Venstre oppe: Dagfinn ser til at spillrullen løftes sikkert om bord. Venstre nede: Kranføreren og Dagfinn får spillrullen fint på plass mellom beitingene. Full kontroll! Høyre: Akterbeitingene, eller kjerringene, er felt på plass og holdes fast med tvinger foreløpig.

Så spilles det litt igjen

I går hadde vi den store løftedagen. Det var da vi fikk løftet maskinen om bord, men også spillrullen fikk seg en svevetur i går. Jeg har jo stått inne i verkstedet og kledd opp hovedakslingen med både furu og eik, og tannhjul og palkrans har den også fått. Det som til sammen nå var spillrullen veide usannsynlig mye, så for oss var det et umulig løft. For kranbilen derimot var det ingen sak. Så lett gikk det at kranbilen enkelt og greit tok rullen på strak arm på ca 20 meter og plasserte rullen direkte på plass mellom beitingene. Ikke dårlig!

Dagfinn fra museet var innom byggeplassen og han var så ivrig til å hjelpe at han dirigerte og styrte på så her var det bare å stå å se på at spillrullen smøyg seg på plass mellom beitingene. Mellom beitinger og rull var det en åpning på 3 mm på hver side, og såpass må det jo være skal vi klare å snurre rullen rundt. Rullen blei sikret med tvinger og en lastestropp, og så forsvant alle mann. Arbeidsdagen var over.

I dag fant jeg spillrullen på plass der vi hadde forlatt den, så det var bare å begynne å fintilpasse sakene til hverandre. Beitingene har, i løpet av det året som har gått siden de kom på plass, slått seg og kuvet innover på midten. Det var derfor litt trangt imellom dem, så jeg løftet rullen bort og høvlet beitingene plane igjen. Samtidig hugde jeg bort treverk slik at akslingens ender kom halvveis inn i beitingenes aktre kant. Dermed bunnet lagrene i sitt ferdig tilhugde leie, og kunne skrues fast. Ved å dreie på tannhjulet kunne jeg konstatere at spillrullen løp fritt og fint rundt, og så prøvemonterte jeg palemora på palstøtta. Palemora er en skinne hvori tre paler er hengslet. Palene er ikke småsei slik de trur i Bergen, men kraftig flattjern som altså er hengslet mot palstøtta og ligger i sporet i palkransen midt på spillrullen. Sporene i palkransen er laget sånn at spillrullen kan løpe rundt den ene veien, men den andre veien vil palene låse rullen fast. Det er ulik lengde på palene, så når vi dreier på spillrullen ramler palene ned i hakken litt forskjellig og det sier klikk, klakk, klukk, klikk, klakk klukk osv i ett sett. I små mengder og når jeg nå prøver delene sammen er det som en rislende bekk nedover steinene og det lyder godt. Når det er snakk om å hive opp et anker fra 100 meters dyp vil jeg tru lyden blir nokså overdøvende og mer som en irriterende foss å høre på.

I akterkant av beitingene er altså lagrene felt inn og festet, og det ser heller rustikt og grovt ut. Det har de tydligvis syntes i eldre dager også, så for å dekke over lagrene har man laget noe som kalles for akterbeitinger eller kjerringer. Disse er jeg nå i gang med å felle på plass, og straks ser det hele mye mer elegant ut. Det er godt vi har kjerringer til å pynte opp rundt oss. I morgen skal jeg gi dem en siste overhøvling, så skal de få stå der bak beitingene  i årevis.

23.02.16

Morten Hesthammer