Josefine og staffen

Prosjektleder Ørnulf var på visitt i dag, og som alltid glad og positiv.
-«Bloggen er flott», sa Ørnulf, «og folk er inne og kikker på den!»
«Jo takk», svarte jeg,» men det er ikke så lett å finne på noe nytt å skrive om hver dag».
Ørnulf som nettopp hadde stått og sett på Josefine som skrapet og høvlet for å lage en staff på kanten av et par små kraveller kikket på meg og smilte.
«Du må skrive om staffen», sa Ørnulf. «Josefine og staffen. Det blir en flott overskrift».

Javel, ja. Så sitter jeg her ved tastaturet og lurer på hva i all verden jeg kan skrive om staffen. For dem som ikke vet hva staff er så vil jeg være behjelpelig ved å slå opp i wikipedia.no. Her finner vi at staff er kort for Staffordshire bull terrier, altså en hund, og blant disse den litt eksentriske Tor Erling Staff. I Store norske Leksikon finner vi at å staffere er å pynte, dekorere og at staffasje ofte er brukt litt nedsettende om overflødig pryd. Her er vi nok på sporet. Josefine var i gang med å pynte kanten av kravellene. Staffen laget hun ved å høvle med en spesialhøvel som Ivar ved Fartøyvernsenteret laget, og ved å skrape med et skrapejern med den samme profilen. Vi kan nemlig ikke høvle helt ut til enden og da må skrapejernet fram. Rundt kvister hvor veden vender er det også nødvendig å skrape litt for å pynte på staffen.

Å staffere har vært brukt i båtbygging, og andre håndverk, til alle tider. Båten skulle være god til et bestemt formål, og så skulle øyet ha sitt. Sannsynligvis har folk laget sin egen profil, staff, som en slags signatur. Når man så denne staffen visste man at det var den og den som hadde bygd båten. Andre kopierte pynten og signaturtrekket blei visket ut. Sånn forestiller jeg meg det i alle fall. I Ålesund, hvor vi befinner oss, finnes det hundrevis av hus med forskjellige slags staffer og staffasje. Det var tydeligvis populært i den tiden da Ålesund blei bygd opp igjen, omkring 1904- 1906. Og slik er det, hver periode har sine staffasje, eller mangel på sådant. I Ålesund ser man hus fra den nevnte periode og moderne hus vegg i vegg. Det ene full av pynt, mens naboen er blottet for pynt. Firkantede hjørner i stedet for avrundede, glatt og nakent framfor relieffer og utskjæringer. Og ser man i musikken kan man finne noe av det samme. I perioder er det populært og moderne med utbroderinger og krumspring, og så blir neste generasjon lei det hele og lager noe som er helt nakent, brått og brutalt. Sånn var det da punken tok over for den pompøse kunstrocken på slutten av 1970-tallet. Jeg har vanskelig for å forestille meg at de mest hardbarka punkerne bodde i hus med mye staffasje og staffert listverk. Her skulle det nok være uhøvla bord med skarpe kanter. Kunstrockerne med inspirasjon fra klassisk musikk derimot..

Så tilbake til bankskøyta. Den skal representere en periode (1890-åra) hvor det var populært med avrundede hjørner på bjelkene, og for så vidt også andre detaljer om bord. Noen tiår seinere sluttet man med dette og fartøybyggeren knakk kanten på bjelken, slik at den fikk en liten fas. Det var enklere, tok mindre tid og bjelken fungerte fortsatt etter formålet. Mindre for øyet, men rimeligere. Når vi nå har staffet bjelker og revisé syntes vi som holder på at det er utrolig hvor lite som skal til for å få et bastant uttrykk til å mildne og bli deilig å se på. Hermed vil jeg slå et slag for staffen.

31.01.15
Morten Hesthammer