Venstre: Lars justerer kjølfalsen med øks. Falsen i kjølen skal være så stor som tykkelsen på hudplankene. Oppe til høyre: Nede ved kjølen begynner kjølfalsen (spunningen) å se bra ut og sponet bygger seg opp på plattingen. Nede til høyre: Som en konge sitter Jørgen oppe på stillaset, og merker her av på spantene hvor det skal fjernes treverk.

Tilbake i sponhaugen

Så er vi tilbake i Ålesund fra en deilig lang påskeferie. Arbeidslaget har da vært spredd for alle vinder, men mandag kveld møttes vi igjen i jugendbyen. En forskjell var det på nybygget da vi kom på plassen på tirsdag, og det var en lukt av linolje og små dammer av olje under båten. Ørnulf & Co har sprøytet en blanding av rå linolje og terpentin mellom alle spant, dvs på garnering og sidene av spantene. Vi ønsker å få mest mulig olje inn i treverket sånn at det ikke er like villig til å trekke vann, og dermed bli utsatt for råteangrep.

Mange har spurt om og om igjen om hvor langt vi har kommet i hudingen. Det har vi bevisst ventet med til nå etter påske hvor temperaturen i lufta stiger og luftfuktigheten synker. Det er i alle fall håpet. Da vil ikke plankene krympe like mye etter at vi har lagt dem på som når det er stor luftfuktighet. Nå er vi kommet over påske, og vi er i gang med å klargjøre for huding. Det betyr å slette spant, og hugge spunning i kjøl og stevner. Av en eller annen grunn har jeg som er eldst havnet nede ved kjølen hvor vi må krype rundt på kne, høvle oppe over hodet og få spon i hodet fra dem som gjør den samme jobben oppe på stillaset. Helt den samme jobben er det dog ikke, for de høvler på spantene som er rett foran seg. Riktignok må de også krype litt rundt, men du verden, det må jo være en drømmereise i forhold. Jeg begynner å tru at mine barn snakker sant når de sier at min «harddisk» har begynt å fungere litt treigt. Du må oppdatere til siste versjon sier de når de snakker så fort at jeg detter helt ut, eller snakker om ting jeg ikke kjenner til i det hele tatt. Kanskje mine yngre kolleger har oppdaget dette også?

Vel, vi produserer spon. Mest med elektriske håndhøvler og noe med øks og skarøks. Når man holder på med en sånn jobb; å gnage vekk millimeter her og noen få millimeter der for å få spantene til å bli så på kurven at plankene vil legge seg fint inntil over alt tenker jeg at de gamle må jammen ha vær dyktige med skarøks. Det er jo helst denne tverrstilte øksa man brukte i gamle dager for å slette spantene. Det må ha vært tungt å hugge oppover, nedover, sideveis osv. Her er jo spant med kvister og røtter med vedretninger alle veier. Det er imponerende å se hvor godt de har fått det til med manuelt håndverktøy og uten å gå over med høvel.

Nå har kvelden kommet, middagen er fortært og kroppen knirker. Det er på tide å legge seg og drømme om nok en dag ved kjølen i morgen. God natt.

08.04.15
Morten Hesthammer