Øverst venstre: Fila til Lars har blitt sveist fast til boret. Øverst midten: Fila er kappet og slipt og brukes til å utvide hullet fra 30 til 60 mm. Øverst høyre: Lars er bortgjømt nede i båten og her er han fanget på film. Nederst: Skøyta har nå skiftet ham fra trehvit til svart. Det tar seg godt ut syns jeg.

Litt av hvert

Det er ingen tvil om at det er Alfred sitt virke som vises best igjen nå om dagen. At skroget nå har skiftet ham ifra trehvitt til svart klarer hverken Lars eller jeg å konkurrere med. Lars holder på inne i båten bl.a. med å sette opp skott til toalettet, så han ser vi bare av og til når han skal hente materialer eller når vi har spisepause. Sjøl hopper jeg rundt fra det ene til det andre ved montering av dekksutstyr.

Jeg begynte så friskt og freidig med å skulle montere den korte akslingen til ankerspillet. Det er en aksling med 2 stk flyttbare tannhjul, og som gjør at spillet kan geares om. Den ene enden av akslingen går gjennom babord beiting, så da boret jeg et hull i beitingen. For å få akslingen igjennom måtte hullet være 60 mm i diameter, og så stort et bor hadde vi ikke. Derfor boret jeg med et 30 mm trebor, og utvidet hullet ved å sveise på et skjær på et 30 mm stålbor som jeg brukte som ledespiss. For å lage skjæret tok jeg fila til Lars og sveiset den fast, kappet den av i den lengden jeg hadde behov for og slipte skjæret skarpt. Fila til Lars var jo nokså lang, og dessuten ganske sløv, så jeg regner med at han ikke savner tuppen av den så veldig. Dermed fikk jeg utvidet hullet til passende diameter bare for å finne ut at dette nye hullet så vidt gikk fri av bolten til lageret av en annen aksling. Når så den korte akslingen står pitte litt skeivt, det må være hullet som jeg nettopp boret som er litt skeivt altså, måtte jeg få dreiet av akslingen sånn at den er rund der den passerer lagerbolten og ikke firkantet som den nå var. Akslingen blei levert til Norvest diesel for dreiing og jeg hoppet over til en annen oppgave så lenge.

På dekket har det ligget noen lange og kraftige stenger i noen dager. De er stolper som skal gå igjennom topprekka og holde lanternebretta i posisjon. Seppe har smidd stengene i Hardanger, så nå skulle jeg montere disse kraftige og tunge ståldelene. Stativet blir en del høyere enn meg og med en diameter på ca 35 mm pluss minus så er hver stang ganske tung. Der stengene går igjennom rekka er de smidd firkantede og har en stoppekrans som skal ligge an mot en plate som jeg etter hvert har felt ned i rekka. Ført måtte jeg bore et hull på 35 mm, og deretter hugge det fikantet. Igjen manglet vi et nøyaktig passende bor, men nå var jeg så heldig at vi hadde et bor som lager propper og som hadde den helt korrekte utvendige diameter. Jeg boret derfor et hull i riktig vinkel igjennom rekka med den samme diameter den innvendige diameteren av proppeboret, 22 mm. Så laget jeg en propp på 22 mm, med proppeboret selvsagt og slo den ned i hullet i rekka sånn at den stakk opp et stykke. Da kunne jeg bruke proppen som styring for proppeboret og utvide hullet til 35 mm, hugge firkanten og tre jernstanga på plass. Stengene, det er 2 stk til hver side, skal stå 90 grader på vannlinja, og stå i lodd. Nå står båten på kjølen så stengene blir foreløpig stående og lene framover i toppen med ca 6 grader. For å reise dem i lodd kunne jeg sikte på bygget med Bunnpris som ligger rett i baugen. Jeg går ut ifra at husbyggerne både har brukt vater og laser så der er det nok ingen slingring i valsen.

Så her i fra Prestebrygga i Ålesund kan vi bare berette at vi holder stø kurs mot sjøsetting en gang i april.

27.02.16

Morten Hesthammer

Venstre: Røstjerna til stormasta er midlertidig hengt opp på babord side. Midten: Jeg liker godt kontrasten mellom det sorte skroget og den hvite svineryggen. Styrbord side som er oljet blir litt bleik i forhold. Høyre: Lars fanget i et øyeblikk hvor han var opptatt med mobiltelefonen. I bildet kan vi også se at listverket begynner å komme på plass.

Detaljene kommer på plass

Vi er jo inne i detaljenes fase i nybygget på Prestebrygga. Mange av de tingene vi gjør er ting som vi kun gjør en av, i motsetning til når vi legger hudplanker f.eks. Da går dag etter dag i samme rytme og med samme innhold.

Les mer

Venstre oppe: Dagfinn ser til at spillrullen løftes sikkert om bord. Venstre nede: Kranføreren og Dagfinn får spillrullen fint på plass mellom beitingene. Full kontroll! Høyre: Akterbeitingene, eller kjerringene, er felt på plass og holdes fast med tvinger foreløpig.

Så spilles det litt igjen

I går hadde vi den store løftedagen. Det var da vi fikk løftet maskinen om bord, men også spillrullen fikk seg en svevetur i går. Jeg har jo stått inne i verkstedet og kledd opp hovedakslingen med både furu og eik, og tannhjul og palkrans har den også fått. Det som til sammen nå var spillrullen veide usannsynlig mye, så for oss var det et umulig løft. For kranbilen derimot var det ingen sak. Så lett gikk det at kranbilen enkelt og greit tok rullen på strak arm på ca 20 meter og plasserte rullen direkte på plass mellom beitingene. Ikke dårlig!

Les mer

Venstre oppe: Alfred i gang med å forvandle fribordet. Venstre nede: John Deere er på vei ned lasteluka. Dagfinn har stålkontroll. Høyre: Black and white

Paint it black

Etter noen kalde dager i Østerdalen, og sett et imponerende åpningsprogram med over hundre hester som dro sleder, kom jeg tilbake til et langt mildere Ålesund. Selv om det var helg, gikk jeg en tur ned til bankskøyta for å se om Alfred var begynt å male skutesidene. Fram til nå har fribordet vært trehvitt, men i disse dager blir det annerledes. Svart er modellen, og Alfred er nå i gang med å svartmale tilværelsen.  Noen av de besøkende syntes i alle fall det ifølge Alfred.

–          Fram til no har alle vært så begeistret for båten, sa han i går. Men no, nei no får jeg høre at dette er det mange som ikke syntes noe om.

Les mer

Bilder fra dagens arbeide

Midt i leia

Arbeidet i dag har bestått av de samme oppgavene som i går. Alfred kryper rundt på dekket med en malerkost i den ene handa og en skrape i den andre. Han smyger seg sakte opp langs rekka og maler innsida av skansekledningen hvit. Ved lunsjtid la hurtigruteskipet Midnattsol til og folk strømmet på land. Overraskende mange var de. Alfred har satt opp en finerplate på kaia hvor han har skrevet at verftet er åpent så det er bare å komme inn. Han syntes nok det er litt stille og traurig den godeste Alfred, for det er jo bare Lars og jeg som er rundt ham ellers og vi er opptatt med vårt.

Les mer

Venstre: Med kjettingtalje og slegge får vi drevet palkransen på plass på den trekledde akslingen. Høyre: Lag to med furu er prøvemontert på akslingen. Palkransen er i alle fall låst i midten skikkelig.

Tregt

Nå er det ikke sånn at jeg bare skal skrive om hva jeg sjøl holder på med, men når Lars og Alfred har jobber som strekker seg ut over mange uker med mye av det samme ja så er det enklest å ty til egne bedrifter og tanker. Og jeg er som jeg skreiv i går i gang med å sette sammen ankerspillet. I går hadde jeg ett lag med 2’’ planker klare til å monteres på hovedakslingen. For å hindre at vann trenger inn mellom stålaksling og trelaget sprøytet jeg et godt lag med Sikaflex på delene, og klinket disse sammen. Det er et forferdelig grisande å holde på med sånne stoffer! Da vi klinket trelaget på plass tøyt det ut Sikaflex i alle sprekker, og det er vel og bra men så ender det alltid litt på hendene og klærne og verktøyet og så er det ikke så gøy lengre. Jeg fikk skrapet av det meste av det overskytende, og hadde ikke tid til å vente med neste steg. Det var å høvle litt på trelaget, som var formet åttekantet utenpå akslingen. Så blei høvelen full av Sikaflex og begynte å gå litt tregt.

Les mer

Venstre: Tannhjulet har blitt tredd på hovedakslingen og låst fast der. Høyre: Hovedakslingen kles med treverk.

Spillet begynner

Endelig har vi fått ståldelene til ankerspillet, og jeg har kastet meg over dem straks de var innenfor porten. Ifølge transportøren veier delene 600 kilo så det er liksom ikke ting man bare tar under armen og bærer om bord. Det kom flatpakket på en palle, så jeg fikk frigjort delene for å få en oversikt over puslespillet. Hovedakslingen er 1,5 m lang og 75 x 75 mm i firkant. Jeg fikk med en kraftanstrengelse bakset den opp på et par bukker inne i verkstedet. Jeg tok tak i tannhjulet som skal inn på akslingen og fikk ikke rikket det en millimeter. Å gå ta banen, tenkte jeg. Så oppdaget jeg at det var stroppet fast til pallen. Etter å ha fjernet stroppen klarte jeg å få det opp i stående stilling, men å løfte det opp til akslingen for å tre det på plass kunne jeg bare glemme. Derfor rigget jeg opp en stopp fra takbjelken som jeg kunne henge en kjettingtalje i. Den hadde ingen problemer med å få tannhjulet opp i riktig høyde, og så strevde jeg med å få tannhjul og aksling sammen. Tilpasningen var så tight som man bare får til med dagens maskiner. Jeg fikk entret tannhjulet, men fikk det ikke innover på akslingen. 10 cm innover skulle det skubbes. Jeg bøyde meg ned og kikket for å se hvor det satt trangt. Det var over alt. Jeg kunne ikke ha dyttet inn et sigarettpapir noe sted! Jeg følte meg som en håndverker fra 1800 tallet som oppdaget 2000 tallets maskinering. Ankerspillene jeg har vært borti før har hatt såpass romslige tilpasninger at metallet har litt frigang når man dreier fra en vei til den andre. Her var det tett. Jeg fikk ikke tannhjulet på plass. En vinkelsliper laget såpass slingring at jeg til slutt fikk hjulet på og fast. For moro skyld prøvde jeg også lagrene, og de puffet bort all luft når jeg tredde dem på plass. Et lite høvelspon for mye i lagringen så vil dette låse seg. Dette blir spennende!

Les mer

Venstre: Lars har ikke den helt store boltreplassen der han legger inn køyebunnen. Høyre: Køyer benker og skap har kommet på plass, og snart skal dørene lages.

Innredning

Lars har holdt på med å lage innredning i lugaren i skarpen. Han forsvinner ned under dekk om morgenen, og kun når det er matpauser dukker han opp som troll fra eske. Også innredningen forsøker vi å lage så tro som mulig opp imot modellen fra Norges Fiskerimuseum. Jeg er jo overbevist om at modellen er laget i 1:12, mens vi bygger i 10:1, og dermed blir det mindre plass på den vi bygger enn på modellen. Vi har derfor måttet kutte ut 1 underkøye helt forut da det rett og slett blei for liten plass til å huse en voksen person i liggende stilling. Bortsett fra det vil jeg påstå at lugaren blir forbausende tro mot modellen.

Les mer

Venstre: Alfred maler innsiden av skansekledningen hvit. Høyre: I kjølvannet av Alfred blir tilværelsen noe mer fargerik.

Farge på tilværelsen

Da jeg kom på jobb i morges var det fortsatt så mørkt som det kan bli i en by som Ålesund. Bankskøyta som alltid ligger badet i lys fra diodelyskastere var ikke så vanskelig å få øye på da jeg nærmet meg, og jeg oppdaget straks at noe var forandret. Svineryggen lå nå som to store lystige øyenbryn oppe på topprekka, mens resten av skroget var slik det var da jeg reiste hjem for 1 ½ uke siden. Jeg var ikke helt sikker på om det var lyset som spilte meg et puss, eller om de virkelig var blitt malt hvite. Det var det siste som var tilfelle. Alfred er nå i gang med å male med hvitt de tingene over dekk som ifølge modellen skal være hvite.  Sånn ved første øyekast kan det virke litt tilfeldig, og også litt merkelig, hva som har fått maling og ikke bare olje og tjære.

Beitinger, palstøtte, skostall, svinerygg, kattknær, skansekledning osv. er hvitmalt på modellen, så i utgangspunktet skal vi gjøre det samme. For en stund siden kom Ørnulf med en teori på hvorfor akkurat disse tingene er hvitmalte, og jeg syntes teorien virker så sannsynlig at jeg vil fortelle det videre. Kanskje er det noen der ute som vet hvorfor de blir hvitmalt ut av andre grunner enn snobberi, og da må dere ta kontakt! Skriv da til morten.hesthammer@fartoyvern.no.

–          Jeg trur det er fordi hvitmalingen lyser litt opp i mørket slik at disse tingene blir synlige i mørket, sa Ørnulf.

Og det er jo ikke tvil om at det er greit å få en viss formening om hvor viktige og livsviktige ting står hen på dekket. I tidligere tider måtte jo alt foregå i naturens eget lys ute på feltet, og natta kunne være mørk! Tenke seg til å famle rundt i mørket i kuling og regn. Da er det godt å ha noen ting som skiller seg litt ut.

Nå skal jeg ikke drømme meg ut på fiskefeltet alt for mye, men bare konstatere at Alfred nå påfører hvit linoljemaling. Vi har da kjøpt en maling som er produsert i Sverige og er av god kvalitet. I motsetning til dagens malingstyper skal den påføres i svært tynne strøk, ellers vil den snerke seg og vi får et dårlig resultat. Enn så lenge syntes Alfred at dette er topp, og det kan jeg forstå. Det er en tilfredsstillende jobb å male første strøket. Man får ting til å utheve seg og forandringen er enorm. Det blir nok verre når tredje strøket skal på, for da har man holdt på å male lenge og forandringen er heller liten i forhold til strøket før. Men, Alfred er ikke lett å vippe av pinnen. Han holder stø kurs mot en lysere tilværelse.

03.02.2016

Morten Hesthammer