt det ut Sikaflex i alle sprekker, og det er vel og bra men så ender det alltid litt på hendene og klærne og verktøyet og så er det ikke så gøy lengre. Jeg fikk skrapet av det meste av det overskytende, og hadde ikke tid til å vente med neste steg. Det var å høvle litt på trelaget, som var formet åttekantet utenpå akslingen. Så blei høvelen full av Sikaflex og begynte å gå litt tregt.

Les mer

Venstre: Tannhjulet har blitt tredd på hovedakslingen og låst fast der. Høyre: Hovedakslingen kles med treverk.

Spillet begynner

Endelig har vi fått ståldelene til ankerspillet, og jeg har kastet meg over dem straks de var innenfor porten. Ifølge transportøren veier delene 600 kilo så det er liksom ikke ting man bare tar under armen og bærer om bord. Det kom flatpakket på en palle, så jeg fikk frigjort delene for å få en oversikt over puslespillet. Hovedakslingen er 1,5 m lang og 75 x 75 mm i firkant. Jeg fikk med en kraftanstrengelse bakset den opp på et par bukker inne i verkstedet. Jeg tok tak i tannhjulet som skal inn på akslingen og fikk ikke rikket det en millimeter. Å gå ta banen, tenkte jeg. Så oppdaget jeg at det var stroppet fast til pallen. Etter å ha fjernet stroppen klarte jeg å få det opp i stående stilling, men å løfte det opp til akslingen for å tre det på plass kunne jeg bare glemme. Derfor rigget jeg opp en stopp fra takbjelken som jeg kunne henge en kjettingtalje i. Den hadde ingen problemer med å få tannhjulet opp i riktig høyde, og så strevde jeg med å få tannhjul og aksling sammen. Tilpasningen var så tight som man bare får til med dagens maskiner. Jeg fikk entret tannhjulet, men fikk det ikke innover på akslingen. 10 cm innover skulle det skubbes. Jeg bøyde meg ned og kikket for å se hvor det satt trangt. Det var over alt. Jeg kunne ikke ha dyttet inn et sigarettpapir noe sted! Jeg følte meg som en håndverker fra 1800 tallet som oppdaget 2000 tallets maskinering. Ankerspillene jeg har vært borti før har hatt såpass romslige tilpasninger at metallet har litt frigang når man dreier fra en vei til den andre. Her var det tett. Jeg fikk ikke tannhjulet på plass. En vinkelsliper laget såpass slingring at jeg til slutt fikk hjulet på og fast. For moro skyld prøvde jeg også lagrene, og de puffet bort all luft når jeg tredde dem på plass. Et lite høvelspon for mye i lagringen så vil dette låse seg. Dette blir spennende!

Les mer

Venstre: Lars har ikke den helt store boltreplassen der han legger inn køyebunnen. Høyre: Køyer benker og skap har kommet på plass, og snart skal dørene lages.

Innredning

Lars har holdt på med å lage innredning i lugaren i skarpen. Han forsvinner ned under dekk om morgenen, og kun når det er matpauser dukker han opp som troll fra eske. Også innredningen forsøker vi å lage så tro som mulig opp imot modellen fra Norges Fiskerimuseum. Jeg er jo overbevist om at modellen er laget i 1:12, mens vi bygger i 10:1, og dermed blir det mindre plass på den vi bygger enn på modellen. Vi har derfor måttet kutte ut 1 underkøye helt forut da det rett og slett blei for liten plass til å huse en voksen person i liggende stilling. Bortsett fra det vil jeg påstå at lugaren blir forbausende tro mot modellen.

Les mer

Venstre: Alfred maler innsiden av skansekledningen hvit. Høyre: I kjølvannet av Alfred blir tilværelsen noe mer fargerik.

Farge på tilværelsen

Da jeg kom på jobb i morges var det fortsatt så mørkt som det kan bli i en by som Ålesund. Bankskøyta som alltid ligger badet i lys fra diodelyskastere var ikke så vanskelig å få øye på da jeg nærmet meg, og jeg oppdaget straks at noe var forandret. Svineryggen lå nå som to store lystige øyenbryn oppe på topprekka, mens resten av skroget var slik det var da jeg reiste hjem for 1 ½ uke siden. Jeg var ikke helt sikker på om det var lyset som spilte meg et puss, eller om de virkelig var blitt malt hvite. Det var det siste som var tilfelle. Alfred er nå i gang med å male med hvitt de tingene over dekk som ifølge modellen skal være hvite.  Sånn ved første øyekast kan det virke litt tilfeldig, og også litt merkelig, hva som har fått maling og ikke bare olje og tjære.

Beitinger, palstøtte, skostall, svinerygg, kattknær, skansekledning osv. er hvitmalt på modellen, så i utgangspunktet skal vi gjøre det samme. For en stund siden kom Ørnulf med en teori på hvorfor akkurat disse tingene er hvitmalte, og jeg syntes teorien virker så sannsynlig at jeg vil fortelle det videre. Kanskje er det noen der ute som vet hvorfor de blir hvitmalt ut av andre grunner enn snobberi, og da må dere ta kontakt! Skriv da til morten.hesthammer@fartoyvern.no.

–          Jeg trur det er fordi hvitmalingen lyser litt opp i mørket slik at disse tingene blir synlige i mørket, sa Ørnulf.

Og det er jo ikke tvil om at det er greit å få en viss formening om hvor viktige og livsviktige ting står hen på dekket. I tidligere tider måtte jo alt foregå i naturens eget lys ute på feltet, og natta kunne være mørk! Tenke seg til å famle rundt i mørket i kuling og regn. Da er det godt å ha noen ting som skiller seg litt ut.

Nå skal jeg ikke drømme meg ut på fiskefeltet alt for mye, men bare konstatere at Alfred nå påfører hvit linoljemaling. Vi har da kjøpt en maling som er produsert i Sverige og er av god kvalitet. I motsetning til dagens malingstyper skal den påføres i svært tynne strøk, ellers vil den snerke seg og vi får et dårlig resultat. Enn så lenge syntes Alfred at dette er topp, og det kan jeg forstå. Det er en tilfredsstillende jobb å male første strøket. Man får ting til å utheve seg og forandringen er enorm. Det blir nok verre når tredje strøket skal på, for da har man holdt på å male lenge og forandringen er heller liten i forhold til strøket før. Men, Alfred er ikke lett å vippe av pinnen. Han holder stø kurs mot en lysere tilværelse.

03.02.2016

Morten Hesthammer

Høyre: Ørene og baugrullen på plass om bord. Venstre: Bildet viser det samme på modellen.

Baugrullen

For en stund siden var Johan i gang med å tilpasse et par ører på skansekledninga tett opp til baugen. Det er to eikeklosser som er fint formet og stikker framover som to ører. I dag, lørdag, har jeg vært aleine på jobb her i Ålesund og jeg tenkte å avslutte arbeidet. Grunnen til at Johan ikke avsluttet det før han gikk over i nytt arbeide var at baugrullen som er plassert mellom ørene ikke var ferdig. Det ene øret var boltet til breitømmeret, mens det andre lå inne i verkstedet. Det så ferdig ut, så jeg tok det med om bord og holdt det på plass der Johan hadde falset ut i skansekledninga, og det var veldig fint tilpasset.

Før jeg kunne gå videre måtte jeg kappe vekk skansekledninga mellom ørene slik at jeg kunne bore opp for senterbolten til rullen. Under skansekledninga er det en glipe på 2 cm, så jeg fant fram saga mi og klippet bort et stort område slik at den blei ca 2 cm i det ytterste stykket. Da fikk jeg begynt å sage bort skansekledninga der rullen skulle stå. Ikke uventet kom det et smell da bordet blei saget over, og skansekledninga hoppet ut fra breitømmeret. Det er nemlig så mye bøy på bordet at det gjerne vil ut ifra om det ikke får løpe helt fram til stevnen hvor det er skrudd skikkelig fast. Bord nummer to blei saget halvveis vekk, så jeg fikk skrutvinger ut gjennom åpningen for å holde Johans øre på plass. Nå som skansekledninga var hoppet framover med det avsagde bordet passet det jo selvsagt ikke, og øre og bord måtte presses tilbake på plass med makt. En kraftig planke blei lagt fra side til side inne bak breitømmeret slik at skrutvingene fikk godt tak i både planke og øre. Breitømmeret er nemlig så skrått at skrutvinga bare ville skli om jeg brukte den til å spenne fra på. To tvinger måtte til for å få alt tilbake, og igjen lå øret og skansekledningsbordet fint på plass. Tverrskips boret jeg opp hullet for rullens senterbolt, og så måtte alt fjernes igjen. Boltehullet nærmest stevnen går i breitømmeret av furu, og rundt dette feltes det nå inn en skive. Den er spikret fast og skal hindre bolten i å gnage seg ned i den relativt myke furua nå det er press på rullen. Rullen blei jo brukt som et halegatt for ankertrossa ute på fiskefeltet, og kunne nok få ganske store påkjenninger.

Med skiva på plass som en foring for bolten, smurte jeg et hjemmelaget kitt på anleggsflaten og spente alt på plass med tvinger. Kittet tøyt ut både her og der etter hvert som det blei stort drag fra tvingene. Når alt var på plass igjen blei det boret opp for 16 mm bolter, og disse blei snørt til med muttere. Det er ikke mange bolter vi har brukt med muttere, men enkelte bolter er det ekstra viktig at drar treverket godt sammen. I farta kommer jeg bare på kjølboltene, ellers har vi klinket de andre boltene om bord.

For å få rullen på plass, blei det firkantede hullet utvidet litt her og der, og til slutt fikk jeg bolten inn i både treverk og den tunge stålrullen. Nå sitter den på plass, og skal bare ut igjen for at Alfred skal komme til å smøre treverket rundt med linolje, terpentin og tretjære. Om rullen kommer til å bli brukt og få kjenne på draget fra en banktrosse er vel heller usikkert, men om så skulle skje så er den i alle fall sterk og god!

23.01.16
Morten Hesthammer

Oppe til venstre: Jomfruene i badekaret Nede til venstre: Seppe smir et hode på den glødende bolten, og har dermed forbundet røstjern til jomfruen. Midten: Helstøpt kause. Høyre: Jomfru med kause.

Seppes siste dans med jomfruene

Jeg må bare innrømme det. Det er ved Fartøyvernsenteret i Norheimsund de mest spennende arbeidene på bankskøyta utføres for øyeblikket. I alle fall i mine øyne. I Ålesund går dagene og hver mann holder på med den samme jobben vi holdt på med i går. Lars og Ragnvald lager innredning i lugarene, Alfred smører fribordet med linolje, og stillasen får også en dusj og blir glatt og fuktig. I perioder har han også hjulpet meg med å klinke boltene til rorbeslagene. I dag blei vi ferdige med den jobben, så jeg vandrer videre gjennom lista over arbeidsoppgaver. For å få størst mulig forandring har jeg gått fra roret akter til baugrullen helt forut. Det er en kraftig stålrull som en elev ved yrkesskolen i Ålesund har dreid og laget foring til. Johan har gjort det meste trearbeidet tidligere, så nå skal jeg fullføre jobben.

I Norheimsund har Seppe smed fyr i essa, og han har nå boltet jomfruene fast til røstjern og kause. Kausen er av støpegods og er en solid sak på 17 centimeters lengde. Den er et lite løft i seg sjøl. En kjenning av meg som seiler rundt i en katamaran hadde som motto «Keep it light». Det er ikke tilfelle om bord i dette fiskefartøyet. Her er alt kraftig og bastant, men allikevel harmonisk vil jeg si. I fjor var jeg på seminar ved Mellemverftet i Kristiansund, og oppe på et loft i et av sjøhusene hadde Nordmøre museum mengder med uassorterte støpemaler. I denne haugen fant jeg en støpemal til nevnte kause, og den har altså vært modell for de 10 kausene som skal pryde riggen på bankskøyta. Det er litt moro syntes jeg.

Jomfruene, som har vært utførlig nevnt i tidligere innlegg, har ligget i et linoljebad i en hel uke. På grunn av de kraftige smidde beslagene som omslutter dem har jomfruene vært helt neddykket, og forhåpentligvis har de drukket seg fulle. Det har i alle fall vært tanken at olja skal trenge godt inn i treverket slik at de er motstandsdyktige mot råte. Seppe er dermed ferdig med sin jobb på røstjern og jomfruer, og har gått videre til neste jobb.

Neste jobb er noen kraftige lange stenger som blir varmet opp til de gløder i gult og rødt. Det er stativet til lanternebrettene han har gått i gang med. Selv om det er minus 10 grader utenfor renner det svette av Seppe når han herjer på som verst. Ute i kulda holder Kasper på å gjøre gods og salinger ferdige på stormasta. Før masta sendes opp til Ålesund skal helst alt være klart sånn er det bare er å reise den opp på båten. Dette arbeidet vil jeg fortelle litt mer om i et seinere innlegg. Følg med!

21.01.16
Morten Hesthammer

Bildet viser at roret henger i beslagene.

Roret

I dag hadde jeg tenkt å skrive om innredning og vise et par bilder derifra, men så er det bare det at det er så vanskelig å få et godt bilde fra et rom med mobilkamera. Joda, jeg har glemt laderen til kameraet mitt i Hardanger, og må derfor bruke mobilkameraet. Nå har jeg fått ny mobil, så kameraet er ganske bra syntes jeg sjøl, men noe fisheye funksjon har det ikke. Et bilde av skøyta med roret hengende i akterenden fikk jeg tatt, så da får jeg skrive noen linjer om det i stedet.

Les mer

Venstre: Kasper borer hullene i eselhodet. Midten: Selve eselhodet Høyre: Alfred i gang med smøring av skansekledning og skrog.

Eselhodet

Mens jeg nå er tilbake i Ålesund fortsetter Seppe med å smi beslag, mens Kasper for tida lager eselhode. Begge disse to holder til på hjemmebanen til Hardanger Fartøyvernsenter i Norheimsund. Eselhodet er et beslag som står fast på stormasta og som også har et eget hull til toppstanga slik at denne kan heises og settes fast og finne støtte i hullet. Normalt er det beslaget helt øverst på stormasta som kalles for eselhodet, mens det et par meter lengre ned er lagt dragere langskips og tverrskips og kalles for saling. På bankskøyta er det ikke slik i salingen, men nok et eselhode, og det er dette Kasper er i ferd med å lage. Dette eselhodet, det er mulig det heter noe helt annet siden det sitter i salingen, er laget av et stort stykke tre og vi bruker eik. I dette trestykket er det to hull, ett som sitter trangt på stormasta, og som sagt et hull til toppstanga. Ifølge Store norske leksikon antar man at det er på grunn av de to hullene at det ligner et eselhode og derav fått sitt navn. Leserne får jo se om de syntes det ligner et eselhode.

Les mer

Bildene viser detaljer som er beskrevet i innlegget

Jomfruas hemmelighet

Nå har jeg fiklet med jomfruer i en hel uke i strekk og jeg har lagt merke til enkelte særtrekk ved en gammel jomfru. Vi har nemlig fått to gamle jomfruer i hende fra Ørnulf som har klart å holde på disse i mange år. Det som er ekstra moro er at jomfruene kommer fra Liaaens verft, som jo er opphavet til modellen fartøyet bygges etter. De to gamle jomfruene er av pokkenholt og margen i emnene går rett igjennom flasken om man kan si det sånn. Den går altså i samme retning som hullene i den ferdige jomfrua. De jomfruene vi har fått dreid, etter modell av de gamle, er av ask. Her har Veteranrig fulgt tradisjonen og lagt årringene vannrett igjennom emnet, og det er flott!

Les mer

Bilder fra prosessen med å legge beslag på jomfru.

Heite jomfruer

Arbeidet med å smi jomfruene i hymnens lenker fortsetter. I går gikk jo prøvesmiinga kjempebra, så med stor optimisme og godt humør gikk vi i gang i stor stil. Jeg skjølpet ut sporet rundt jomfruene og Seppe åpnet beslagene sånn at jomfruene skulle kunne smette inn i dem. Så stod vi der i smia. Beslaget blei varmet godt opp i det området hvor beslaget var åpnet tidligere, godt og varmt blei stålet. Straks det blei tatt ut av flammene børstet Seppe bort glødeskallene, jeg tredde jomfrua på og så blei hele greia låst fast for at vi kunne bøye beslaget rundt jomfrua. Straks den tørre jomfrua kom i kontakt med det glødende stålet tok det fyr i a’. Det var ikke overraskende og vi fortsatte å arbeide så raskt som vi kunne for å unngå at jomfrua blei forkulla. Seppe hadde tak i enden av beslaget med en forlengerarm og bøyde det kraftige beslaget inn mot treverket mens jeg slo forsiktig etter for å være sikker på at det lå helt inntil treverket. Straks beslaget var på plass blei jomfrua tatt løs, børstet og hivd i en pøs med rå linolje. Tatt opp igjen like etterpå og flammen sto rundt beslaget. Ny neddykking og olja kokte rundt beslag og jomfru der de blei liggende i olja. Så kunne vi ta det hele opp og sjekke resultatet. Rimelig bra, men den ene armen på beslaget var nå lengre enn den andre. De hadde vært like lange og skal være like lange. Skitt også. Hva har skjedd?

Les mer

Venstre: Den første jomfrua er lagt i jern, og her oljebrennes hun for å være mer motstandsdyktig mot rust. Høyre: Her ser vi hvordan jomfruene fungerer sammen med taljerep.

Noen dager hvor vi bearbeider jomfruene

Så er vi godt i gang med et nytt arbeidsår, og noen av oss fortsetter med å ferdigstille bankskøyta. For tida er Lars i gang med å lage innredning forut, mens vi som hører til i Hardanger er på hjemmebane her. Fire mann har avsluttet sitt engasjement på prosjektet, så det er med redusert mannskap, men med like stor iver vi fortsetter. I disse dager har jeg vært i gang med å lage spor rundt omkretsen av jomfruene, sånn at smeden vår, Seppe, kan legge jernbåndet omkring dem. Det er ikke noe lite bånd han legger på dem, men et rundtjern med en diameter på 25 mm i godset. Vi hadde en prøve i ettermiddag, og det blei fint! For dem som lurer på hva en jomfru er så kan jeg opplyse om at det er en trekloss med huller i. På engelsk heter det deadeye, og på norsk kalles det også for doshode, og med sine tre huller til taljerepene ligner et doshode på et dødshode eller en hodeskalle. Hvornår jomfru har kommet inn vet jeg ikke, og da Douglas spurte en eldre kar i Kristiansund hvorfor det heter jomfru så svarte karen at det er fordi det kun er jomfruer som klarer å få en så stor påle (masta) til å stå oppreist. Da forstår dere sikkert at jomfruene har noe med masta å gjøre, og to jomfruer i par er med til å stramme opp vantene som støtter masta sideveis. Man kan si det er forløperen til strekkfisken.

Nå fortalte jeg at beslaget som ligger rundt jomfrua har en diameter i godset på 25 mm. Halvparten av dette godset skjølpes inn i jomfruas treverk, og den jobben er min. Med fres, stemjern og rasp lager jeg dette sporet, og mange spør hvorfor laget man ikke dette sporet idet man dreide ut jomfrua. Det ville vært en naturlig ting å gjøre dersom sporet skulle gått rundt hele jomfrua, men her skal det stå igjen et lite stykke som ikke skal freses vekk. Dette stykke kommer i åpningen av beslagets to armer og skal hindre jomfrua i å dreie inne i beslaget når vi skal rigge opp. Da trer vi nemlig et tau, taljerep, i hullene i jomfruene som står i par. En jomfru er festet til skutesida ved hjelp av røstjern og en sitter i enden av vantet som går opp til godset av masta. Dvs et godt stykke opp på masta. Jomfruene sitter da med en avstand av ca 1 meter fra hverandre, og ved hjelp av tauet som går fra jomfrua oppe ned til jomfrua nede, opp igjen osv. Så kan vi stramme opp taljerepet til vantet står stramt. Det er i hovedsak hva jomfruene er brukt til. De kan også brukes som en skiveløs blokk eller veiviser for tau, og en slik bruk har vi forut på klyverbommen. Her sitter det en jomfru som er fast i nokken, dvs ytre ende, av klyverbommen og hvor tauverk ovenfra går igjennom jomfrua og leder tauet gjennom denne og videre inn til dekk.

Nå kommer både Seppe og jeg til å holde på med jomfruene en stund framover, så jeg avslutter her i første omgang og så får jeg håpe jeg ikke har forvirret dere altfor mye.

05.01.2016
Morten Hesthammer

Venstre: En støpemal og de ferdige halegattene. Midten: Lars har halegattet sitt på plass og markerer hvor boltene skal komme. Høyre: Slik vil altså halegattet ta seg ut.

Mye er klart nå før jul.

Sånn helt på slutten av året, jeg hadde siste arbeidsdag i dag, faller flere og flere biter på plass i puslespillet Bankskøyta. Først ankom et par store paller med tauverk fra repslagerne ved Hardanger Fartøyvernsenter, og en halv times tid etterpå kom Per Weddegjerde fra Sunnmøre Museum og fortalte at han hadde med seg en liten palle med noe tungt. Det ringte ingen bjeller da han fortalte om denne halve pallen, men straks jeg så de innpakkede delene skjønte jeg hva det var. Støpemalene og de ferdig støpte halegattene. Lars og jeg som høvlet og smidde til disse tremalene har vært spente på om de var korrekt laget. Dvs, om støperne ville klare å få dem ut av sanda. Det mente vi skulle gå, for malene var todelte og vinklene laget slik at det burde være kurant å få det malen ut av sanda igjen slik at avtrykket til sammen formet et halegatt. Man blir jo tilfreds når man roter seg bort i et annet fag, og får det til. Derfor var vi veldig fornøyde da vi så resultatet, og småstolte bar vi de mange kilo tunge halegattene om bord for å se dem på plass. Ikke nødvendigvis smekkert og elegant, men etter vårt skjønn akkurat som på modellen.
Ørnulf dukket også opp som avtalt, og litt etter skjema kom også en kar fra et kranfirma. Han var ikke så opptatt av Bankskøyta, men mer hvordan de skulle løfte den på sjøen. Med to 240 tonns mobilkraner mente han dette ville gå som en lek, og det kan jeg lekende lett forestille meg. Det er nesten så det begynner å krible litt når vi nå snakker om å få sjøsatt skøyta som vi har holdt på med nå i 1 ½ år. Sjøsettingen nærmer seg, og vi snakker da om i løpet av mars måned. Det er neimen ikke så langt fram. Ikke for det, i løpet av noen dager nå så er i grunnen selve fartøyet klart til sjøsetting. I hele dag har gjengen sprøytet guffe (det hjemmelagede kittet) inn i natene, så tett skal den være. I løpet av den tida Kasper og jeg er hjemme i Hardanger, dvs. ca én måned, skal frivillige smøre skøyta med linolje, tjære og terpentin og etter den tid skal vi montere diverse beslag etc. Fra I.P.Huuse har vi blitt lovet å få ståldelene til ankerspillet før vi er tilbake, og de som skal sveise opp tanker var på en siste sjekk i dag. Det begynner virkelig å flaske seg. Ferien er her.
God jul.
17.12.15
Morten Hesthammer

Venstre oppe: Alfred primer over natene etter hvert som de er fuget. Høyre oppe: Jørgen sprøyter inn fugemassen i natene. Venstre nede: Fugemassen blir varmet opp før den blir ladet i kammeret i pistolen. Da er det håp om at den glir lett ut av tuten. Høyre nede: Georg lader pistolen. Legg merke til varmepistolen som er tapet fast til fugepistolen.

Fuge i D-moll

Det er noe sakralt over Bachs fuge i D-moll, og like sakralt kan jeg ikke påstå at det er å fuge natene på Bankskøyta. Litt mollstemt er det dog, for her så jeg for meg at det ville gå radig unna med å sprøyte det hjemmelagede undervanns sparkelet inn i natene, og så har det blitt så kjølig at det nesten er sørgelig å se hvor seint massen kommer ut av fugepistolen. Ikke for det; det går framover!

Sparkelet, som blei laget i går av zinkhvitt, kritt, hvetemel og kaldasfalt, har nå stått natta over i tempererte forhold og det ser ut til at konsistensen er den samme som da vi gikk hjem i går kveld. Altså suger ikke tørrstoffet til seg enda mer fuktighet slik at det blir reine betongen å jobbe med. Angelo og Georg blandet derfor mer sparkelmasse, mens Jørgen fylte opp fugepistolen med en brødpose full av sparkel. Det sa ikke akkurat pang da han trykte på pistolgrepet, men en tynn stråle med sparkelmasse tøyt ut av tuten. Tuten blei skjært opp litt slik at diameteren på åpningen blei noe større, og så gikk Jørgen i gang med å sprøyte massen inn til drevet og fylle opp natene. Alfred kom til og dro over og fjernet ekstra sparkelmasse, og natene ser veldig fine ut. Og jøss så deilig å slippe å grise rundt med kokende bek. Dette er rimelig reinslig, og natene blir fylt helt opp slik at skroget blir slett og fint. Ifølge vandrelæreren i kravellbygging i perioden 1902 – 1910 Johannes Selsvik er sparkelmassen vanntett slik at drevet ikke råtner opp slik det vil gjøre når det blir vått. Kan det bedre bli? Med unntak at fugepistolen kunne gått litt fortere selvsagt.

Inne i båten er Johan i gang med å sette inn noe skott i skipperlugaren. Her har det vært tvil om plassen. Er det virkelig plass til skap og benk og køyer, samt en liten vedfyrt ovn i dette lille rommet? Etter litt fram og tilbake har vi falt ned på at ja, det er det. Det er jo ekstra kjekt, for da følger vi modellen så godt det lar seg gjøre i skipperlugaren.

Forut i mannskapslugaren er Lars i gang med å sette opp skap, benker og køyer, og her er størrelsen på lugaren slik at vi må ha en køye mindre enn hva modellen viser. Dette fordi køyebredden er for liten på det som skulle vært en underkøye. Da blir det 6 køyer i lugaren, og det er jo heller ikke så verst.

I morgen fortsetter nok dagen på samme vis som i dag. Det er bare å fuge på for å bli ferdig før jul. For å få litt mer fart i pistolen har Jørgen og Georg nå tapet fast en varmepistol som blåser varmluft inn på selve kammeret for fugemassen, og yes; vi har kommet fra d-moll til d-minor!

16.12.2015
Morten Hesthammer

Øverst: Bankskøyta slik den tar seg ut med undervannsskroget malt. Venstre: Gaffelklørne med enkelte beslag montert. Midten: Ror og beslag slik det ser ut i dagslys. Høyre: Georg og Angelo blander sammen undervanns kittet.

Puttel

Som nevnt i går holder vi på med mye småputtel for tida. Det betyr gjerne at vi går på hver vår kant og gjør helt forskjellige oppgaver hele gjengen. Josefine har holdt på med å kle klørne til gaflene med skinn, og det ser riktig så flott ut. Kasper har stått på siden av henne inne i verkstedet og høvlet til toppseilsrå til mesanmasta, og de andre har stort sett fortsatt med det arbeidet de holdt på med i går. Sjøl startet jeg dagen ute i mørket, og har der hugd litt i roret. Rorbeslagene felles noe inn i rorplata, og da lyset dukket opp omkring kl 09.00 oppdaget jeg at det var innfelling av rorbeslag jeg er i gang med.

Les mer

Oppe: Jørgen henger over lukekarmen og klinker fast skalkejernene. Venstre: Angelo har skjært hull i dekket for å felle på plass dekksprimer. Midten: Alfred har tatt med seg deler inn i varmen hvor han kan male delene i ro og fred. Høyre: Josefine kler klaumakken  med skinn.

For noen dager siden laget Kasper og jeg en liste over arbeidsoppgaver vi kan gjøre før vi reiser hjem til fredagen. Flere ganger i løpet av dagen kommer en av de andre til oss og trenger en ny arbeidsoppgave. Lista krymper, og jeg krysser fingre og tær i håp om at zinkhvitt og kritt skal dukke opp slik at vi kan sparkle natene med hjemmelaget kitt før vi reiser. Så skjedde det! Leverandøren har ringt og sagt at varene har kommet til Vigra, og kan leveres i morgen. Det er kjekt, for da har vi plutselig nok arbeidsoppgaver til å holde ut hele uka med alle mann.

Les mer

Venstre: Høvlinga er overstått og Georg primer natene med kokt linolje. Midten: Det er slutten på dagen og Josefine har funnet den minste høvelen på bruket. Ble den vanlige høvelen for tung etter hvert? Høyre: Tøffe trioen er klare for helg!

Den siste slettinga?

Skroget er ferdig drevet! Jeg har nevnt det tidligere; det er mange tunge tak i løpet av byggeprosessen av et slikt skrog. Å drive er rimelig tungt, i alla fall den første uka. Så begynner man å bli vant til det, men da er jo jobben så godt som over. For å ha et godt liv med driving er det viktig at man står godt, dvs. i passe høyde og passe avstand fra skroget. Dessuten at det ikke er hinder i veien for drivekølla. Bare slike enkle ting viser seg vanskelig å få til i praksis, og jobben blir tyngre enn nødvendig. Nå er den fasen over, og det har nok mange gledet seg til. Påfølgende jobb er minst like hard, og det er den som har blitt utført på lørdag 12 desember.

Les mer

1112

Ankerklyss

Hva i all verden skal jeg skrive om på bloggen etter denne dagen, tenkte jeg da jeg satte meg ned foran PC’en etter middag. Dagen har jo gått med til driving i dag som i går som dagen før det osv. For å få litt inspirasjon henta jeg ut bildene fra minnekortet; det viser seg at denne lille brikka har bedre minne enn meg sjøl. Det er jo nesten ikke til å holde ut. En liten brikke på 1 mm tykkelse, 23 x 30 mm i firkant skal huske bedre enn min egen hjerne! Det kan i alle fall ikke prate tenkte jeg, men jammen kom det ikke både lyd og levende film ut av PC’en da brikka viste sitt fra dagen i dag. Hmmm..  Vel, inspirasjon fikk jeg da i alle fall. På brikka fantes ikke et eneste bilde av driving fra fredag 11 desember, derimot viste det noen bilder og en mengde småsnutter av tre karer fra firmaet Nordvest diesel. Disse karene har laget ankerklyssene til Bankskøyta. Selvfølgelig er det det jeg må skrive om!

Les mer

Venstre: Lars har fanget drevet og klasker det inn i natet. Midten: Det blåser godt rundt Jørgen og drevet ligger horisontalt i stedet for loddrett; som er normalen. Høyre: Lars har surret drevet rundt håndleddet for å bevare kontrollen.

Driv

De første dagene i uka har mine kolleger drevet på for å tette bankskøyta. Hammerslag på hammerslag for å drive tråden med lindrev inn i natene. Sjøl har jeg ligget hjemme i køya, uten at det har vært noen stas heller. Febertokter og kuldegysninger har avløst hverandre, og inne i mitt hode har det kjentes ut som om noen hamrer og slår på innsida. I dag drista jeg meg ut av reiret, og på utstøe bein sto jeg sammen med de andre på stillaset og slo ifra meg. I noen timer. Så var det bare å vakle tilbake til hybelen og finne på noe hvor jeg kunne sitte ned og jobbe fra Pc’en. Får prøve igjen i morgen.
Å drive på en plass som Prestebrygga når det blåser stiv kuling er en prøvelse. Av og til blåser man litt ut av balanse, men det går for så vidt greit. Verre er det at vinden tar tak i drevet og legger det flatt etter skutesida, og om det er litt rossete så sliter det drevet rett av og sender tråden av gårde bortover plattingen. For å holde kontrollen på tråden liker jeg å vikle den rundt håndleddet, og styre tråden nedover med en finger samtidig som jeg tar tak med settjernet, før det inn i natet og smekker til. Ser at enkelte andre også benytter seg av denne velbrukte metoden, mens andre igjen lar drevet leve sitt eget liv for så å fange det med settjernet for hvert slag.
Det må være en nokså utsatt plass vindmessig vi står på med bankskøyta. Jeg sto i lære på en av Danmarks mest forblåste plasser, og jeg kan aldri huske at vi hadde tilsvarende problem med drevet. Skulle man drevet et reparasjonsverft hvor driving var en del av geskjeften ville jeg nok ha funnet meg en lunere plass enn Prestebrygga. For dette ene prosjektet skal vi nok holde ut, men det er ikke til å unngå at selve drivinga tar noe lengere tid enn normalt av nevnte årsak. Vi er nå alle mann i drivinga, og håper å bli ferdige med denne jobben før vi tar juleferie om en uke. Så det er bare å belage seg på slag på slag, og noen kamper om å få drevet velberget inn i natene.
10.12.15
Morten Hesthammer

Venstre: Ett vannrett bord framme og akter er satt opp i vater, og ved å trekke en rett linje mellom dem får vi satt av en grei vannlinje på skroget. Høyre: Kasper sikter etter vannlinja, og jeg kontrollerer hvordan den loddrette armen står i forhold til stevn og dekksarrangement. Det ser heldigvis skapelig ut. Hvor kommer vannlinja?

I og med at vi skal håndhøvle fribordet etter at skroget er ferdig drevet er det nødvendig å markere hvor den kommer. Ut ifra tegningen, som baserer seg på modellen, tok Kasper et mål forut og satte det av på stevnen, og gjorde tilsvarende akterut. Ut fra disse merkene ble det stiftet fast et tynt bord, som var høvlet linjerett på overkant, slik at dette bordet gikk tverrskips ut i vater. Så blei en snor trukket stramt mellom disse to bordene, og lista blei ført inn til skroget slik at man fikk en del punkter fra midtskips og fram og deretter fra midtskips og akterover. Så blei et bredt teipbånd ført inn til skroget slik at overkanten av båndet traff alle punktene. Dermed fikk vi en markering for vannlinja som var godt synlig fra andre sida av sundet.

Det er med en viss spenning vi gikk over til motsatt side av sundet for å se hvordan det blei seende ut. Ville stevnen stå noenlunde i lodd på vannlinja? Hva med beitinger, palstøtte osv.? Kasper dro meg med over sammen med en stor fast vinkel. Den støttet han så mot et fast punkt og siktet overkanten av vinkelen etter vannlinja, og så kunne jeg se på den loddrette armen og se om de loddrette tingene vil bli stående OK når skøyta kommer på sjøen. Så vidt vi kan bedømme ut ifra siktingen vil det se godt ut. Helt sikker er vi ikke før skøyta er sjøsatt og ballasten og riggen er på plass. Fram mot den tid jobber vi ut ifra at alt er bra så langt.

Min dag har ellers vært å lage tegninger til smedene, planlegge videre arbeide osv. Planen var å hjelpe de andre med å drive skroget, men en vond hand tilsier at det ikke er så smart. Det kjennes ut som om jeg har slått på handa med en klapphammer om og om igjen, noe jeg husker godt i fra min læretid som skipstømrer. Nå slo jeg ikke på handa med vilje men heller av trøtthet. Å drive time etter time dag etter dag når man er utrent er et tungt arbeide, og ut på dagen var det enkelt å bomme på drivjernet og slå kølla i handa i stedet. Det har nok de fleste skipstømrere vært borti, og det gjør ondt. I går gjorde jeg ikke det, men jeg falt på isen på vei til jobb og tok meg selvsagt for med handa. Utover dagen blei den verre og verre og i dag er den skikkelig hoven og ond. Å holde i et drivjern føles faktisk ikke mulig i dag.  Jeg får trøste meg med at jeg har vært med å drive mange skrog tidligere, og at planlegging er en viktig del av arbeidet. Driv på gutta, det er snart jul!

24.11.15
Morten Hesthammer

Bildene viser bankskøyta slik den tar seg ut i dag. Folkene driver nede ved kjøl og de nederste plankene.

Skroget drives, eller kalfatres som det også kalles

I fartøyvernets tjeneste har jeg vært borte fra Ålesund og bankskøyta noen dager, og da jeg kom tilbake i dag har mine dyktige kolleger drevet skroget med den første tråden. To tråder med drev skal inn i sprekkene (natene) mellom plankene, så jeg får heller være med å slå inn noen meter jeg også. Siden hudplankene er 2 ½’’ (63 mm) tykke skal skroget drives med to tråder. Tommelfingerregelen sier en tråd pr tomme tykkelse plank. Når vi kommer så langt at vi er ferdige er vi nok fornøyde med å være ferdige alle mann. Som da vi dreiv dekket blir det mange slag som skal slås, og det er nesten rart at treverket i Klapphammeren (drivkølla) tåler så mange slag mot et lite hode på drivjernet uten å flises helt opp. Det er da heller ikke mange av våre hjemlige treslag som tåler en slik behandling. Hodet på klapphammeren er dreid ut av azobé, også kalt red ironwood, og det er som man kan tenke seg hardt og tåler slag veldig godt. Treslaget vokser i vestlige Afrika. De eldre klapphamrene hadde gjerne et hode av det som blei kalt «hestekjøtt» på norsk og bullettwood på engelsk. Hvorfor man kaller det for hestekjøtt på norsk vet jeg ikke sikkert, men sannsynligvis er det på grunn av den mørke rødbrune fargen. For å finne slike materialer var våre forfedre i Central Amerika og kjøpte Balata Rouge, som materialen også heter på fint. Har man en kølle med et slikt hode, ja så holder den nok livet ut. Jeg har aldri hatt annet enn det nest beste da hestekjøtt ikke lenger er handelsvare på våre kanter, og jeg har allerede slitt ut 3 køller av azobé. Jeg har hatt perioder med mye driving!

Før mørket begynte å sige på oss ved tretida gikk jeg en runde omkring havna og tok noen bilder av skøyta. Stillasene er nå litt mer glisne enn på lenge, så man får et bedre inntrykk av skroget akkurat i disse dager. Aktenfor skroget har vi hengt opp vindnetting for ellers driver regnet inn på oss, og det er ikke noe særlig nå som vi er avhengig av å holde skrog og drev tørt. Nettet står som et segl i vinden, og de som står akterut og driver blir godt utluftet i løpet av dagen.

Vi regner nå med å bli ferdig e med å drive skroget før vi tar juleferie, og ligger således foran skjema. Dessverre har vi måttet gjøre en liten omrokkering på arbeidsoppgavene fordi vi ikke har fått diverse deler som skal monteres om bord. Vi får håpe julenissen kommer med dem til jul. da blir vi glade.

23.11.15
Morten Hesthammer

Venstre: Morten sletter garnering i lasterommet. Midten: Georg avslutter dørken, og i bakgrunn kan vi se Kasper med pumpestokken gjennom dekket. Høyre: Johan lager eikeklossene som skal holde baugrullen på plass.

Atter en dag i lasterommet

Det er selvsagt ikke til å unngå at disse innleggene blir farget av hva jeg selv tenker og er mest involvert i i løpet av arbeidsdagen. Av og til våkner jeg om morgenen og har noen tanker om detaljer og dette må vi huske osv., så det er tydelig at jeg faktisk er opptatt av dette også om natta. Burde nesten skrive overtid når jeg har slike tanker døgnet rundt!

Les mer

Venstre: Georg i sving med å tilpasse dørkbord i lasterommet. Midten: Et sted ville skansekledningsbordene skille lag, og der er de tvunget sammen med en ribbe. Høyre: Josefine i gang med å presse skansekledningsbordene på geledd.

Tett skrog på en vindfull dag

I dag har det blåst kraftig og vinden har tatt med seg vann inn under taket der Bankskøyta står. Dermed var det ikke så trivelig å jobbe hverken på dekk eller rundt båten. Derfor koste Georg og jeg oss da vi hadde en jobb å gjøre under dekk Der var det lunt og fint, men ikke fullt så godt klima som vi hadde håpet på. Lars holder stadig vekk på med å koke bek som han heller i tomrom mellom spantene helt akterut, og varm bek avgir en del røyk. Mesteparten av den røyken får vi sugd ut med en vifte, og opp på dekket der de andre jobber. De har det jo så utrivelig allerede med vind og vann, så litt røyk på toppen kan ikke legge noen ytterligere demper på humøret.

Les mer

Øverst: Stevntoppen har blitt stusset og høvlet rein og fin. Venstre: Johan har laget en krans av eik rundt mastehullet til stormasta. Midten: Spygatten er plassert i overgangen mellom dekk og vaterbord. Høyre: Lars koker bek, og sørger for at røyken kommer ut av båten så fort som mulig.
Nok en arbeidsdag er over, og vi siger framover mot målet som selvsagt er å ferdigstille mest mulig om bord i skøyta. Detalj etter detalj kan krysses av på lista som blir kortere og kortere. I dag har vi lekt oss med fyr og flammer, og det er noe vi har vært veldig påpasselige med å holde borte fra båten fram til nå. Vi har prøvd å holde alt som er ildsfarlig borte fra uteplassen og inne i trebearbeidingsverkstedet, men nå var det slutt. Inn i båten har vi fyrt opp krabbekokeren som går på gass med det som formål å støpe propellhylsa fast med bek. Det er jo en skitjobb, det er lett å søle bek, de oser av farlig røyk og så har vi altså den åpne ilden. Hylsa ligger som et rør utenpå propellakslingen, som altså motoren driver rundt for å få propellen til å sparke fra i vannet. Inne i hylsa er det et par lager, og hylsa er skrudd godt fast i akterstevnen. I et par bunnstokker som hylsa går igjennom har Lars boret huller slik at vi har ett hull til å fylle på bek og et annet til å slippe luften ut. Så var det bare å koke opp bek, varme opp hylserøret slik at beket ikke stivnet for tidlig, og helle oppi det ene hullet. Nærmere 10 liter bek forsvant ned i hullet og en del har lagt seg rundt hylsa og en del har nok forsvunnet ned imellom hylsekubbene. Det gikk fint og røyken blei sugd ut med en vifte. Plutselig oppdager vi at det kom røyk opp mellom noen spant, så fort fikk vi spylt godt med vann ned imellom spantene i tilfelle det skulle være treverk som lå og ulmet utenfor synsvidde. Det er godt vi var forberedte på den slags med vannslange og brannslukningsapparat. Om det var noe treverk som blei forbrent så blei det slukket, og om det kun var det varme beket så fikk vi det til å stivne. Vi har fulgt godt med utover dagen og noe mere røyk har vi ikke oppdaget, men bek osen den henger godt i!

Les mer

Venstre: Jørgen smir til klaumakken til storgaffelen. Midten: Skansekledninga er ferdig montert, og med hurtigruta som bakgrunn ses profilene godt. Høyre: Oversiktsbilde fra dekk.

Det går mot slutten for denne fasen

I løpet av de få dagene jeg var borte fra Bankskøyta har fremmedlegionen, dvs de innleide skipstømrerne, gjort ferdig skansekledninga og høvlet skroget. Begge deler har de klart med glans, og det er kjekt å komme tilbake og se resultatet. Borte er alle skarpe kanter og ujevnheter i skroget, og det har pyntet godt opp! Pynte opp gjør også skansekledninga med sine profilerte bord som ligger som ramtrær oppe og nede og med en buet fylling i mellom dem. Et lite øyeblikk lar vi øynene stryke kjærlig over treverket før vi igjen hiver oss inn i den daglige dansen. Det er fortsatt arbeid som gjenstår, og det akter vi å gjøre noe med.
I dag har jeg tatt turen ut til Sunnmøre Museum hvor jeg nok en gang går over detaljer, tegner og noterer. Det er ikke mange detaljer som gjenstår men alle skal med, som et politisk parti hadde som slagord en liten periode. Pumpestokken skal ned igjennom dekk mellom luke og ruff, og på en liten kvadratmeter i dette området skal løygangen til storseilet også monteres. I tillegg til rør og beslag. Her skal bli trengsel om plassen! Så får vi håpe at ikke storseilskjøtet feier med seg pumpestokken under framtidig seilas. Tauverk har jo en enestående evne til å fiske tak i ting som kommer i veien, og det kan nok bli litt drag i skjøtene på denne skøyta.

Les mer

Øverst: Skøyta slik den så ut ved femtida mandag 2. november.  Venstre: Tor Lennart i arbeide med høvelen godt over hodet. Det blir tyngre utover dagen. Midten: Tor Lennart høvler diagonalt for å få vekk humpler og ujevnheter; deretter langsetter. Høyre: Kai kjemper med høvelen, men fint blir det.

Sletting, rett og slett

Etter noen herlige dager på den franske Riviera har jeg nå et par dager i Ålesund før jeg reiser til Hardanger for å delta på et materialseminar. I Ålesund skrider arbeidet med Bankskøyta framover, detaljer faller på plass og oppgavene minker fram mot ferdigstilling. Oppgavene minker nå såpass fort at vi må si farvel til noen fine kolleger som har hjulpet oss nå i noen måneder. For at de ikke skal syntes det er trist og leit å måtte forlate oss har vi satt flere av dem på en hard og tung økt, nemlig å slette skroget. Etter en ukes tid med sletting kan det jo hende at de gleder seg til at dette er over, og vi som blir igjen kan glede oss over at mye av dette arbeidet er ferdig og være takknemlige til dem som dro.

Kai, Angelo og Tor Lennart er på gang utenfor båten, og de elektriske høvlene kviner i ett. Hudplankene får gjennomgå fra alle kanter; på tvers diagonalt og langsetter. Da får man det sletteste resultatet, og det er fantastisk å se hvordan skroget som har hatt planker hvor kanter stikker litt ut og hvor det har hatt et rustikt preg nå formes til slik at skroget blir slett og fint. For at ikke kantene av skjæret (altså høvelstålet) skal skjære seg inn og lage lange «dype» sår under dette arbeidet har alle fått beskjed om å runde av endene av skjæret. Det gjør at vi får et lettere etterarbeide når også disse rissene skal fjernes. Undervanns går vi over med en pussemaskin, men overvanns vil siste finish være høvelstrøk med håndhøvelen.

Høvlene føres i lange drag langt nedenfra og oppover langs skuteside. Det er greit å holde verktøyet når man har det nede under brysthøyde, nesten som å være i hvilestilling, men skroget fortsetter oppover og høvelen blir tyngre og tyngre. Det samme gjør armene som visner hen jo lenger ut på dagen vi kommer. Tor Lennart, som er lokal og selvsagt da har en sosial setting og hobbyer som vi andre ikke har opparbeidet oss her, forteller at han hadde tenkt å være med på fjellklatring i ettermiddag. Det tenkte han ikke på lenger. Her skulle armene få hvile i kveld.

Så får vi håpe og tro at våre innleide kolleger kommer langt i løpet av denne økta, som varer uka ut. Vi setter pris på jobben dere gjør!

02.11.2015
Morten Hesthammer

Forskjellige bilder som viser Jørgen i arbeid med skostallen.

Skostallen

Mens jeg kan nyte sommerdagene på Rivieraen må mine kolleger fortsette arbeidet på bankskøyta. Med dagens elektroniske muligheter kan jeg allikevel følge såpass med at jeg har peiling på hva som foregår om bord. Ut ifra bilder forstår jeg at Jørgen er i gang med skostallen blant annet. At denne har fått sitt navn på grunn av fasongen er jeg ikke i tvil om. Skostallen er ikke en plass man setter fra seg skoa når man går om bord, men en hesteskoformet naglebenk som går på sidene og foran stormasta.

Selve hesteskoen er laget av tre planker; to rette på sidene og et krummet emne i forkant. Det krumme emnet er på bankskøyta så krumt at vi har måttet bruke en fururot. Det er ikke alltid skostallen er så krum at det er nødvendig, ofte er den litt kantete i hjørnene og så er det fremste stykket bare svakt avrundet. Da kan man nøye seg med tre rettvokste planker, og det er selvsagt mye enklere enn å grave opp en rot. Liaaen har rett og slett vært litt snobbete når han har rundet skostallen så mye at den virkelig kunne vært spikret oppunder hoven på en gigantisk hest. Hesteskoen er 3’’ (75 millimeter) tykk og står på noen føtter for å komme like høyt opp som naglebenken ute i borde. Det er jo viktig at naglebenken kommer såpass høyt opp over dekk at den er praktisk å bruke når man vil henge fra seg taukveilene fra fallene, som blir nokså store når seilene er satt.

I akterkant av masta forankres hesteskoen til to beitinger som blir en avslutning på skostallen og beina i skoen er spikret til disse. Det er viktig at alt dette står godt og er forsvarlig sammensatt, for når seilene er satt vil draget fra fallene (dvs. tauverket som man heiser seilene opp med) være festet til skostallen. Beitingene går på enkelte fartøy gjennom dekk og er festet til en dekksbjelke, men på bankskøyta står hele greia montert oppå dekket. Vi har laget noen tapper på beitingene slik at disse står solid og etterpå sendt noen lange bolter igjennom beitingsåsen, beitingene og boltet dem fast gjennom dekksbjelken. Det bør holde!

Med skostallen på plass er dekksarrangementet stort sett på plass. Nå venter vi bare på deler til ankerspill og smidde beslag til pumpa og andre beslag som blir spredd litt rundt omkring. Vi er ikke arbeidsløse enda!

26.10.15
Morten Hesthammer

Venstre: Kasper framme på dekket hvor han pusler med den kraftige gjengestanga. Midten: Magdalena holder hardt på måkkerten og driver inn dutlene. Høyre: Lanternekassene tar form, og Ørnulf har ivrig prøvd babord lanterne for å se at kasse og lanterne passer sammen.

Siste dag med gutta

I og med at vi er oppdelt i to lag under arbeidet med Bankskøyta og jeg forsøker å være et bindeledd mellom dem får jeg stadig en siste dag med gjengen. Først ser jeg at «mitt lag» reiser hjem, og et par dager seinere reiser jeg hjem ifra «det andre laget». Nå er det ikke noen tåredryppende farvel og med klump i halsen at dette skjer, men nå tar jeg et lite avbrekk og reiser til Frankrike for 14 dager i varmere strøk. Håper jeg.
Min siste dag med gutta har jeg stort sett tilbrakt på kontoret. Det er mange detaljer som skal på plass nå mot slutten, og alle jobber med noe forskjellig. Derfor er det viktig å ha overblikket og å ligge litt på forkant med planlegginga. Jeg henger med så godt jeg kan, og har den siste tida tilbrakt noen dager på kontoret med å tegne beslag og detaljer. Alle skal ha sitt, og det er om å gjøre å få ting korrekt ved første forsøk. Som handverkersjel føler jeg alltid at jeg sniker meg unna når jeg slipper trebearbeidingsverktøyet og plukker opp annet verktøy som PC , papir og blyant. Jeg vet jo at det er viktig å gjøre den delen av jobben, men følelsen har aldri sluppet taket.

Les mer

Venstre oppe: Johan har skjært ut planken slik at den passer ovenpå rekka. Venstre nede: Georg sjekker at vinkelen er rett. Midten nede: Johan er ferdig med første del av lista og har spendt den fast. Høyre: Georg finhøvler overflaten, og så skal lista tvinges ned på rekka og boltes fast.

Sliterekke og dorryer

At denne bankskøyta har godt med tømmer er jeg etter hvert inneforstått med, så det kommer ikke som noen stor overraskelse at det ovenpå topprekka ligger en slitekant. Ovenpå den 9 cm tykke topprekka er vi nå i gang med å lage en avrundet eikeplanke på 8 cm tykkelse. Eikeplanken fyller hele den flate bredden av rekkeplata og har den misjonen at den skal verne rekka mot slitasje når dorryene ble satt ut eller heist om bord igjen. Den stiver nok også midtpartiet av rekka godt opp, for det må jo ha hendt at dorryene slang inn i rekka når de tok dem om bord i sjøgang der ute på fiskefeltet.

Les mer

Venstre: Så langt var Johan kommet på nedgangskappa da han overlot stafettpinnen til Angelo. Midten: Nedgangskappa er ferdig og klar for noen strøk med linoljemaling. Høyre: Peter inspiserer og kommenterer mens Angelo følger med.

Nedgangskappa

Nå som vi jobber to lag her oppe i Ålesund er det ikke til å unngå at en mann starter på en oppgave som en annen må sluttføre. Det pleier aldri å være tilfredsstillende fordi man gjerne har forskjellig tilnærming til oppgavene, eller man er lite tilfreds med den annens finish osv. Da pleier spørsmål som «hvorfor har han gjort det sånn?» å dukke opp. Heldigvis har jeg ikke hørt noe slikt her under byggingen av bankskøyta, eller det vil si jeg har vel sagt det sjøl en gang eller to. He he. Da slår det gjerne tilbake på at jeg i utgangspunktet ikke har beskrevet oppgaven godt nok vil jeg tro.

Les mer

1510

Vi lager et par støpemaler

Det er mange forskjellige operasjoner som skal til for å bygge denne Bankskøyta, i likhet med det å bygge andre fartøy. Det er ikke alle operasjoner som ligger innenfor eget fagfelt, men som krysser over i andres områder. Her for et par dager siden laget Lars og jeg noen støpemaler av halegatt. Om noen lurer på hva et halegatt er for noe så er det et beslag med et hull hvori man kan føre et tau og da som regel et fortøyningstau eller slepetrosse e.l. Nå kommer ordet gatt i fra nederlandsk/tysk og betyr hull så alle ordene i vårt fartøybyggerspråk med gatt, f.eks. spygatt, skivgatt, hummergatt, bussgatt osv., har det til felles at de er felt rett igjennom treverket. Halegattene vi lager har riktignok et åpent hull slik at man slipper å tre tauet igjennom, men fører det ned i hullet igjennom slissen i toppen av hullet. Halegattet skal nemlig sitte ovenpå topprekka og se til at tauverket ikke gnager seg ned i treverket.

Les mer

Venstre: Kai hugger ut småstein og jord ifra emnet som skal bli et kattkne. Høyre: Her ser vi på modellen at ankeret henger i kattblokka under nokken av kattkneet. Kattblokka er lett gjenkjennelig med sin store krok.

Fra svinet til katten

Det er ikke akkurat noen Noahs ark vi bygger, men vi har mange dyr om bord. I noen dager har Kai og Peter B. holdt på med å forme til svineryggen. Nå er den boltet sammen med topprekka fra stevnen og over 6 meter akterover. På en måte ligner svineryggen mer på en slange der den ligger, men det kunne den jo ikke kalles, for slangenavnet var opptatt. Slanger finner vi igjen både som fortøyningskryssholter boltet på innsiden av rekkestøttene og i noen områder også som en forsterkning i krysser- og kutterhekken. I går nevnte jeg uttrykket «å katte», og nå som mine to kolleger altså er ferdige med svineryggen har de gått i gang med å lage til kattknærne. Nå høres det ut som om katten er delt opp og spredd utover, og det kan være noe i det, for kattkuken er jo en spleis som avslutter enden av et tau. Den er ikke populær om bord!

Les mer

Venstre: En stråkjøl fra en båt som har vært i sjøen i ett år, og hvor treverket ikke var bunnstoffet. Pælemakken har kost seg og spist seg god og feit. Midten: De tre bitene til stråkjølen ligger ved siden av kjølen. Høyre: Kai borer i stråkjølen for å fjerne treverk der kjølboltene står i kjølen.

Beskyttelse av fartøyets ryggrad

For et par dager siden blei stråkjølen, også kalt løsekjøl, slitekjøl m.m, lagt på plass til pomp og prakt. Stråkjølen er på Bankskøyta en 4’’ høy planke, som er like bred som selve kjølen. Oftest er materialen til stråkjølen rester i fra hudingsprosessen. Den dårligste materialen har gjerne ikke blitt brukt, men til dette formålet er det plenty godt nok. Stråkjølen legges under kjølen og festes til denne med haker, spikres direkte eller med beslag. Mellom stråkjøl og kjøl smøres det godt på de to flatene og så legges et lag tjærefilt imellom. Dette gjøres for å beskytte kjølen mot slitasje dersom man kommer ned på bunnen og for å beskytte kjølen mot pælemakk.

Les mer

Oppe: Kai og Peter i full sving med svineryggene. Venstre nede: Kai høvler for å tilpasse svineryggen ned på topprekka. Høyre nede: Peter bruker øks for å fjerne overflødig treverk raskt og effektivt.

Svineryggen

I fartøybyggerfaget har vi navn på de fleste delene om bord, og fantasien har vært stor fra dem som har gitt de forskjellige delene navn. Det er mulig det er en logikk i det meste, men ofte er det også vanskelig å forstå det sånn umiddelbart. Ord for dagen i dag er svinerygg. Om svinet har en sterk rygg kan godt hende, for svineryggen om bord er laget for å tåle litt. På den annen side kan det være pga. fasongen at man har navnsatt det sådan. Til sjøs kan svinerygg også være en serie knoper som går rundt en gjenstand og således ser ut på en spesiell måte. Dette er nok også grunnen til at man i en periode også kalte damenes hårfrisyre for svinerygg da den har noe av samme uttrykket.

Les mer

Venstre: Topprekka og akterstevnen i fin harmoni. Midten: Forut på dekket hvor lufteluka er på plass og beitinger og palstøtte står fint oppstilte med beitingåsen mellom seg. Høyre oppe: Lasteluka har fått lemmer og skalkejernene er felt på plass. Høyre nede: Nærbilde av lufteluke og arrangementet på fordekket.

Detaljer

Detaljer kan være så mangt, og ofte har vi lett for å henge oss opp i dem. Er det ikke sånn at detaljer ofte skaper problemer? At vi derfor bør prøve å se det store bildet, i stedet for å være så opphengt i ting som ofte ikke betyr noe i den store sammenhengen? Det er vel gjerne sånn, men innenfor eget fag er jeg svært glad i detaljer og elsker å få øye på nye detaljer som jeg ikke kjente til fra tidligere. Nå er det sånn at jeg har mine ting jeg er opptatt av og syntes er viktig innenfor det vi jobber med, mens Peter f.eks. er enda mer opptatt av det prosessuelle enn det jeg er. Vi finner rett og slett glede og irritasjon over forskjellige detaljer innenfor det samme temaet.

Les mer

Venstre: Det er en stor jobb å få fram et rotkne, men når det er styrke som er det største kvalitetskriteriet er det verdt innsatsen. Høyre: Også fargen kan si noe om kvaliteten i et emne . Det røde emnet til høyre ble kassert da harpiksen fordamper om  treet blir for gammelt.

Materialkvalitet

Når man bygger et trefartøy hvor det brukes relativt store mengder tømmer er det ikke fritt for at vi er nødt til å tenke litt på materialkvalitet. Hva er egentlig kvalitet i så måte? Noen snakker om kvister, noen om sprekker og andre om al eller malme (kjerneved). Er det sprekkfri al uten kvister som er det beste? Tja, det høres i alle fall himmelsk ut. Om vi skulle ha de kriteriene til grunn er jeg redd det ikke ville bli bygd mange fartøy i Norge opp gjennom tidende. Sannheten er nok nærmere den at det kommer helt an på hva materialene skal brukes til. Jeg er ikke engang sikker på at min kollega på småbåtverkstedet, som bygger strandebarmere og hardangerbåter, altså klinkbygde æringer, færinger, sekæringer osv., og jeg sjøl vil være helt enige om hva som er god materialkvalitet. Om noen uker arrangerer vi materialseminar sammen ved Hardanger Fartøyvernsenter, og der møtes både eldre og yngre til dyst.

Les mer

Venstre: Lars tynner roret i akterkant av propellen for at vannstrømmen skal gå godt. Høyre: Lars skaver på med sitt lille verktøy.Lars tar styringa

Uten styring er det umulig å få ønsket retning. Sunnmøringene har alltid vært flinke til å stake ut kursen og holde seg til den. Derfor er det bare rett og rimelig at det er den eneste sunnmøringen på arbeidslaget, Lars, som lager roret som er selve styringsinstrumentet om bord i Bankskøyta. Stort tømmer har ligget på byggeplassen i noen måneder, og nå har tida vært moden for å skjære, hugge, høvle og forme tømmeret til det fremstår som et ror. Vi som er vant til å seile skøyter som  los og redningsskøyter, er vant med ror som kanskje er opptil 10 cm tykke. Til Bankskøyta er det kjøpt inn tømmer som er 23 cm tykt, eller sidehugd som vi sier når det er emner som er saget ut i tykkelse og er ukantet ellers.

23 cm er sidehugningen på kjøl og akterstevn, og rorstammen som er den delen av roret som er over vann skal være like kraftig. Litt over vannlinja blir rorstammen litt lengere i lengderetning for å folde seg ut til en rorplate. Den delen av rorplata som kommer rett i akterkant av akterstevnen er like tykk som denne, men kantene fases, akterover tynnes rorplata en anelse, men er fortsatt overraskende tykt. 17 cm i tykkelse er rimelig bastant for et såpass lite fartøy spør du meg. Og så er det akterkanten av rorplata som har denne underlige hulkilen. Det er som om tykkelsen av rorplata blir delt inn i 3 deler slik at man får to tykkelser på ca 6 cm adskilt av en like stor kløft. Vil det skape mer eller mindre turbulens? Sjøl tipper jeg på mindre turbulens, og et bedre slipp på vannstrømmen. Jeg har aldri sett noe lignende, så det er spennende.

Lars har hatt hjelp av Angelo med det kraftige tømmeret, som først ble skåret slik at delene ble tilpasset hverandre. Rorstammen som er krum i den øverste delen slik at den følger akterstevnen ble boltet sammen av to stykker og sammen løp de godt ned i rorplata. Det er jo om å gjøre å forbinde alle delene i roret så godt som mulig. Hver for seg er delene i roret kun tømmer, men når de boltes sammen jobber de på lag som det beste arbeidslag. Sammen er vi sterke kan man nesten si, og sammen skal de få styring på Bankskøyta. Bedre teamarbeid kan man vanskelig se for seg.

Modellen vi bygger ut ifra har ikke hatt propell i enden, slik vårt bygg skal få. Det betyr at vi får et fremmed element som får innvirkning på roret. Først og fremst må vi skjære hull til propellen, og for ikke å miste rorflate har vi lagt på litt flate i akterkant av rorplata. For at dette inngrepet skal bli så lite som mulig har vi også foret på akterstevnen rundt propellen slik at roret får en litt annen krumning oppetter. Alt dette for å få propellen til å gjøre så lite «skade» som mulig. Roret står nå flott og stort på plassen ved båten, så neste steg blir å smi rorbeslag og til slut montere aksling og propell. Vi får holde sunnmøringene på saken, så blir det fart i sakene.

01.10.2015
Morten Hesthammer

Venstre: Peter Madsen er konsentrert når han kapper av det første bordet i skansekledninga. Midten: Peter former fyllingsbordet. Høyre: En prinsippskisse av skansekledninga.

Bakom skansen

De siste dagene har undertegnede og Peter Madsen vært i gang med å lage skansekledning til skøyta. Skansekledninga er bord som ligger på utsiden av rekkestøttene mellom skuteside og topprekka. De som er litt inne i den militære sjargongen vet at skansen er et forsvarsverk, og da noe man kan beskytte seg bakom. Og riktig nok, ordet blei tatt i bruk om bord fordi de militære fartøyene begynte å lage skansekledning som man kunne være beskyttet bakom. Man kriget med litt lettere skyts den gang, så noen planker, køyklær o.l. gjorde en rimelig bra jobb mot fiendens piler og småstein. Når skansekledningen først var kommet om bord fant man fort ut at den faktisk gjorde nytten også om bord på sivile fartøy, og da som beskyttelse mot sjø og vind.

Les mer

Venstre: Peter Brennvik jobber med en lask i rekka. Høyre: Angelo lager mal/skant til den siste biten av topprekka.

Rekka

I noen dager nå har det vært gang i arbeidet med å legge topprekke. Det høres jo enkelt ut når man sier at man legger den; akkurat som om det er et prefabrikkert klikkegolv. Fullt så enkelt er det ikke, og man kunne nok ha klart å legge adskillige kvadratmeter klikkegolv for hver lengdemeter med topprekke vi legger ned.

Les mer

Venstre: Alfred in heaven. Han koser seg inne i båten med å årette trenagler. Midten: Angelo stusser av litt treverk for å få topprekka helt ned i rekkestøtta. Høyre: Peter Brennvik lager tapphull i topprekka.

I’m in heaven

I løpet av en vanlig arbeidsdag er det utrolig hvor lite sosial man faktisk er. I løpet av de 10 timene vi arbeider i sammen om dagen går hver mann mer eller mindre i sin egen verden. Kun når vi skal ha matpauser klarer vi å samle oss, og det holder hardt noen ganger det også fordi en eller flere av oss har vanskelig for å bryte ut av egen sfære. Ofte blir en eller flere stående igjen i arbeidet etter at de andre går ned til mat. Da har gjerne de andre ropt og forsøkt å komme i kontakt med vedkommende uten respons. I dag skjedde det med meg, og da jeg kom 10 minutter for seint til pausen sa jeg litt småsurt: -Jaså, her sitter dere og spiser. Dere kunne jo ha sagt ifra til meg også. Da får jeg høre at de har prøvd å få kontakt, men det gikk ikke.

Les mer

Lars lukter på en furubit, og gjenkjenner signaturduften til Bankskøyta

Luktesansen

Jeg leste Dagbladets magasin i helga, og der stod det en god artikkel om duftmanipulasjon. Det er noe som er på moten ved hoteller, banker, kjøpesentre osv. og går ut på at det med jevne mellomrom sprayes en parfymetåke ut i lokalet. Da skal vi føle velvære og således ønske å være der lengre og ha lyst til å kjøpe produktene deres. Når vi nå står så tilgjengelig som vi gjør på Prestebrygga i Ålesund, kommer det ustanselig folk forbi og ofte sier de at det lukter så godt. Ifølge dem som selger all denne parfymen til diverse firma er det om å gjøre å finne den rette signaturduften. Vi har helt klart funnet vår signaturduft, som er en blanding av furu, terpentin og tretjære, og vi får positive tilbakemeldinger. Det store salget av trebåter kan vi dog ikke skryte av. Som hobbyforsker innenfor manipulasjon av våre sanser kan jeg slå fast at vi ikke lar oss lure til å kjøpe noe på grunn av signaturduftene. Var det noen som nevnte kanelboller??

Les mer

Venstre: Ørnulf og Kasper koser seg, men så fuger de heller ikke dekket. Midten: De tre frivillige fugerne i arbeid på dekket. Høyre: Kai Linde i aksjon.

Gris og sterk parfyme

Så har det skjedd igjen. Man holder på et arbeid man syntes er langtekkelig og på grensa til det kjedelige og gleder seg til å komme i gang med neste steg. Så er det bare det at neste steg er enda verre. Endelig er drivinga av dekket ferdig og i dag gikk tre mann i gang med å fuge natene med Sikaflex 290 DC. Først en omgang med en primer som er så luktesterk og farlig at den mest hardbarka sniffer ville fått problemer med å snufse inn. Vi hadde i grunnen tenkt å begynne denne jobben på lørdag og fortsette på søndag, men heldigvis hadde vi ikke de korrekte filter til å stoppe isocyanatene og hva det nå ellers er i denne primeren. Heldigvis fordi vi da kunne ha søndagen fri. Og heldigvis har det kommet noen kolleger hit i løpet av helga, som vi kunne sette til denne jobben. Mer galant er jeg heller ikke må jeg innrømme.

Les mer

Lars har kommet seg opp fra dekket og driver rundt breitømmeret.

En tankevekker for meg sjøl

La meg si det med en gang. Jeg er veldig glad for å jobbe som skipstømrer. I ungdommen hadde jeg sett meg ut en annen maritim karriere og tok flere år på skole og seilte til sjøs og utløste styrmannspapirer. Så fikk jeg ferten i båtbyggingsutdannelsen og for 30 år siden skiftet jeg spor. Til sjøs likte jeg i grunnen best perioden som dekksmannskap, for da var man en av gutta og beveget seg rundt på dekk, gikk i lasterommet og ikke minst vi pikket rust. Det siste var ikke noen høydare, men som sagt vi var for det meste ute. Så kom perioden som styrmann og arbeidsplassen blei avgrenset til styrehuset og brovingene. Jeg likte meg best på brovingene, og syntes i grunnen at det blei både ensomt og stillestående å være styrmann. Men det var ikke det som fikk meg til å skifte retning. Det var rett og slett at Leif Høeghs rederi solgte skipet, og ellers var man begynt å kvitte seg med norske sjøfolk. Det så ikke så lyst ut om man skulle fortsette. På fritida bygde jeg en egen båt i denne perioden og da jeg hørte om båtbyggerskolen i Jondal i Hardanger, så søkte jeg dit.

Les mer

Venstre: Peter på høyre flanke slår og slår dagen lang. Høyre: Lars kommer seilende nedover på sin bak.

Gleden

Jernet dunkes inn i sprekken
Sakte glir jeg ned mot hekken
Slag på i samme sprekk
Jeg tenker alt på neste trekk.

Med spredte bein og ryggen rak
Seiler Lars ned på sin bak
Armen heves og kølla slår
Bomullen ned i natet går.

Peter kommer fra høyre flanke
Med klikk og klakk og ja og danke
Meter for meter med sett og rabatt
Han gleder seg til det blir natt

Et par dager til så er det over
Jeg tenker på driving selv når jeg sover
Når jeg våkner er jeg fortsatt trøtt
Åhh, må jeg stå opp? Er jeg nødt?

Hele uka har vi slått
Dekket blir nå riktig godt
Natene blir jevne og like brede
Å bli ferdig å drive skal bli en glede!

02.09.2015
Morten Hesthammer

Venstre: En detalj fra Bankskøyta. En rull som går igjennom breitømmeret, som var i bruk når de lå til ankers ved kanten av fiskebankene. Midten: Toppstangas stag er festet til en bolt i kneet i forkant av palstøtta. Høyre: Detalj i toppen av stevnen. Ccc

I dag fikk vi noen timers avbrekk i drivinga av dekket, og det var for så vidt deilig. Nå er ikke jeg typen som syntes det er stas å flytte stillaser. Jeg liker best når det er framdrift i det vi får på båten, men det er jo ingen vei utenom å sette opp stillaser, koste og rydde og sånne ting. I dag gikk stillasbyggingen så fint at jeg trivdes med det. Ved hudinga av skroget har vi måttet flytte stillaset nedover et par ganger, og i den prosessen har vi også måttet kappe av stålstenderne for å kunne presse planker inn på spantene. Nå straffer det seg for nå skal vi helt til topps, og de kappede stenderne er derfor ikke uventet for korte. Da kaller vi på Dagfinn, og så får vi se om han kan skaffe noen flere høye stendere. Grunnen til at vi kjører stillaset til topps er at vi om ikke lenge skal begynne å lage skansekledning.

I løpet av formiddagen som gikk med til å flytte stillaset dukket bomullstråden opp fra Claessons i Sverige, så da kunne vi fortsette drivinga. Trådene er såpass tynne, 4 garn i tråden, at vi driver to tråder ned i natet samtidig. For at de skal holde sammen på skapelig vis snurrer vi dem sammen som når man slår et tau. Vi strekker ut de to trådene i hele dekkets lengde, binder dem sammen i den løse ende og monterer dem til en batteriboremaskin. Så kjører vi en del runder slik at de to trådene snurres om hverandre. Gjør vi ikke det er det vanskelig å få dem ned i natet samtidig, for de er som to hvalper som hopper hit og dit og har lyst til å se på forskjellige ting.

Klokke 3 kom Ørnulf opp trappa i full fart. Vi hadde en avtale om det, for jeg ville ha ham med ut til museet for å se på noen detaljer på modellen av Bankskøyta. Artig å gå igjennom detaljer med en som har mer peiling enn en sjøl! Staget til toppstanga som jeg syntes lå litt laissez- faire og slapt henslengt over svineryggen på sin vei fra klyverbommens nokk til festepunktet inne på palstøttas kne, ja der hadde Ørnulf pinadø en logisk forklaring. Det er fordi man kan slakke ut staget, dra bukta inn på dekk, eller i alle fall inn mot dekk, slik at man kan berge den flying jiben som sitter på staget. Om det vil fungere er jeg litt i tvil om nå når jeg sitter og skriver om denne logiske forklaringen, men det er et forsøk verdt. Skeptisk er jeg fordi staget går igjennom en veiviser (jomfru) ute på klyverbommens nokk, og jeg trur vinkelen er så krapp at det blir for mye friksjon i det hel til at det blir vellykket. Jeg kan ta helt feil. Det har jeg nemlig erfart før. Sammen med Ørnulf gikk jeg igjennom den ene detaljen etter den andre, og jeg klarer nesten ikke å vente til vi skal lage delene i full størrelse. Dette er kjekt!

01.09.2015
Morten Hesthammer

Venstre: Peter driver og driver. Midten: Lars ser om han har teknikken for å få ut et helt nøste av haugen med løs bomullstråd. Høyre: Lars i gang ute ved skandekket.

Nok en tur på bomullsmarkene

Så har jeg hatt en uke på hjemmebane hvor jeg har gjort helt andre ting enn å drive. Det vil si jeg og kona var ute for å seile en tur i Hardangerfjorden, og det blei mest driving, for vinden forsvant straks vi var ute på fjorden. Det blei mer å drive dank enn det vi driver med på Bankskøyta. Hva betyr dank for noe?

Les mer

Venstre: Med et hjemmelaget verktøy skrapes enkelte små nater opp i størrelse. Midten: En mal blir brukt for å merke opp rekkestøttas innerkant. Støtta får litt mage for å unngå at den ser innhol ut. Høyre: Lars skjærer bort en overflødig del av en rekkestøtte.

Jammen meg ventet vi forgjeves!

Sånn kan det gå selv om ting er timet og tilrettelagt. I går fortalte jeg at vi omrokerte litt på arbeidet med driving av dekket fordi vi ventet på drev som skulle komme med hurtigruta i dag morges kl. 09.00. Det gjorde det sannsynligvis også, men så vidt vi kan forstå ble det ikke losset, men tatt med på turen inn til Geirangerfjorden. Dermed forsvant alt det gode håpet, og vi stod nå altså uten drev fra kl.11.00 av. Ny omrokering, for vi kunne jo ikke bare kutte ut og gå på stranda heller. Selv om været tilsa at det var det vi burde gjøre.

Les mer

Venstre: Styrbord side er tett med unntak av nest nederste bordgang. Høyre nede: Peter har en avslappet sittestil når han driver. Høyre oppe: Lars har en fremadlent, agressiv stil som skapt for fart når han driver dekket.

Mens vi venter ….

Av og til er det sånn at man er avhengige av andre eller at man rett og slett er litt seint ute med å få tilsendt nødvendige varer. Begge deler er riktig i vårt tilfelle, og tidlig i morges skiftet vi taktikk når det gjelder driving av dekket. Vi hadde med oss en stor søppelsekk full av bomullsdrev, og jeg trudde i utgangspunktet at det skulle være nok til å drive en tråd i hele dekket. Der tok jeg grundig feil må jeg bare innrømme, for etter én dag og på langt nær ferdig minket bomullsbeholdningen voldsomt. Hadde vi drevet på ville beholdningen vært tom i løpet av ettermiddagen, så i stedet har vi gått i gang med å drive skandekket, dvs. vaterbordet, fyllstykkene mellom rekkestøttene og ut mot øverste bordgang. Dette er et så kronglete arbeid at antall meter ferdig drevet nat sank drastisk. Normalt regner vi med at det går dobbelt så lang tid å drive i dette området som det går på dekket generelt.

Les mer

Venstre: Lars setter første tråden med bomullsdrev i dekk. Midten oppe: Med settjernet tar vi tak i drevet og drar det over i natet for å lage en løkke. Midten nede: Her har vi fått settjernet og drev over natesporet og det er klart for å drive det ned. Høyre: Løkkene er drevet ned, og står klare for å bli rabattet. Når det er gjort blir drevet liggende hardt komprimert.

I slag

Da var sommerferien over, og da dukker både sommerværet og vi opp igjen i Ålesund. Etter en regntung ferie i Hardanger var det i grunnen deilig å komme seg i arbeide igjen. Her i Ålesund visste vi i grunnen hva som ventet oss, og i et par dager nå har et par stykker holdt på med å lage de siste hudplankene, to mann har klinket støtbolter og så har jeg og et par andre vært på dekket. På dekket har vi først høvlet ned vaterbordet, som ligger som en kraftig ramme omkring dekket, slik at det har en jevn høyde over dekket og går i plan med fyllstykkene og den øverste bordgangen. Deretter blåste vi rein natene i dekket og i dag gikk vi i gang med å drive, eller kalfatre som det også kalles.

Fra morgenstunden av og til kvelden kom har vi vært fire mann på dekk i dag, og slagene kommer regelmessig og taktfast. Når vi driver dekk sitter vi helst på ræva og slår drevet ned i natene enten mellom beina foran oss eller på siden av oss. Av og til er det deilig å komme seg opp på kne for å komme over drivjernet med drivklubba. En kan ikke akkurat si at vi har drevet dank i hele dag, men vi har i alle fall sittet på ræv.

Når vi driver har vi drevet liggende foran oss, og jeg liker godt å ha det ut til den ene sida også. Med et settjern, dvs et drivjern som er tynnet helt ned uten å være skarpt, settes jernets egg oppå drevet litt til siden for natet og så dras det bort til natet. Da får man en løkke på drevet og så faller første slaget som slår løkka ned i natet. Slik fortsettes det framover slik at det blir mange løkker som er slått ned men ikke pakket. Pakkingen av drevet i natene gjøres med et rabattjern, dvs et drivjern som ligner settjernet, men har en egg som er flat altså ikke går i null. Til første tråden som vi nå holder på med bruker vi det minste rabattjernet, og da er eggen ca 2 mm bred. Med dette slår vi drevet ned i natene og driver sånn sett lufta ut av det slik at det blir hardt og kompakt, og ender opp helt ned i natet. Når vi gjør dette kan vi se at plankene ved natet beveger seg litt, og et nat som i utgangspunktet er 2 mm bredt ender straks opp på 4 mm etter første tråden. At vi kan bevege plankene litt ved driving benytter vi oss av for å jevne til natene. Noen nat er gjerne litt større enn de andre, mens noen er litt små. Derfor driver vi de minste natene først og de største til slutt. Forhåpentligvis blir de like store når hele dekket er drevet. Vil også nevne at vi driver med bomull, og da første tråden med en myk og fin bomullstråd. Tråd nummer 2 vil være spunnet og hardere. Grunnen til at vi ikke bruker tjæredrev er at natene da vil bli innsmurt i olje, noe som ikke går så godt i lag med Sikaflex som vi skal bruke som natemasse i dekket. Bomullen derimot er tørr og rein.

Av egen interesse laget jeg et lite eksperiment da jeg dreiv i dag. Jeg målte opp 1 meter nat og satte drevet og rabattet det deretter samtidig så telte jeg alle slagene jeg brukte. 112 slag brukte jeg på denne meteren, og dersom det er representativt for hele dekket kunne jeg gange opp 112 med antall meter nat i dekk. Jeg fant da ut at vi til sammen vil ha slått 134 400 slag når vi kan si oss ferdige. Det er saftig mange slag, og en del dager. Derfor er det godt å ha teknikken inne, ellers går det fort mot senebetennelse. Så langt er vi alle i slag!

18.08.15
Morten Hesthammer

Fra venstre: Jørgen kvesser det minste navarboret før det skal spise seg igjennom stokken. Johan og Morten driver navaren rundt og rundt. Sponhaugen blir imponerende og uvanlig. Den største navaren er dratt tilbake og har skjea full av spon.

Boring av pumpestokken

Det er dag 2 under Tall Ships Races her i Ålesund, og vi hadde planlagt å begynne arbeidet med pumpestokken allerede fra morgenen av. Vi hadde jo egentlig tenkt å bore opp pumpestokken i går, men det var så mange mennesker der vi hadde rigget opp den 3 meter lange furustokken at vi ikke ønsket å jage bort folk for å komme til. Derfor startet vi nå fra morgenen av hvor vi var helt aleine på banen.

For oppklaringens skyld. En pumpestokk er rett og slett et rør av tre. Vi har en stokk som vi skal bore et stort hull igjennom og forme til et kraftig rør. Inne i røret skal vi siden montere en treventil, samt lage til en bevegelig ventil som vi pumper med. På det viset vil det være mulig å bruke dette som en lensepumpe i bankskøyta. Røret skal monteres i loddret posisjon på det området hvor bunnvannet vil samle seg når båten er på sjøen. Når vi pumper vil bunnvannet løftes opp i røret og renne ut på dekk og deretter over bord. Enkelt og genialt! I dag skulle vi ta første steg på å lage til lensepumpa, og lage hullet i røret.

Stokken har blitt lagt på et par bukker og haket fast slik at den ligger stabilt og så fast at den ikke beveger seg når borene vris rundt. Jørgen og Johan merket og strakk noen snorer slik at de kunne sikte seg inn mot et ønsket punkt i motsatt ende av stokken. Ønsket var å sette boret i margen på den ene siden og komme ut i margen 3 meter lenger framme. I og med at borstanga også må være minst 3 meter lang for å komme igjennom har man en stang som blir tung å holde oppe og som vil bøye seg dersom den ikke støttes opp. En bukk ble derfor montert ca 1,5 meter fra enden av stokken slik at boret kunne hvile på denne et godt stykke mens man boret. Det første boret var et vanlig trebor på 32 mm, og da altså med en uvanlig lang stamme. Da Johan førte boret igjennom kom det ut rett ved siden av margen, så det var veldig bra.

Nå hadde vi et pilothull og Johan og Jørgen begynte å bore opp hullet fra 32 mm til 50 mm ved hjelp av et navarbor. Navaren er et konisk bor, og tuppen på boret er mindre enn pilothullet og fungerer derfor som en veiviser i hullet. Å bore med såpass store dimensjoner på boret gjør at det er tungt og derfor blir dette gjort for hånd. Da jeg kom forbi dreide Jørgen boret, mens Johan dro det innover. Da jeg spurte om de behøvde hjelp var ikke Jørgen helt motvillig. Han var allerede svett. Boret ble drevet framover, dratt tilbake og tømt for spon. Fram igjen, ut og tømmes, og slik fortsatte det centimeter for centimeter. Boret skar godt, men hullet var fortsatt så lite at sponet ikke hadde noen plass å gjøre av seg. Derfor måtte det stadig dras ut for å tømmes.
Når vi var gjennom med navaren ble en større navar montert og drevet igjennom på samme vis. Og så en enda større og større enn det igjen. Nå var hullet så stort at vi kunne skjære mye før boret måtte tømmes for spon. Til slutt hadde vi et hull på 13 cm, glatt og fint innvendig og sponene som kom ut krøllet seg som var de kveilet opp. Sponene var gjerne 4 mm tykke, 15 cm brede og sikkert meteren lang. Selv om jeg har sett dette tidligere er jeg like imponert hver gang. Navarborene er imponerende effektive.

I løpet av formiddagen fikk vi boret hullet til ønsket dimensjon, altså disse 13 cm i diameter. I nedre ende stoppet vi dette boret før det gikk igjennom stokken, og her er hullet 11 cm. Dermed er det en kon inne i røret, og i denne konen skal vi kile fast emberten, dvs denne nedre ventilen. Den må vi bare få laget i dreiebenken først.

17.07.15
Morten Hesthammer

Venstre: Mange fulgte godt med i arbeidet som foregikk ute på skutesida. Midten: Sarah repslager har laget egen stand utenfor bankskøyta, så her er ikke tvil om hvem som er i gang. Høyre: På dekket fikk vi etter hvert en rolig arbeidsplass, og her er Alfred i gang for å proppe spikerhodene. Bankskøyta i folkehavet

Det er Tall Ships Races her i Ålesund i disse dager, og selv om regnet har sildret ned hele dagen myldrer det med folk i byen. Dessverre er passasjen rundt bankskøyta såpass trang at det er begrenset hvor mange som kan stå i bredden ved siden av båten av gangen. Derfor blir det i lengderetning at folk blir stående, ja såpass mange folk var det jamnt over at vi hadde problemer med å komme fram til båten når vi først hadde hatt en tur i verkstedet som ligger et par skritt til siden. Tidlig på dagen, før det virkelig kom mye folk forbi, hadde vi trappa opp til båten åpen. En del fikk derfor gleden av å komme seg opp på dekket, og det forstår jeg så godt at de har lyst til. Det er jo ikke hver dag man får mulighet til å se et helt nytt trefartøy bygd på den gamle måten. Derfor var det litt trist å måtte henge opp et skilt på trappa som så at det ikke var mulighet til å gå opp til dekket. Til å begynne med neglisjerte mange skiltet fordi det var så mange andre der oppe. Men så når det blei tomt, ja da så det ut til at det var OK å bli nede på plattingen.

Nede på plattingen kunne folk gå inn til skroget, ta på materialene, grise seg til med tretjære og virkelig se hva vi holder på med. Josefine stakk ut en lang planke, og enkelte fulgte godt med på hennes målinger og framgangsmåte. Ikke lenge etter kom Johan og Per Olav med en rykende planke som blei tvunget på plass, og etter hvert festa. Da var det mange som blei stående lenge ved båten, og det var nok ikke kun fordi det regnet ute.

Sjøfolk, båtbyggere, og generelt interesserte i alle aldre har vært forbi, og gjort dette til en litt uvanlig arbeidsdag… heldigvis. Ikke for det, det er veldig kjekt å kunne presentere hva vi holder på med og se den interessen som er rundt et slikt prosjekt, men skal vi få båten ut i det virkelige havet må vi nok ha flest vanlige dager. I morgen er det meldt fint vær, så jeg regner med at det dukker opp enda flere folk i morgen. Det blir kjekt!

15.07.15
Morten Hesthammer

Bildene viser detaljer fra dekket.

Lokket er lagt

Rett før arbeidstids slutt i dag ble den siste dekksplanken slått på plass og spikret fast. Det betyr at vi har et helt dekk å vandre rundt på, og skøyta har liksom blitt bredere når man ser den ovenfra.
Etter at vi har kommet i gang med dekkslegginga er resten mer eller mindre plankekjøring. Det er som å stable planker, bare å legge dem ved siden av hverandre og spikre dem fast. Eller er det ikke helt sånn? Det er nok ikke det når alt kommer til alt. Et stykke inn på dekk kommer vi borti luker og andre dekksåpninger, og det er sjelden at det går opp med plankebreddene å havne på siden av lukene. Dessuten er lukene av ulik bredde så selv om de tilfeldigvis skulle passe inn mot en luke så passer de nødvendigvis ikke inn mot neste. Da må vi vurdere hva vi gjør. Hakker vi ut for lukekarmen? Legger vi inn en ekstra bred planke? Om vi så gjør lar vi den da gå fra ende til annen, eller kun rundt luka? Hvor smal kan en planke være ved siden av en lukekarm? Det er mange muligheter til løsning, og uansett hva vi gjør, vel, så drar det med seg flere ting som må vurderes i neste omgang.

Framme ved beitingene, dvs. fundamentet til ankerspillet, ligger to kraftige planker i dekket og disse går parallelt med centerlinja. Når vi legger dekk på et arbeidsfartøy legger vi alltid dekket med en viss krumning, dvs endene streber litt inn mot centerlinja slik at de får en viss kurve. Legger vi dem parallelt med centerlinja når vi legger dekket utenfra og innover vil endene strebe mer og mer utover, og visuelt blir det helt bak mål. Så vi har startet ute i borde og lagt dekket med en viss kurve. Når vi kom inn til beitingsfiskene, disse tykke og brede plankene jeg nevnte, kommer dekksplankene i en annen retning enn fiskene. Tre planker blei justert, slik at de blei smalere i endene og således blei innerkanten av den tredje planken parallell med centerlinja. Da kunne neste planke innover legges helt linjerett slik at den passet fint til dekket utenfor og til beitingsfisken. Slike vurderinger er viktige for utseendet, for når natene blir drevet og natet vil det hvite dekket få svarte striper mellom hver planke. Da vil man virkelig se hvordan det tar seg ut.

De gamle har også måttet vurdere slike ting, og løst dette forskjellig.  Men når alt kommer til alt var det nok ikke så viktig for et fartøy som skulle brukes til fiske. Dekket skulle brukes til å gå på, og det skulle holdes noenlunde tett. Var det det så var det nok ingen fisker som kommenterte saken. Men for en båtbygger har linjer og løp alltid vært viktig. Selv om ingen kommenterer saken ønsker vi å lage fine linjer og få fine trekk. Det håper jeg vi har fått til i dekket også. Har vi ikke det, så hold det for deg sjøl.

11.07.15
Morten Hesthammer

Per Olav driver inn nok en trenagle.

Trenagler er toppen

Nå som vi har vært i gang med å legge hudplanker på bankskøyta har det vært behov for mange trenagler til å feste plankene med. Sånn cirka 2 500 trenagler har blitt laget og drevet på plass når vi blir ferdige med hudingen. Nå er det ikke sånn at vi bare kan bestille nagler hos en leverandør, men vi må produsere dem sjøl. Prisen på en trenagle blir derfor mange ganger dyrere enn om vi bare hadde brukt 6’’ skipsspiker til 14,-kr/stk. Ikke bare ville vi ha spart mye pr festemiddel, men etterarbeidet blir også mye mindre.
Når vi bruker skipsspiker forsenker vi i hudplanken, borer så opp med 8 mm bor, surrer noe drev under hodet på spikeren og slår den på plass. Så propper vi hullet, «and call  it a day» som amerikanerne sier.

Ved bruk av trenagler må vi passe på avskjæret og se til om det er noe som egner seg til nagler. De skal være rettvokste, kvistfrie og av al (kjerneved). Hver nagle blir laget på 45 cm lengde. Det blir 1,1 km med utsøkte materialer til trenagler. Disse bitene må skjæres ut av avskjæret, høvles/skjæres i firkant, så kone dem og til slutt høvles de åttekantede. Våre trenagler er 32 mm tykke i den ene enden og 28 mm i den andre. Når hudplanken sitter på plass borer vi et hull på Ø 30 mm, ett i hvert tømmer (altså to i hvert spant). Naglen drives inn med stor måkert, en slags slegge, og skal kiles innvendig på garneringa og døytles på huden. Jovisst, det er dyrere enn å spikre. Men hvorfor da bruke så mye ressurser på trenagler?
En trenagle vil holde fartøyets levetid. Uten å ruste og forsvinne hen. I eik ruster spikeren fortere enn i furu pga. eikas garvesyre. Utrolig nok sluttet danskene å bruke trenagler, mens de norske fartøybyggerne holdt stand. Trenaglen var til å stole på; en spiker blei ikke regnet for noe.

Så for å følge tradisjonen lager vi trenagler og slår dem på plass. Det er et godt festemiddel, og hva skulle vi ellers bruke avskjæret til? Ved?

08.07.15
Morten Hesthammer

Det gjenstår ikke så mange planker i skroget nå.

Det går unna

Da jeg reiste hjem for å avspasere ved siste periode var vi i midten av juni. Ved månedskiftet til juli kom jeg tilbake hit til Ålesund og i den tida jeg var hjemme hadde A-laget hudet videre. Fra å være et halvnakent skrog hvor spantene var synlige til godt over skjørtekanten var kanten nå trukket godt nedenfor knærne. De hadde dreisen på det disse unge på A-laget. Juli har kommet med en blanding av ungdommelig pågangsmot og oss som har kommet over i siste fase av arbeidslivet. Ville vi klare å henge med, eller er det bare i kjeften vi fortsatt gjør det?

Josefine og Johan, to fra A-laget, var fortsatt med inn i juli og de har produsert planker og vært til hinder for at B-lags gutta faller inn i pensjonist modus. Thomas og Per-Olav har stablet planker på båten, boret og slått mens Georg, den yngste av oss alle, har drevet i nagler som om han var en proff. Etter en uke inn i juli kan vi bare konstatere at skroget begynner å nærme seg ferdig hudet. Det er også artig å se hvor mye hver planke dekker til nå mot slutten. Når vi har fire omfar, ett omfar er en planke i hele båtens lengde på begge sider, er ett omfar 25 prosent igjen. Og da begynner det å lukke seg fort igjen.

Det nærmer seg nå tall ship race, om 10 dager, og da vil vi være bordet opp slik at det står igjen ett omfar på midten. Planen er at vi skal la ett omfar stå igjen når vi går på ferie den 17. juli. Da har eierne 14 dager på seg hvor de kan sprøyte spant, hud og garnering med linolje og terpentin. Vi får håpe de får sauset treverket godt inn, og at det er sugd inn i treverket når vi kommer tilbake. Da får vi se om vi lukker igjen for denne gang.

04.07.15
Morten Hesthammer

Her ser vi bilde av det gamle originale skylightet som Stein Gjøsund eier, og ett bilde som viser hvordan skylightet på modellen ser ut. Likheten er slående.

Skylight

Skylight har blitt laget i mange fasonger, og på Bankskøyta skal det lages ett med «valmet tak». Det skal stå på rufftaket og gi lys ned i skipperlugaren. For øyeblikket er jeg i gang med å lage noen skisser og målsette dem slik at en av de andre båtbyggerne kan lage det ved hjemmebasen til Hardanger Fartøyvernsenter. En annen kar som har jobbet som båtbygger tidligere, Stein Gjøsund, kommer i fra Ålesundsområdet og av en eller annen eier han et originalt skylight fra en bankskøyte og jammen meg har det samme fasong som det vi har behov for. Det er bare litt mindre enn hva som skal være på vår skipperlugar.

Vi vender alltid tilbake til modellen og hvordan deler tar seg ut der og dimensjonene som er brukt på modellen. Proporsjonene stemmer overraskende godt fra modell og til Stein sitt skylight. Vi er derfor ikke så redde for å gå tilnærmelsesvis slavisk etter modellen. Fordelen ved å se et skylight i full størrelse er at alle detaljer kommer så godt fram. Her ser vi tappinger, falser og festemidler.
Å få slike originaldeler i hendene og bruke dem som utgangspunkt for kopier er helt supert. Det aller beste er om delene er slått fra hverandre, for da ser vi virkelig hvordan de skjulte fellingene er laget osv. I denne  omgang får vi det gamle skylightet være som det er, men fristende er det å lirke litt her og der. Men jeg gjør det altså ikke..

22.06.15
Morten Hesthammer

Venstre: Håvard høvler 8-kanten på undermasta. Deretter lager han 16-kanter, 32-kanter før den høvles rund. Midten: Undermasta er rimelig lang. Høyre: Her ser vi undermast og toppstang i samspill på modellen. Eselhodene ses og i bunnen av toppstanga kan vi se at den svinger forover for å komme klar av salingshornene.

Håvard lager stormast

Nå som jeg for tida er i Norheimsund setter jeg pris på at det finnes et webcamera som holder øye med bankskøyta. En gang om dagen eller så sjekker jeg innom og ser at her går det framover med hudinga. Det syntes jeg er moro å følge med på. Noe annet som jeg kan følge med på, og da fra tettere hold, er det som foregår ved Hardanger Fartøyvernsenter. Her er nemlig Håvard i gang med å lage stormasta, og smeden Seppe smir røstjern og beslag til å legge om jomfruene.

Stormasta består av to separate deler, nemlig undermast og toppstang. Emner til disse har ligget i sjøen i en tid før de blei dratt på land for bearbeiding. Undermasta skal ferdig være 17 m lang, og ha en diameter på 38 cm i det området hvor bommen hviler mot masta. Noe den gjør ca 1,4 m over dekket. Her er masta på sitt tykkeste, og så tynner den ned mot kjølsvinet, og noen centimeter oppover mot godset. Fra godset og til toppen, som jo bare er et par meter videre oppover, tynner masta kraftig. Faktisk er det vanlig at mastetoppen på et par tre meter tynner så mye at toppen blir halve diameteren av mastas største diameter. På vår undermast vil det si at toppen kan være 19 cm i diameter. Håvard har høvlet den til 21 cm.

For tida holder Håvard på å høvle på toppstanga. Undermasta er ferdig og får nå noen omganger med linolje og tretjære. Toppstanga skiller seg ut ifra en vanlig mast ved at den har en klump i bunnen av masta som svinger framover. Det gjør den fordi den går igjennom et eselhode, dvs et åttetallsbeslag hvor det ene hullet i åttetalet sitter fast på undermasta, mens det andre er som en styring for undermasta som kan heises og fires fritt. I forkant av undermasta har vi et tverrliggende eikespir, salingshornene, liggende ovenpå eselhodet. Salingshornet er hele 10 cm i firkant ovenpå salingshornet og derfor må hullet i eselhodet komme så langt foran undermasta, minst så langt. Men så langt har man ikke ønsket at toppstanga skal stå foran undermasta. Derfor har man laget denne svingen slik at stammen på toppstanga. Dermed er det bare foten av toppstanga som står godt foran undermasta.

Toppstanga skiller seg også ut fordi den plutselig får en kraftig brystning når det nærmer seg toppen. Med brystning mener jeg at masta f.eks. er 15 cm i diameter på et sted, og så blir den hakket inn til f.eks. 10 cm og så fortsetter den videre fra dette nye målet. Vi har da fått et bryst på 2,5 cm rundt masta på dette stedet. På brystningen skal toppvantenes øyer hvile, så på den måten har man laget et bryst for å spare seg et ekstra beslag og dermed også ekstra vekt så høyt oppe i masta.

Før stormasta sendes til Ålesund skal alle beslagene monteres. Noe er allerede klart, mens eselhodene  skal lages i fra bunnen av. Det er nemlig to eselhoder. Ett som sitter helt i toppen av undermasta, og så dette som jeg nevnte som sitter et par meter lenger ned. Dermed har man god styring på toppstanga, og  det skal man jo alltid ha.

20.06.15
Morten Hesthammer

1606

Planlegging av ankerspillet

Det er så lett å tenke at jeg alltid må skrive om det praktiske arbeidet som foregår på Bankskøyta her og nå, men det behøver jeg jo slett ikke. Samtidig som arbeidet skrider framover foregår det andre ting på planleggingsstadiet. Tankene svirrer alltid rundt neste steg og gjerne lenger fram også; kontakten med underleverandører holdes i gang for at alle ting skal komme på plass til rett tid. En av underleverandørene, I.P. Huse, vil lage deler til ankerspillet og sammen med firmaets Trond Olav Sæbjørnsen var jeg på museet og studert modellen for en god stund siden. Trond Olav fikk da notert og skissert litt på de ståldelene I.P. Huse skal lage.

Ankerspillet er jo ikke akkurat siste skrik innen high tech, så dette er noe nytt for folkene hos I.P. Huse. Her er firkantede stenger med neddreide ender for lager som må smøres med fett, sveiver av smidd jern, tannkranser og paler. Alt er så enkelt at selv jeg skjønner hvordan dette fungerer. Ved Fartøyvernsenteret har vi laget flere ankerspill av noenlunde samme type. Når vi har gjort det har vi beskrevet de forskjellige delene, laget noen enkle håndskisser og støpemodeller og således fått hva vi behøver. Nå har jeg fått i hende flotte tegninger laget på et dataprogram, så dette ser riktig så high tech og flott ut. Ut ifra tegningene som Trond Olav lager skal så I.P. Huse maskinere delene til spillet. Det blir således ikke støpte saker, men helt sikkert sterkt og godt nok til formålet. Jeg ser fram til å se resultatet når det er ferdig etter sommerferien en gang.

Enn så lenge står beitingene, som altså er selve fundamentet for ankerspillet, nakne i akterkant av palstøtta. Som to vakter har de blitt plassert litt ut til hver side av støtta, og ranke og flotte står de der. Om noen måneder skal vi få støtte og beitinger til å fungere i et samspill, hvor de må støtte og hjelpe hverandre med å få ankerkjettingen opp og holde imot kreftene som oppstår når fartøyet ligger til ankers. Jeg ser fram til at vi kan bidra til å få til det samarbeidet.

For å illustrere hva dette går ut på legger jeg ved en tegning av ståldelene i ankerspillet og et fotografi som viser hvordan dette blir seende ut ovenfra.

16.06.15
Morten Hesthammer

Venstre: I en times tid i løpet av dagen kunne vi nyte skrogets fasong før det igjen stod innhyllet i stillaser. Høyre: Douglas og Morten hjelper Peter og Lars med å merke opp for sletting. Her streker Morten så godt han kan, mens Douglas myser for å se om det er plasser hvor lista ikke ligger inntil spant.

Et glimt av herlige former

Å stå med hendene hevet over hodet over tid er slitsomt. Når vi nå er i gang med å slette av spantene er det stort sett over hodet eller ut fra kroppen vi jobber. Hele dagen. Nå har jeg heldigvis hatt et avbrekk fra selve slettingen i dag, mens store sterke Peter er i gang med sin tredje dag. Og det er nok arbeid på motsatt side i tre dager til med det samme arbeidet. Det er bare ikke alle operasjoner som er toppen av lykke i en skipstømrers liv heller. Men noen ganger er det bare herlig å være skipstømrer!

Les mer

Venstre: Morten fyker over spantene med en vinkelsliper for å jevne til høvelsporene. Midten: Peter tester med en liten list for å se om det er mulig å bøye den på plass i hekken. Av ansiktsutrykket ser det ut til at han sliter. Høyre: Spanteskorene er fjernet, og hele skroget på babord side er fritt.

Skorer og spon

Ved huding av skroget må man stadig flytte på stillaset slik at det kommer i riktig arbeidshøyde. Det tar tid å flytte rundt på, for det er jo ikke en rett vegg vi jobber mot men en kurvet båt. Derfor blir det så mange tilpasninger på stillaset at det knapt kan kalles for systemstillas. På lørdag fikk vi støttet babord side av skøyta opp til det man i Hardanger kalte for langskoring. Det vil si at vi har satt 2 skorer (støtter) rett mot øverste bordgang og rett i veggen på verkstedet i stedet for å ha spanteskorer fra grunnplanet og opp til midten av hvert spant. Dette er nå nødvendig for å komme til i det området hvor spantene ennå ikke var slettet av, nemlig under spanteskorene. I den forbindelse må vi også flytte stillaset et hakk ned for å komme i en komfortabel høyde for videre hudlegging.
På lørdag fikk vi altså langskoret babord side, og har høvlet og høvlet, så nå nærmer spantene seg fine på den siden. Vår gode hjelper Dagfinn har bl.a. brukt dagen til å sveise opp føtter for skorene til styrbord side. Her er det ingen vegg å kjøre skorene mot, så vi må lage et litt annerledes arrangement. Kaikanten står jo også farlig nær skutesida, men vi får et godt system på plass i morgen tirsdag, regner jeg med.

Les mer

Venstre: En riktig feit dekksplanke. Ideelt sett burde ikke årringene ligge fullt så flatt på planken. Midten: En ideel dekksplanke; tettvokst, feit og hvor undersiden av planken ligger tett på margen. Det får årringene til å bli halve sirkelslag.  Høyre: Bildet viser den røde planke sammen med en normal planke fra samme området.

Materialer i dekket

I forbindelse med at vi legger dekket fikk jeg fatt i en planke som var godt utala (full av kjerneved), bred og var passende til å lage disse ekstra brede halsene i dekket med. Den var tykkere enn nødvendig, så jeg tok den over på båndsaga og fjernet ca 30 mm i tykkelse.. Da båndsaga hadde gnagd seg igjennom emnet så planken knapt så attraktiv ut. Veden var rødlig i farge med striper i det lysere. Her hadde jeg fått tak i en planke fra et gammelt tre; ja om jeg skal tro min avdøde mentor Ingvald Vevik så virker det som om treet ved livets slutt er i ferd med å tørke opp. Harpiksen i alen (kjernen) trekkes tilbake (til røttene?) mens trevirket etterlates rødlig rødlig i farge.

Les mer

Øverst: Her ser vi hvordan den foreløpig nederste bordgangen løper opp i akterenden. Slik blir løpet når vi retter ut plankene (når planken ligger flatt på bakken). Venstre: Bildet viser hvordan plankene løper oppunder tredje borgang og hakket i planken som fanger opp den foregående planken. Midten: Plankene forut på Uggerbyskipet. Høyre: Også på Uggerbyskipet har man laget hudplanker som fanger opp den forrige hudplanken.

Jammen, de andre gjorde det først!

Å få til et fint plankeløp kan av og til være en utfordring på et fartøy. På bankskøyta la vi de tre øverste hudplankene slik at de løper «normalt», altså følger dekk i borde. Den øverste planken var vrien å få bøyd på plass i ræva av fartøyet fordi Det er stor kurve her, og ikke minst vinklene forandrer seg fra spant til spant. Med problemer la vi på to planker til under den øverste bordgang, og fasongen blei mer og mer bananformet. Vi var derfor nødt til å tenke på å lage noen hudplanker som ble rettet ut, og se hvordan disse forløp på skroget. Resultatet blei at vi fikk noen planker som stoppet før de kom inn på akterstevnen. Det er ikke ofte man ser slike løsninger, men det er faktisk ganske tradisjonelt.

Les mer

Øverst: Skøyta i morgenlys. Hudingen beveger seg nedover skutesida. Nr 1 fra vesntre: Douglas snakker til skutesida. Nr. 2 fra venstre: En amerikaner og hans våpen. Nr 3 fra venstre: Georg svinger slegga, og driver inn trenagler. Høyre: Til venstre ses et skipsbor hvor sideskjæret går bakover. Boret til høyre er normale vi får kjøpt og her ser vi at sideskjæret går framover og således blir sårbart når det treffer stål.

Det er festing fra morgen til kveld

Når vi holder på med å legge hudplanker på fartøyet er det viktig å organisere seg på en smart måte, og da nytter det ikke at hver mann lager sin egen planke og deretter monterer den. Laget er delt inn slik at to mann stikker ut og høvler plankene, mens fire mann monterer dem. Det tar nemlig mye lengre tid å montere plankene enn å lage dem klare for montering.
«-I love to party», uttalte Douglas da han fikk høre at han var med på festelaget. Nå går han rundt oppe på stillaset, og vi kan se ham lene seg fram mot skutesida og prate høyt. Det ser besynderlig ut, men han kommuniserer med en makker som er inne i båten. Derfor finner han et naglehull og prater inn i hullet i skroget.

Les mer

Venstre opp: Douglas har fått brillene på og skjærer så tett på streken som han klarer å se. Venstre nede: Emil sjekker uthulningen på planken for å se at den vil passe mot spantene. Høyre: En planke skal på plass og alle mann er skjerpet for å få slått den inn på plass.

Så skjer det noe

Etter en ukes avspasering på hjemmebane er det kjekt å være tilbake i Ålesund og se at arbeidet har kommet lengre enn da jeg reiste. Ikke overraskende står dekket på samme stadiet som jeg forlot det, for alle hadde fått beskjed om å samle seg om å legge hudplanker. Planker på opptil 11 meters lengde har blitt skjært i fasong, og høvlet og dullet med. Når vi lager hudplanker må vi først skjære dem ut i lengderetning, og vi prøver å få dem ut av et plankeemne så tett på den korrekte fasongen som mulig. Det er derfor ikke uvanlig å lage en skant/mal/sjablong for å få denne korrekte fasongen tegnet ut på emnet. Ofte passer ikke planken helt i fasong, og da må vi lage en kurve i planken så tett på ønsket fasong og samtidig få den inn på emnet. Det betyr at fasongen kan avvike fra ønsket fasong, men det betyr i grunnen lite så lenge det ikke er altfor mye. Med den forståelsen i bakhodet hender det vi kutter ut hele skanten og bare streker opp en fasong som kan ligge på emnet. Og så skjæres planken ut.

Nå må ingen tru at planken er ferdig og klar til å legges på båten, for det er den langt ifra. Vinklene skal justeres for at det skal bli et fint nat, altså drevspor. Forunderlig nok, for noen, forandrer vinklene seg hele veien hele veien, selv om vi har skjært ut forrige planke med en kant som ligger 90 grader på spantet. Denne forandringen klarer vi ikke å skjære ut, så den må høvles i etterkant av utskjæringen. Samtidig må vi passe på å høvle den flaten som skal ligge inn mot spantet slik at hele plankebredden hviler på spantene. I og med at skrogfasongen midtskips er en kurve må vi høvle planken slik at ikke planken kun ligger og rir på midten.

Når planken så er ferdig tilberedt, som kokkene sier, legges den i steamkassen for å bli varmet opp til en temperatur som ligger så tett på 100 grader som mulig. Dette gjøres kun dersom vi mener planken må mykgjøres for å kunne tåle påkjenningen med å bli tvunget på plass. Da kan vi håpe at planken har blitt myk som spaghetti, noe den selvsagt ikke blir, når den skal bøyes på plass.
Festelaget henter planken ut av steamen, og så skal ting skje litt fort slik at planken holder varmen under operasjonen. Dette er publikumsvennlig, så i dag stod det en hel gjeng interesserte og fulgte med da en planke blei skrudd og slått på plass. Det er bra, så lenge de ikke står og går i veien selvsagt. I dag fikk mange med seg da en lang planke blei dunket på plass, og den passet perfekt hele veien, etter en mindre justering.

For å få god gang i hudingen må vi selvsagt organisere oss smart, og da er det veldig moro. Det er litt som å spille på et lag hvor alle har sine oppgaver. Når det fungerer er alle fornøyde, selv de som har de kjedeligste jobbene i laget. Det er vel det som kalles teamarbeid!

01.06.16
Morten Hesthammer

Venstre: Bildet viser hvordan dekksplanke nr. 2 fanger opp enden av den første planken utenfra. Høyre: Et stykke til høyre for dekksplankene kan vi se strekene vi har satt på bjelkene. Disse ligger i hva vi syntes var en fin kurve, og som vi holder oss parallelt til.

Så legger vi også dekk

Nå som vi har kommet i gang med å få flere hudplanker på båten har vi også begynt å legge dekket på innsiden av vaterbordet. Vaterbordet er som nevnt tidligere hele 11,5 cm tykt, mens dekket holdes på 6,5 cm. I utgangspunktet hadde vi tenkt å felle halve vaterbordsbredden 12 mm ned i bjelkene som en drevstopper, men dette gikk vi bort ifra. Derfor feller vi det ytterste dekksbordet, og endene (halsene) av dekket ned i stedet. Poenget med å felle én planke ned i bjelken er at den da vil stå imot presset utover når hele dekket drives. Dekksplankene ligger tett sammen nede mot bjelkene, og oppe er det en kileformet åpning hvor vi kommer til å drive ned et par bomullstråder (drev). I fra gammelt av ble det brukt hampedrev som ble forseglet med bek. I og med at vi skal nate dekket med Sikaflex kan vi ikke bruke hampedrevet som er fylt med tjære.  I tillegg til å skulle tette dekket med driving blir dekket også strammet skikkelig opp igjennom denne prosessen. Siden vi skal bruke Sikaflex er det sånn sett unødvendig å drive for å få dekket tett, men vi vil gjøre dette for å stramme det opp. Ved drivinga, av denne store flaten som dekket blir, kommer det til å bli et stort trykk utover, og her kommer jeg endelig til svaret på hvorfor en planke blir felt ned i dekksbjelken. Kanten på 12 mm skal være nok til å holde den indre dekksflaten på plass uten at den trykker vaterbord og skutesider utover.

Les mer

Øverst: I begge ender av fartøyet ser vi at nye planker har begynt å komme på plass. Venstre: Kjøplanken akterut er smal på midten og veldig brei akterut for å holde plankene videre oppover så beine som mulig. Midten: Plankeløpet i akterskipet har tatt en annen retning. Høyre: Lars porrer (dorer) spikeren på plass i kjølplanken.

Framdrift

Det er rart med det; ved enkelte arbeidsoperasjoner er det som om framdriften stopper opp og den ene dagen går etter den andre uten at man ser noen stor forskjell. Sånn har vi hatt det i en periode nå hvor vi har slettet spant og lagt vaterbord. Vi som står midt oppi jobben og er klar over at her kommer hver meter vaterbord til å ta noen timer, vi psyker oss opp og holder ut. Så etter noen uker er vi ferdige med disse oppgavene og kan gå videre til neste oppgave. Når så det vi gjør vises igjen fra dag til dag, ja noen ganger fra time til time er det som å få en liten utløsning for strevet.

Les mer