Ankerklyss

Hva i all verden skal jeg skrive om på bloggen etter denne dagen, tenkte jeg da jeg satte meg ned foran PC’en etter middag. Dagen har jo gått med til driving i dag som i går som dagen før det osv. For å få litt inspirasjon henta jeg ut bildene fra minnekortet; det viser seg at denne lille brikka har bedre minne enn meg sjøl. Det er jo nesten ikke til å holde ut. En liten brikke på 1 mm tykkelse, 23 x 30 mm i firkant skal huske bedre enn min egen hjerne! Det kan i alle fall ikke prate tenkte jeg, men jammen kom det ikke både lyd og levende film ut av PC’en da brikka viste sitt fra dagen i dag. Hmmm..  Vel, inspirasjon fikk jeg da i alle fall. På brikka fantes ikke et eneste bilde av driving fra fredag 11 desember, derimot viste det noen bilder og en mengde småsnutter av tre karer fra firmaet Nordvest diesel. Disse karene har laget ankerklyssene til Bankskøyta. Selvfølgelig er det det jeg må skrive om!

Ørnulf som er prosjektleder for Bankskøyta, og som skal se til at prosjektet kommer velberget i havn, sjonglerer og manøvrerer rundt i et landskap av Hardanger Fartøyvernsenter (selvfølgelig), handelsfolk, sponsorer og andre aktører. I enkelte sammenhenger er det nok som å danse på slakk line, for ikke bare skal tingene lages, de skal også leveres. Og da til en bestemt dato. Om ikke så skjer så blir gjerne en av de andre aktørene irriterte.

Sure har vi ikke vært på klysskarane. De er alltid i godt humør, og har løst oppgaven på en fin måte. Røret til klysset kommer fra I.P. Huuse og er temmelig tykkvegget, mener det er 20 mm. Det ruster ikke bort før garantien har gått ut i alle fall. Etter at Kasper boret hullet til ankerklysset for en stund siden kom klysskarane og prøvde røret i hullet, og skar da røret jevnt med huden og med dekket innvendig. Så har de skjært til en flens av en tommes tykk plate slik at den passer mot røret. Flensen er sveist fast til røret, og avrundet i kantene og slipt jevn og fin. I dag kom de altså igjen med godsakene. Minst like ivrige som oss fikk de løftet klyssene opp på stillaset, tredd dem i hullene sine og sett at de passer mot hud og har samme vinkel som dekket inne. Det har de. Klysskarane har gjort jobben sin, og kan slappe av i forhold til denne jobben i alle fall. Går det skeis nå, så er det ikke deres feil!

Etter at klysskarane forsvant hjem til egen arbeidsplass igjen har Kasper tilpasset hudplankene ørlite slik at flensen ligger godt an mot huden rundt det hele. Det er jo ikke like enkelt å tilpasse den kraftige stålflensen til en krum flate, som det er å høvle litt på den krumme flata. Nå er klyssene klare til galvanisering. Det blir derfor ikke før etter nyttår at klyssa blir montert for godt, men nå er vi et godt stykke nærmere.
Bare som en tilleggsopplysning kan jeg tilføre at et gammeldags klyss ville ha blitt støpt. Man kunne jo ikke sveise opp slike ting på 1890-tallet. Rundt om på gamle verft og museum ligger det gamle støpemaler til ankerklyss, og noen tror da at da kunne vi vel bare ha lånt et slikt gammelt støpemalsett og støpt dem på gammeldags vis. Saken er den at man måtte lage nye støpemaler for hvert eneste hull man laget. Det er så godt som umulig å bore slik at vinkelen passer fra ett klysshull til det neste, og det å lage støpemaler er tidskrevende. Derfor har Ørnulf manøvrert slik at vi nå har fått to fine klyss til en forhåpentligvis hyggelig pris.

11.12.15
Morten Hesthammer